Jeg fortalte henne ikke at jeg var lei av denne sykdommen, og at jeg følte meg trist og deprimert fordi jeg har fått nye ødeleggelser i ledd. At jeg ikke orket å se meg i speilet på vei inn i heisen, fordi jeg gikk så stygt.
Jeg mistet meg selv blant de hvite veggene, men det var også der jeg fant meg selv igjen til slutt. Jeg hadde ikke klart det uten kunnskap, forståelse og trøstende ord. Du finner det du også, dersom du ser etter, om du lytter, og tar imot.
Der sa jeg det. Ufør. Det ene sekundet i stillhet føles som en evighet. Tankene raser gjennom hodet mitt. Nå har jeg sagt det, blir jeg satt i bås? Blir jeg oppsagt?
– Hvordan skal du klare å ta deg av babyen din? spurte en sykepleier da jeg var i uke 36. Hun sa det som alle tenkte. Det som ingen torde å si høyt. Det som jeg prøvde å fortrenge i mine drømmer om at alt ville bli bra igjen, bare babyen kom ut.
Før jeg aner det er jeg både klassekontakt, kakebaker, pølseselger og sjåfør... Jeg havnet i en ja-situasjon, som egentlig burde vært en nei-situasjon.
- Jeg følte med ham, Ronaldo, der han måtte gi opp drømmen om å spille finalekampen, som han hadde jobbet for i tolv år. Gråtende ble Ronaldo båret ut av fotballbanen...
Jeg lukker øynene, og forestiller meg at jeg svever, oppover mot himmelen, høyt over fjellene, langt, langt oppe. Jeg kommer over skyene. Derfra kikker jeg ned på verden.
– Mamma, Anne sier at du er lat siden du kjører til jobben. Jeg sa til henne at du har stenger i hoftene, og at det gjør vondt å gå. Og så sa hun at det bare var ti minutter å gå og at du var lat. Jeg fortalte til henne at du har vondt i ryggen også, men hun hørte ikke på meg!
Men akkurat da jeg skulle til å snu meg fikk jeg øye på noe i vinduet. På en vakker utstillingsdukke hang en rød topp med hvite hjerter på.
PC: Hold nede CTRL og trykk + for å forstørre eller-for å krympe
Mac: Hold nede CMD og trykk på + for å forstørre eller forminske.
Klikk i denne boksen for å lukke den!