Koronasmitte ble til fem uker i full isolasjon
Tone Solbjørg Dagsloth har psoriasisartritt og artrose. Til tross for at hun fulgte alle nasjonale retningslinjer om smittevern, og ikke går på immundempende behandling, ble hun syk og utviklet COVID-19. Fire uker etter sykehusoppholdet merket hun fortsatt etterdønningene fra koronaviruset, og sliter nå med senskader.
Etter mange år i Oslo bestemte Tone Solbjørg Dagsloth seg for å vende nesa tilbake til hjembyen Bodø høsten 2019. Få måneder tidligere hadde ektemannen Torstein brått dødd av hjertesvikt på gata, bare to år etter at de giftet seg. Den overveldende sorgen var nesten ikke til å bære. Nå trengte hun nærmeste familie og venner rundt seg. Likevel ble det en del turer til hovedstaden. Hun satt fortsatt som styremedlem i NRF Oslo fylkeslag, og hadde mye som knyttet henne til byen hun hadde bodd i store deler av livet.
Tok alle forholdsregler
Da Norge stengte ned på grunn av smittevernhensyn torsdag 12. mars 2020, var Tone en ny tur i Oslo. Hun hadde billett tilbake til Bodø i helgen, og var ikke i tvil om at hun så raskt som mulig skulle hjem til egen kommune, som myndighetene hadde bedt om.
Helt siden virusutbruddet kom til Norge hadde hun hatt ekstra fokus på håndhygiene og avstand til folk. Nå som hun skulle reise hadde hun imidlertid enda mer fokus på det. Flyplassen for innenriksflyvninger var nesten tom og det var få mennesker på flyet. Antibac ble brukt flittig og hun unngikk å berøre ting så godt det lot seg gjøre.
– Mye av denne typen smitteverntiltak har jeg som ryggmargsrefleks. Jeg har jobbet et helt arbeidsliv som sykepleier. Likevel er det utrolig hvor mange ganger man er oppi ansiktet med hendene helt ubevisst, forteller hun.
Ble avvist på koronatelefonen
Lørdag 21. mars ble hun likevel akutt syk.
– Jeg tenkte først at det sikkert var en forkjølelse, som ville gå over om noen dager, men jeg ble bare dårligere og dårligere. Lukt og smak forsvant en av de første dagene. Jeg fikk høy feber og hostet litt, men ikke så mye. I tillegg opplevde jeg smerter i ledd og muskler, pluss sterke magesmerter. Jeg var så dårlig som jeg aldri har vært før. Da ringte jeg koronatelefonen. De mente jeg ikke var i risikogruppen.
Hun går ikke på immundempende behandling, men har både artrose og psoriasisartritt, pluss at hun er over 60 år. Så tidlig i koronaperioden var det fortsatt lite informasjon tilgjengelig, med tanke på smitterisiko for de med denne typen revmatiske sykdommer og om de hadde større risiko for å bli veldig syke av viruset. Tone innrømmer at hun ikke er sikker på hvor mye informasjon hun fikk fortalt om seg selv til de som svarte på koronatelefonen.
– Jeg var så syk at jeg faktisk ikke vet hva jeg sa, og koblet nok heller ikke at manglende lukt og smak hadde oppstått. Dermed aner jeg ikke om jeg fikk med at jeg har autoimmun sykdom, at jeg er pensjonist på andre året og at jeg hadde vært på to flyplasser i forbindelse med innenlandsreise.
Bekymret familie
Tone valgte likevel å sette seg selv i isolasjon, tok ikke mot besøk, men fikk venner og familie til å handle og sette ting utenfor døren. Hun holdt kontakt med dem over telefonen. Noen av dagene den første uka følte hun seg litt bedre, men så dro det seg på igjen.
– Neste helg ble jeg brått dårligere. Jeg ringte koronatelefonen på nytt, men fikk fortsatt de samme svarene om at jeg ikke var i risikogruppen. De ba meg legge meg med overkroppen høyt, så jeg ikke skulle få lungebetennelse.
Da ble ungene hennes oppriktig bekymret. Venner og familie hadde uten hennes viten hatt diskusjoner om hvordan de skulle få hjulpet henne til lege. Torsdag 2. april kommanderte datteren henne til å ringe legevakten, en venn insisterte på det samme.
– Jeg hadde da vært så syk at jeg ikke husket noe som hadde skjedd dagene før. En venninne stilte opp og kjørte meg, jeg hadde jo ingen annen mulighet for å komme meg til legevakten. Hun gikk frivillig i karantene, og utsatte seg for potensiell smitte, for å hjelpe meg, sier hun takknemlig.
LES OGSÅ: Bør spondyloartrittpasienter vaksineres mot COVID-19?
Oksygen i fire døgn
Og det var i siste liten. Kort tid etter at hun kom til luftveisklinikken, som var opprettet på Bodø legevakt, fikk hun pustevansker.
– Det kom ganske brått og det kom hardt! De brukte ikke mange minuttene før de besluttet å legge meg inn, og jeg ble sendt med ambulanse til Nordlandsykehuset. Heldigvis måtte jeg ikke i respirator, men jeg ble liggende fire døgn med oksygentilførsel og intravenøs antibiotikabehandling.
Etter bare noen timer på sykehusets koronaavdeling ble det bekreftet at hun hadde positiv prøve på COVID-19 og hun ble lagt på isolat. Viruset hadde gitt henne dobbeltsidig lungebetennelse.
– Jeg var så lettet over at jeg endelig fikk hjelp! sier hun.
Feil sted til feil tid
De som behandlet henne er ikke sikre på hvor hun ble smittet, eller fra hvem.
– Ingen jeg kjenner var syke, dermed er det jo nærliggende å tro at det var på reisen fra Oslo til Bodø jeg fikk kontakt med noen med viruset. Og det må jo ha vært noen som jeg var i nærhetene av i lengre tid. I dag vet vi jo at mange av de som har blitt smittet av viruset ikke har noen symptomer, så det er ikke sikkert den personen visste at den var syk engang, sier hun.
Tones erfaring viser hvor essensielt det er at man holder avstand og unngår steder med mye folk nå som viruset herjer.
– Jeg var rett og slett på feil sted til feil tid, og ble smittet til tross for alle de forholdsregler jeg tok, basert på de nasjonale retningslinjene, påpeker hun.
LES OGSÅ: Viktig å identifisere depresjon hos AS-pasienter
Engler – i gult
Etter 44 år som sykepleier selv var det spesielt å være på den andre siden som en så syk pasient. Hun er ikke spesielt imponert over Norges koronatelefon, men hun er takknemlig for alle de som har passet på henne fra hun kom til legevakten i begynnelsen av april.
– Det var fantastiske engler – i gult! Jeg tror jeg var ganske heldig, for jeg ble innlagt før det største rushet med koronapasienter kom. De hadde god tid og god plass. Jeg kan ikke få fullrost dem nok. Alle har vært helt fantastiske!
Viktige vindusbesøk
Tone hadde fem døgn på sykehuset, før hun ble overført til kommunens koronaisolasjonsavdeling. Den var opprettet på et av sykehjemmene i Bodø. Der ble hun i syv dager. Tone forteller at hun følte seg like godt ivaretatt der, og at de hadde det samme smittevernregimet som på sykehuset. Hun hadde besøk av de ansatte inne på rommet minst fire ganger i døgnet.
– Forskjellen var at der var det en plastsluse, så de kunne prate med meg innimellom, uten å bytte til fullt smittevernutstyr. I tillegg lå avdelingen i første etasje, så det var mulig for meg å få vindusbesøk. Da sto familie og venner utenfor vinduet, og så snakket vi sammen i telefonen. Det gjorde veldig godt å kunne se dem, etter å ha vært helt isolert så lenge!
Det ble til sammen fem uker i full isolasjon på Tone. Vindusbesøkene viste seg å være viktige for flere enn henne. Hun har seks barnebarn, blant annet tvillinger på ni år. En ting er at det var fantastisk for Tone å se dem, men besøkene ble også en bekreftelse for de yngste på at hun ikke var døende.
– Fem uker er lang tid! Det kom jo så mange historier om folk som døde av koronaviruset. Nå fikk de se med egne øyne at jeg levde. For dem hadde det stor betydning, sier hun rørt.
Dialog med app
Mens hun var på kommunens isolasjonsavdeling fikk hun spørsmål om hun ville være med i en koronagruppe for de som hadde blitt smittet og var blitt syke. Via en app kunne kommunen da ha dialog med henne, og følge opp om det var noen ting som måtte tas tak i.
– Jeg har alltid vært ganske frisk og har aldri hatt høyt blodtrykk. Da jeg kom til sykehuset viste det seg imidlertid at det var kjempehøyt. For ni år siden fikk jeg diabetes 2-diagnosen, men ved å endre kostholdet har blodsukkeret mitt vært stabilt de siste ni årene. På sykehuset målte de et blodsukker som var helt vanvittig, forteller hun.
Via appen kunne de gjøre avstandsmålinger og følge med på hvordan hun hadde det, pluss at hun tre ganger i døgnet fikk meldinger fra dem.
LES OGSÅ: Uakseptabel smerte selv med kontroll av betennelsen
Følges fortsatt tett
Etterhvert ble også fastlegen hennes koblet på teamet som fulgte henne opp. Hver gang appen viste målinger de ikke likte, tok noen kontakt. Appen gjorde at hun følte seg trygg, også etter at hun kom hjem. Der var hun helt alene, uten Torstein, kun med sitt eget selskap.
– Jeg var jo fortsatt i isolasjon, men de ringte meg flere ganger om dagen og spurte hvordan jeg hadde det, om jeg trengte noe etc. Smittevernkontoret i kommunen har også ringt, jeg har fått muntlige beskjeder via kommuneoverlegen og har hatt telefonkonsultasjoner med fastlegen.
Blodtrykket hennes har nå stabilisert seg, men blodsukkeret strever de fortsatt med å få kontroll på.
– Jeg er fortsatt koblet opp mot appen og får oppfølging jevnlig. En gang i uka er jeg også hos fastlegen for å ta prøver. De sjekker blant annet nyrer og lever, for å følge med på at jeg ikke har fått noen nye problemer etter at jeg ble smittet. Dette er jo et virus man ikke vet så mye om, så ingen aner om det kan gi følgeskader.
Psoriasisen brøt ut
Spondylitten snakker med henne 6. mai. Da er det fire uker siden hun kom hjem og to uker siden hun kunne bryte isolasjonen. Fem uker med isolasjon, mye av tiden sengeliggende, er ikke gode forhold for kroppen til en som har inflammatorisk revmatisk sykdom. Fysisk aktivitet har alltid vært viktig for Tones sykdomsmestring. Hun bruker ikke faste medisiner, men kan ta cox2-hemmeren etericoxib (Arcoxia) om hun har perioder hvor hun sover dårlig på grunn av smerter. Både under sykehusoppholdet og etter at hun kom hjem har hun fått beskjed om å være restriktiv med bruken, da legene er usikre på hvordan medisinen påvirker blodsukkeret. Akkurat nå er det dét som er viktigst å få på kontroll på.
– Det virket som psoriasisen min roet seg en stund mens jeg var syk, så brøt den ut og jeg måtte begynne å smøre med kremer igjen. Nå ser det ut som det roer seg, sier hun håpefullt.
LES MER OM PSORIASISARTRITT HER
Går hver dag
Da hun endelig fikk lov til å gå ut startet hun veldig forsiktig med aktivitet.
– Det var så godt å komme ut og gå igjen, men jeg var ganske skjelven i knærne. På sykehuset hadde jeg treningsprogram fra første dag. Tanken er at man skal bevege kroppen for å motvirke blodpropp og få styrket lungekapasiteten, men jeg klarte jo ikke så mye mens jeg var der. Likevel var det viktig, for alt har en begynnelse. Muskler er ferskvare, det tar ikke mange dager før de begynner å svekkes når man blir liggende.
Tone forteller at hun merker at knærne og tærne har ligget brakk en stund, men at hun kjenner at det kommer seg.
– Jeg er ute og går hver dag, og er nå oppe i cirka 14 000 steg per dag, så jeg begynner å føle meg i bedre fysisk form. Men jeg merker at jeg skyr folk når jeg er ute og går, og vil ikke ha dem så nært meg. Legene tør ikke garantere at jeg er immun, den ene dagen hører man det ene, den andre dagen hører man noe annet. De antar at man er immun i hvert fall for en stund. Norge har ikke startet med testing for å sjekke om man har dannet antistoffer ennå, men når de gjør det vil jeg bli innkalt for test, forteller hun.
Så foreløpig treffer hun bare familie og nære venner, men de møtes ofte ute og prøver å overholde de nasjonale reglene som er, selv om Bodø og Nordland har vært veldig skånet for smitte så langt.
Sliter kognitivt
Selv om Tone er regnet som frisk fra COVID-19 vil det fortsatt ta litt tid før hun er helt bra. Kroppen har vært gjennom en enorm belastning, både fysisk og psykisk
– Det å miste smaks- og luktesans er ganske forferdelig, og de sansene har ikke kommet helt tilbake ennå. Jeg merker også at jeg ikke fungerer like godt kognitivt. Tankerekkene mine stopper opp, men det også kjenner jeg at kommer seg etter hvert. Jeg orker ikke bidra så mye, men jeg utfordrer meg selv ved å delta på styremøter via nett og bare lytte. Og så hører jeg på lydbøker. Det hjelper meg med å trene opp hodet igjen.
Reglene er til for deg
Hun forteller at hun er svært glad for at hun bor i Norge, hvor alle får dekket helsehjelp og pensjonister og uføretrygdede får penger inn på konto hver måned.
– Det er ikke bestandig så mye, men det kommer. Og vi vet hva vi har å forholde oss til, sier hun.
Etter å ha erfart hvor syk man kan bli av koronaviruset er hun ikke i tvil om at det er viktig å følge de midlertidige endringene og reglene som har blitt innført i samfunnet.
– Jeg har vært et ganske friskt menneske hele livet, men dette er en opplevelse jeg ikke ønsker min verste fiende – om jeg skulle ha noen. Ta rådene fra myndighetene på alvor, de er der for å beskytte deg og de du bryr deg om, sier hun.
Ettervirkninger i lang tid
Intervjuet med Tone ble gjort i mai 2020 og sto på trykk i Spondylittens juniutgave. Nå har det gått over et halvt år siden hun ble erklært frisk, så vi ville sjekke hvordan hun har det så lenge etterpå.
En omfattende studie er nemlig nylig publisert i Lancet om langtidsvirkningene av å ha hatt COVID-19. Den tar for seg 1700 pasienter som ble syke og innlagt på sykehus i Wuhan i Kina de fem første månedene i fjor. De ble så fulgt opp seks måneder senere. Tre av fire av dem hadde da fortsatt minst ett symptom, selv så lenge etter at de ble syke.
Dette kjenner Tone seg igjen i. Vi snakker med henne i januar 2021, ti måneder etter at hun ble smittet av koronaviruset.
– Jeg sliter med noen ettervirkninger av koronaen, ja. Jeg har fått polynevropati i bena og er nok ikke så sprek som jeg var, men jeg lever! I tillegg har jeg fortsatt lite smaks- og luktesans. Når det gjelder det kognitive så er jeg nok ikke helt der jeg var, men jeg er i bedring, forteller hun.
Påvirker blodsukkeret
Senskader etter infeksjoner er ikke noe nytt. Hvert eneste år havner mange på intensivavdelingen, for eksempel på grunn av influensa. Veldig mange av disse har store helseutfordringer i ettertid, men det har ikke fått så stor oppmerksomhet før pandemien. Senskadene kan være dårligere lungekapasitet, angst, depresjon, dårligere muskulatur og nedsatte mentale og kognitive evner. Selv om dette hovedsakelig gjelder eldre og folk i risikogruppene for influensa rammer det også yngre, friske mennesker hvert år, skriver forskning.no.
Infeksjoner fra ulike typer bakterier og virus kan gi ettervirkninger i lang tid. Noen virus kan også utløse diabetes. Ett av disse virusene kan vise seg å være koronaviruset, ifølge en nyhetsartikkel fra tidsskriftet Nature. Forskere har nemlig funnet ut at celler som produserer insulin, kan bli skadet av koronaviruset, skriver forskning.no.
Dette kan stemme godt med Tones erfaringer etter at hun ble smittet av koronaviruset.
– Jeg må fortsatt bruke insulin, og blodsukkeret mitt er noe varierende, sier hun.
Vaksinert
Det er foreløpig mye usikkerhet om de som allerede har hatt COVID-19 er immune. Tone har derfor fulgt myndighetenes smittevernråd ekstra nøye, også etter at hun ble skrevet ut fra sykehuset. Den sosiale og aktive pensjonisten innrømmer at det har vært tøft å være så mye alene.
– Nå har jeg begynt å jobbe som frivillig i bruktbutikken til Røde Kors i Bodø. Jeg er også med i beredskapsgruppen deres, og skal hjelpe til med det praktiske i forbindelse med vaksinering framover. Jeg fikk tilbud fra kommunen om vaksine så raskt, fordi jeg hadde vært så syk. Den første vaksinedosen fikk jeg 21. januar, noe jeg er veldig glad for. Da vet jeg at jeg trygt kan bistå i dette dugnadsarbeidet, sier den tidligere sykepleieren.
Artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 2-19, men er oppdatert med siste nytt per januar 2021. Det er bare noen av artiklene fra magasinet som legges ut åpent på nettet. Vil du lese alle artiklene fra Spondylitten kan du bli medlem av Spafo Norge. Da får du bladet tilsendt i posten, eller via nyhetsbrev med lenke til den digitale utgaven vår.
Her finner du oppdatert informasjon på norsk om COVID-19 og inflammatoriske revmatiske sykdommer
