Når man føler seg ett nummer for liten på jobben
Kroppen protesterte, men jeg ønsket å fortsette å arbeide fulltid. Jeg måtte finne ut om arbeidsgiveren min kunne legge til rette på noe vis. Det viste seg at det var fullt mulig, men jeg måtte gå noen runder med meg selv for å akseptere løsningen som kom på bordet.
Tekst: Caroline Rørstad
Arbeidsmiljølovens § 4-6 sier dette om tilrettelegging for arbeidstakere med redusert arbeidsevne:
Hvis en arbeidstaker har fått redusert arbeidsevne som følge av ulykke, sykdom, slitasje e.l, skal arbeidsgiver, så langt det er mulig, iverksette nødvendige tiltak for at arbeidstaker skal kunne beholde eller få et passende arbeid.
Lovparagrafen handler ikke bare om fysiske hjelpemidler og arbeidstider, den dreier seg også om endrede arbeidsoppgaver og eventuelt ny stilling i samme bedrift. Loven gjelder alle som har arbeidstakere, uansett om det er innenfor det statlige, kommunale eller private feltet.
Noe måtte endres
Denne problemstillingen ble aktuell for meg i vinter. Fjoråret var dårlig for meg sykdomsmessig, men fantastisk i forhold til at datteren min fikk en lillebror. Dette gjorde at jeg begynte å tenke annerledes rundt min arbeidssituasjon, som kronisk syk med ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom).
Etter mye fram og tilbake kom jeg fram til at en endring måtte til. Jeg kunne ikke ha det slik etter at mammapermisjonen var over. I perioder hadde jeg kun jobbet, for så å gå hjem og legge meg til dagen etter. Jeg hadde ikke kunnet bidra noe på andre arenaer i livet. Mens jeg var i permisjon begynte jeg derfor å se meg om etter andre stillinger å søke på innen kommunen.
Vil ikke være en belastning
Jeg har vært undervisningsinspektør og assisterende rektor i 12 år på Spjelkavik ungdomsskolen i Ålesund. Når man er assisterende rektor på en så stor ungdomsskole har man en viktig daglig funksjon, som krever mye av deg som arbeidstaker. Det å ikke vite når neste sykdomsperiode kommer, og om jeg vil klare meg gjennom den uten fravær, har vært krevende i flere år. Jeg må innrømme at det innerst inne nok beror på at jeg ikke ønsker at det skal være synlig at jeg er syk. Jeg ønsker ikke at sykdommen min skal være belastende for de rundt meg.
LES OGSÅ: Kronisk syk i arbeidslivet
Dårlig samvittighet
Jeg har kjent på dårlig samvittighet for å ikke strekke til i arbeidssituasjoner. Dårlig samvittighet er egentlig en følelse som skal hjelpe oss på rett vei når vi har gjort noe galt. Jeg har ikke gjort noe galt, jeg har bare blitt syk. Likevel kjenner jeg på dårlig samvittighet.
Jeg vet at dette handler mest om meg selv, og ikke hva alle andre tenker og mener om meg. Det er likevel en vond følelse at jeg ikke klarer å innfri mine egne forventninger – og kanskje uoppnåelige krav. Jeg måtte gå mange runder med meg selv i vinter, da rektor tilbød meg en annen stilling på arbeidsplassen. Jeg fikk tilbud om stillingen som avdelingsleder for spesialundervisning, grunnleggende norsk og sosialpedagogiske oppgaver. Det var både vondt og godt på samme tid.
Personlig nederlag
Heldigvis måtte jeg ikke ta et endelig valg med det samme. I inneværende skoleår har jeg permisjon fra min jobb som assisterende rektor, og får prøve ut den nye stillingen. I løpet av vårparten 2021 må jeg ta stilling til om jeg skal si opp den opprinnelige stillingen min og gå over til å bli avdelingsleder, eller om jeg skal fortsette med mine gamle arbeidsoppgaver.
Hvorfor var det så vondt å få tilbudet om en annen stilling? Jeg må innrømme at jeg opplevde det som et personlig nederlag. Jeg har studert og jobbet i mange år for å komme dit jeg er i dag. Jeg har trivdes veldig godt i stillingen som assisterende rektor, og jeg har hatt fantastiske kolleger rundt meg. Derfor var det vondt å måtte innse at jeg kanskje ikke klarer dette i den livssituasjonen jeg er i akkurat nå. Det er også andre prioriteringer i livet som er like viktig, eller viktigere, enn akkurat denne stillingen. Samtidig måtte jeg innrømme for meg selv at dette ville være til det beste for alle parter.
Hvorfor var det så vondt å få tilbudet om en annen stilling?
Senke standarden
Nå som jeg har begynt på et nytt skoleår, og har vært noen måneder i den nye stillingen, har jeg erfart at den fungerer veldig godt for meg. Jeg trives med arbeidsoppgavene, og jeg ser at jeg valgte rett. I samarbeid med fastlegen min skal jeg også ha en fast behandlingsdag hele dette skoleåret. Det var godt å få det på plass, slik at det er forutsigbart for både arbeidsgiveren min og meg. Forhåpentligvis vil dette gjøre at jeg kan unngå sykmeldinger i perioder, og at jeg kan få en bedre balanse mellom arbeid og fritid enn jeg har hatt tidligere.
LES OGSÅ: Nye beregningsregler for sykepenger kan slå uheldig ut
Min fremtid
Den dårlige samvittigheten jeg har følt på før skal jeg prøve å legge på hylla. Det er ingen grunn til at man skal gå og føle seg ett nummer for liten. Kanskje jeg heller skal prøve å senke standarden litt, og si til meg selv at jeg er god nok! Jeg har nok drevet meg selv for hardt i flere år. Det at datteren min fikk en lillebror gjorde at jeg måtte stoppe opp og bestemme meg for hvilken hverdag og fremtid jeg vil ha. Derfor er jeg glad for tilretteleggingen og tilbudet jeg fikk av arbeidsgiver. Ikke minst er jeg stolt av meg selv for at jeg satte meg og min egen helse og livskvalitet først, og takket ja til muligheten!
Artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 4-20. I ettertid har Caroline fått utvidet permisjonen fra stillingen som assisterende rektor, og har tilrettelegging fram til sommeren 2022. Hun er nå på sin andre runde med utprøving av biologisk behandling, som hun håper vil gi henne bedre livskvalitet og mer overskudd.