Lillann Wermskog i samtale med Morten Krogvold om “Livet med kronisk sykdom – hva nå?”
Tekst: Lise Mette Eidet
– Hvorfor stiller du opp på dette prosjektet i en pasientorganisasjon?
– Jeg har vært syk selv tidligere i livet og jeg har jobbet veldig mye med Kreftforeningen, Radiumhospitalet og Hjerteforeningen. Dette er veldig meningsfylt. Jeg synes det er mer interessant å møte mennesker som har vært ute og opplevd noe, enn å ta bilder av for eksempel gjenstander man ikke trenger eller modeller som viser fram klær som fører til overforbruk. Det er det å møte mennesker med opplevelser og historier som er verdt å fortelle!
– Hva ser du etter når du har tatt bilder av folk som er annerledes?
– Jeg ser etter sårbarheten som for meg oppleves som en skjønnhet. Det er ekte. Du må på en måte vise at du har vært igjennom noe, det er de som er de flotteste egentlig. Verdighet er det helt avgjørende her. Det å se at dette funker jo, det blir litt avskrekkende på en måte. Dette er mennesker med større erfaring enn de som ikke har opplevd noe vanskelig.
– Nå har du jo snakka litt med Felix under dette prosjektet, hvilket inntrykk sitter du igjen med av han?
– Jeg tror han har en stålvilje. Det beste med han er at han ikke produserer unnskyldninger, han kunne ha gått inn i en offerrolle og si ting som «jeg som er så begavet har hatt så uflaks og fått dette her» osv., men tvert imot. Jeg er jo allergisk mot det jeg kaller «Professional victims», de som går inn i en offerrolle og krenkerolle for å vekke sympati og oppmerksomhet.
– Jeg tror at grunnen til at han eventuelt kan vinne en OL-medalje er at han kutter ut det der og sier at sånn er det. Det er veldig bra det han gjør.
Og det er veldig interessant, fordi du ser den bokhylla bak her (bøker fra stort sett hele kunsthistorien), det er ikke noen av de folka som ikke virkelig har fått en ordentlig en på tygga. Ingen har det gått på skinner for.
– Så er det noe med å falle helt ned i kjelleren for å gå opp igjen, det snakker mange artister og kunstnere om.
– Og hvis man er god så kan man ikke være fornøyd med det man gjør, for da kommer man aldri dit man skal. Du har et fag hvor du aldri kommer i mål. Idrettsutøvere kommer og går hvis de vil til OL og sånn, det hjelper ikke at det var en konkurranse i fjor eller for 4 måneder siden. Den er ferdig den.
De gode kunstnerne lever jo av sin egen sårbarhet. Det er faget, jeg tenker på Edvard Munch som la seg på avrusning i København i 1908, de aller viktigste bildene gjorde han i beruset tilstand. Sånn sett er kunsten ganske sammenliknbar med folk som går igjennom sykdom eller tragedier, det er ganske likt.
Derfor er det veldig lett å kjenne seg igjen i Felix og hans kamp og den vissheten som jeg er veldig imponert over. Vissheten ligger jo i at det er kanskje enda mer sannsynlig at han ikke får den medaljen, for det er så mange i verden som ønsker den, men det kan jo hende at han får den! Men han må jo være forberedt på at alle de årene han nå har satset, at det også kan hende at han ikke får den. Du må i idrett være klar over at du kan tape. Du kan tape mange, mange år som du har lagt inn. Bare et sekund oppmerksomhet, så er det borte. Jeg er aller mest interessert i idrett på den måten at jeg er veldig interessert i det psykiske.
Og hva som gjør at du mestrer det?
– Ja, den psykiske greia du må igjennom sykdomsmessig. Enten må du gi deg, legge deg ned, eller så må du fighte deg igjennom og prøve å få et meningsfylt liv. Det er ganske stor likhet i det å være kunstner og idrettsutøver. Det å vie hele sitt liv og gå «all inn». Det er den store kampen, og sjansen til å mislykkes er ekstremt høy. Felix er veldig opptatt av den viljen. Vissheten om at alle konkurrentene hans de trener, han kan ikke skippe trening, for de andre trener nemlig. Østeuropeerne de trener, og du må ha den disiplinen.
Det er jo klart at han har et fortrinn som har vært igjennom den katastrofen, hvor han har vært så dårlig. Hvis han kan klare nå med disse medisinene å bli like fit som de andre, så har han den ballasten som de andre ikke har.
– Han har kjent det på kroppen, han må fighte. Han må stå i det selv om det er helt sinnsyke smerter. Og som han sier så kaster han den personen over ryggen selv om det gjør dritvondt, det er en ekstrem styrke.
– Det er kanskje hans store fortrinn.
– Det er sånn det er å leve med kroniske smerter, det er nesten litt skummelt, for du kjenner dem ikke til slutt, du har jo ikke smerteterskel lenger. Du går bare på når andre står igjen. Det er nok det Felix gjør og. Du bare går på uansett for det er sånn hverdagen er.
– Det som er interessant i den store kunsten, er at nesten alle har et fellestrekk: det som ikke har funket i livet har de vridd til egen fordel.
Pianisten Wittgenstein, som ble regnet som Europas største talent, så ble han sendt til første verdenskrig og mistet høyre hånden, det er jævla dumt når du er pianist, så skrev han det største verket som venstrehåndspianist. Rembrandt ble aller best etter han gikk konkurs. Beethoven ble døv, fikk aldri noe av det han drømte om, men gjør et av de største verkene i verden døv. All litteratur, kunst og teaterstykkene handler om menneskets ulykke eller skjebner.
Vi går igjennom katastrofer hele livet. Da tenker jeg at de som har vært så uheldige og vært syke har hvert fall en ballast til tåle det bedre kanskje, og jeg romantiserer det ikke, men når du har vært igjennom så tøffe tak, nå er jeg på tynn is, men jeg tror at man kanskje har en økning av livskvalitet, fordi man setter så pris på gode stunder.
– Jeg tror man har en økning av styrke, hvis man har en dag hvor man ikke har smerter, da blir man jo nesten hyper, da skal man gjøre alt!
– Vi kan jo ikke egentlig sette oss inn i hvordan dere med AS har det, men den verdensberømte psykologen Frankl, som studerte ofrene i konsentrasjonsleirene, han sa det handler om to typer mennesker, og det er de som klarer å se en utvei, finne en mening, det er de som overlevde. Styrken ligger der.
– Jeg tror Felix har den styrken, han har vært så nede, og det er den viljen som gjør at du treffer.
