Da jeg fikk diagnosen Bekhterevs sykdom som 19-åring, visste jeg ingenting om sykdommen. Bekhterev? Revmatisme? Jeg trodde ikke unge jenter som meg kunne få en slik sykdom. Var ikke revmatisme var noe som eldre mennesker fikk?
Jeg husker første gangen hun satte meg på. Det var på sykehuset. Rommet var fylt med leger og sykepleiere, og de hadde en alvorlig mine. Artritter, sa de. Det vises på røntgen, og sammen med blodprøvene tyder det på Bekhterev.
Nok en hektisk morgen med frokost, matpakker og barn og mann som er vinket til skole og jobb. Jeg står alene igjen på kjøkkenet. Det er så kaldt, jeg fryser, og jeg klarer ikke å våkne ordentlig i dag.
Jeg følger datteren min på skolen. Hun løper bort til venninnene sine som er ute og leker, og jeg blir stående og betrakte dem en stund før jeg skal videre. Jentene synger klappeleker av full hals. De ler frydefullt mens de synger: Se meg, ta meg, si at du vil ha meg. En to tre!
Søren, det verker, det gjør vondt å stå sånn, men jeg fortsetter så godt jeg kan. Jeg husker så godt for nøyaktig 20 år siden, da jeg stod slik. Samme hagen, samme blåbærbuskene, nydiagnostisert, 19 år. Jeg husker frykten. Smertene. Alle spørsmålene.
PC: Hold nede CTRL og trykk + for å forstørre eller-for å krympe
Mac: Hold nede CMD og trykk på + for å forstørre eller forminske.
Klikk i denne boksen for å lukke den!