Mor med AS betyr høyere risiko for arvelighet
En studie av personer med aksial spondyloartritt (axSpA) gjennom 35 år har avdekket at kvinner med ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) har større sannsynlighet for å videreføre sykdommen til sine barn enn det menn har.
Studien om aksial spondyloartritt og genetisk påvirkning ble presentert under den digitale utgaven av American College of Rheumatology-kongressen (ACR) i november i 2020. Revmatolog og professor Muhammed Khan startet forskningen i 1985, sammen med sine kollegaer i Sveits. Bakgrunnen var å undersøke graden av arvelighet av ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) i løpet av levetiden til deltakerne.
Stor studie
I 1985 ble medlemmer av den sveitsiske pasientforeningen for ankyloserende spondylitt (AS) invitert til å delta i studien. Forskerne var interessert i deltakere som hadde fått diagnosen AS stilt av revmatolog, samt deres førstegradsslektninger. Dermed ble 360 probander og 713 førstegradsslektninger i alderen over 18 inkludert i studien. Proband er den første personen man går ut fra i undersøkelser av arvelige sykdommer, for så å undersøke arveligheten av sykdommen til deres førstegradsslektninger.
Deltakerne fylte ut spørreskjemaer om symptomer og sykdomshistorie, gjennomgikk revmatologisk- og radiografisk undersøkelse av bekken, aksiale og perifere ledd, og ble sjekket for genet HLA-B27. Røntgenbildene og sykdomshistorien ble analysert i henhold til de modifiserte New York AS-kriteriene (mNYAS), som tidligere var den mest brukte metoden revmatologer brukte for å stille diagnosen AS. I 2019 ble det gjennomført en oppfølgingsstudie av hele gruppen, for å undersøke og analysere forekomsten av axSpA blant søsken og barn av de aktuelle deltakerne i studien.
LES OGSÅ: Tøft å bli ung mor uten god medisinsk behandling
Førstegradsslektninger
Relativ risiko (RR) brukes som en betegnelse på forskningsresultatene i studien. Det er et tall som innen forskning angir forholdet mellom sannsynligheten for at en hendelse skal inntreffe i en bestemt gruppe, og sannsynligheten for at denne hendelsen skal inntreffe i en annen gruppe. Deltakere med klinisk diagnostisert ankyloserende spondylitt og deres førstegradsslektninger (FDR) ble studert i en sveitsisk kohort med 35 års oppfølging.
En førstegradsslektning er en persons foreldre (far eller mor), søsken (bror eller søster) eller barn. Hvis personene er beslektet med blod deler førstegradsslektninger omtrent 50 prosent av genene sine. Førstegradsslektninger brukes ofte for å avdekke risiko for sykdommer ved å analysere familiehistorie.
Spesifisert etter diagnoser
De senere årene har det kommet endringer i diagnosekriterier, diagnosenavn og diagnostiske metoder. I dag bruker man gjerne fellesbegrepet aksial spondyloartritt om de som har fått diagnosen basert på MR-bilder, uansett om de har skjellettforandringer eller ikke. Diagnosen er da basert på det som kalles ASAS-kriteriene. Det ble derfor valgt å dele deltakerne inn i tre ulike diagnosegrupper innenfor området aksial spondyloartritt (axSpA):
- De som var diagnostisert med ankyloserende spondylitt i form av bevis fra MR-undersøkelse, eller ikke hadde slikt radiografisk bevis på sykdommen, ble ansett å ha axSpA.
- De som oppfylte mNYAS-kriteriene ble definert til å ha ankyloserende spondylitt.
- De som hadde diagnosen ankyloserende spondylitt, men som ikke oppfylte de strenge mNYAS-kriteriene ble ansett for å ha varianten som kalles ikke-radiografisk axSpA (nr-axSpA).
Forekomst av arvelighet
Det kom flere ulike resultater fra studien, avhengig av diagnose. Den samlede relative risiko (RR) for førstegradsslektninger av probander med axSpA var 10 prosent. Det betyr at det generelt er 10 prosent forekomst av arvelighet for førstegradsslektninger av den samlede gruppen axSpA-pasienter. Ser man nærmere på arvelighet fra foreldre med axSpA til deres barn var forekomsten på 12,4 prosent. Forekomsten av arvelighet ved axSpA blant søsken var på 7,8 prosent.
LES OGSÅ: Hvordan påvirker svangerskapet sykdomsaktivitet?
Størst arvelighet med AS-mor
Blant deltakerne som var førstegradsslektninger av probander med diagnosen AS, definert etter mNYAS-kriterien, var forekomsten av arvelighet på 11,7 prosent. Det viste seg at det var en høyere forekomst av arvelighet fra foreldre til barn på 15,6 prosent. Blant søsken var det 8,6 prosent sannsynlig for arvelighet. Sannsynligheten for arvelighet fra berørte foreldre til døtre sammenlignet med sønner ble også observert. Risiko for arvelighet fra foreldre til døtre var 14 prosent, og fra foreldre til sønner var risikoen 10,2 prosent. Dette var uavhengig av foreldrenes kjønn.
Derimot var arvelighet fra mor til barn vesentlig høyere enn graden av arvelighet fra far til barn, spesielt blant barn av foreldre med AS-diagnose basert på mNYAS-kriteriene.
Studien viser også at det er høyest risiko for arvelighet når probanden er HLA-B27 positiv. Førstegradsslektninger av mNYAS-probander som var HLA-B27 positive viste seg å ha en sannsynlighet på 16,9 prosents arvelighet. Ifølge studien var den laveste graden av arvelighet å finne blant førstegradsslektningene av probander som hadde den ikke-radiografiske varianten av axSpA. For denne gruppen var det en samlet forekomst av arvelighet på 6,1 prosent. Ved arvelighet fra foreldre til barn var forekomsten på 5,1 prosent og arvelighet blant søsken på 6,8 prosent.
Høyere genetisk belastet
Denne forskningsstudien viser at det er større sannsynlighet for at barn og søsken av pasienter diagnostisert med AS etter mNYAS-kriteriene arver sykdommen. Det gjelder særlig for de probander som er HLA-B27-positive, hvor det viser seg at arveligheten er høyest. Det er også høyere arvelighet fra HLA-B27 positive mødre til deres barn enn blant HLA-B27 positive fedre, konkluderes det i studien.
– Den relativt høyere forekomsten av videreføring fra mor til barn, sammenlignet med arvelighet fra far til barn, antyder at kvinnelige AS-pasienter ser ut til å være genetisk «beriket» når det gjelder gener de disponerer og overfører til egne barn, skriver førsteforfatter professor Khan i sin konklusjon. Han mener dette er i samsvar med annen forskning på AS, der kvinner med AS-diagnose trenger høyere genetisk belastning for å utvikle sykdommen, og dermed er det mer sannsynlighet for å overføre sykdommen videre.
Professor Muhammed Khan
Dr. Muhammed Khan er professor i medisin ved Case Western Reserve University i Cleveland, Ohio. Han er selv hardt angrepet av ankyloserende spondylitt (AS), og kjenner godt til utfordringene ved å leve med sykdommen. Han ønsker å bidra med både kunnskap og forståelse overfor sine pasienter. I tillegg har han et brennende engasjement innen forskning. Han forsker først og fremst på ankyloserende spondylitt og relaterte sykdommer innenfor spondyloartrittfeltet, samt rollen gener som HLA-B27 har for revmatiske sykdommer.
Professor Khan har skrevet en rekke bøker og vitenskapelige artikler og abstrakter til kongresser. Han er også ofte invitert som foredragsholder ved nasjonale og internasjonale vitenskapelige møter, og har også fått anerkjennelsen av det medisinske samfunnet ved å være oppført i Beste leger i Amerika, som spesialist i revmatologi.
Dr. Khan er et av de grunnleggende medlemmene av ASAS (Assessment in Spondyloarthritis International Society), som har gjort det mulig å diagnostisere aksial spondyloartritt tidligere. Han er også medlem av SPARTAN (Spondyloarthritis Research & Treatment Network) og GRAPPA (Group for Research and Assessment of Psoriasis and Psoriatic Arthritis).
Viktig for framtiden
ASIF (Axial Spondyloarthritis International Federation) jobber med et stort prosjekt kalt Delay2Diagnosis. Det handler om å redusere tiden det tar å få en axSpA-diagnose, og målet er å reduser ventetiden betydelig globalt. I den store IMAS-studien er det avdekket at det tar i gjennomsnitt syv år før man blir diagnostisert.
– Dr. Khans studie om axSpA og arvelighet viser en høy andel av arvelighet hos førstegradsslektninger til axSpA-pasienter. Basert på denne kunnskapen håper vi at forskningsresultatene kan bidra til å redusere ventetiden ytterligere, sier Zhivko Yankov til Spondylitten.
Han er president for ASIF og mener arbeidet med å redusere diagnosetiden til 1-2 år er viktig. – Alle fortjener å få en korrekt diagnose og behandling så tidlig som mulig. Det er viktig for både pasienter, leger, pårørende og samfunnet generelt, presiserer han.
HER FINNER DU FLERE ARTIKLER OM FORELDRELIV OG #FORELDREDRØMMEN
Artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 2-21. Det er kun noen av artiklene fra bladet som legges ut åpent på nett. Dersom du vil lese alle artikler kan du melde deg inn i Spafo Norge via denne lenken. Da får du også tilgang på tidligere utgivelser av Spondylitten i vårt digitale arkiv.
HLA-B27
- Det er flere gener som er assosiert med spondyloartrittdiagnosene, men HLA-B27 er det genet som har blitt oppdaget som det mest markante av dem. Genet i seg selv er ikke årsaken til denne formen for sykdommen, men det gjør at man er mer disponert for å utvikle den. Påvisning av denne vevstypen skjer ved hjelp av en blodprøve. Hvis prøven er positiv kan den understøtte diagnosen, men er ikke ensbetydende med at man har sykdommen.
- Koblingen til HLA-B27 er en sterk genetiske risikofaktor for flere av spondyloartrittdiagnosene, som ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom), psoriasisartritt (PsA) og juvenil spondylartropati (barn og unge), da vevstypeantigenet forbindes med sykdom i ryggraden.
- Genet finnes hos 90-95 prosent av de som har ankyloserende spondylitt, i motsetning til mindre enn én av ti friske mennesker. Fagekspertisen anslår at denne genetiske vevstypen også kan påvises hos 75 prosent av pasientene med inflammatorisk tarmsykdom.
- Forskerne har også oppdaget forskjeller i utbredelsen av genet basert på hvor i landet folk kommer fra. Ti prosent av befolkningen i Sør-Norge har denne vevstypen. I Nord-Norge er det cirka 16 prosent, og blant den samiske befolkningen er det cirka 25 prosent.
DIAGNOSTISERING AV AKSIAL SPONDYLOARTRITT
I dag er det ikke bare røntgenfunn som er avgjørende for å få diagnosen aksial spondyloartritt. Legen foretar en samlet vurdering av pasientens sykehistorie, utfører målinger av bevegelighet i rygg og brystkasse og foretar belastningsprøver. Perifere ledd, som armer og ben blir også undersøkt. Det blir tatt blodprøver som blodprosent og senkningsreaksjon, og vevstypen HLA-B27 blir undersøkt. Det er for øvrig ikke et diagnostisk krav pr. i dag at man er HLA-B27 positiv.
- ASAS-kriteriene – Det nye settet med diagnosekriterier kaller man ASAS-kriteriene. De er utarbeidet av en ekspertgruppe av revmatologer i Europa. Typiske forandringer i iliosakralleddene sidestilles nå med funn av aktiv betennelse på MR.
- En kombinasjon av vevstypen HLA-B27 og to karakteristiske kliniske funn og/eller symptomer vil også muliggjøre en diagnose. Det kan for eksempel være at en ekspert har konkludert med at pasienten har betennelsesaktige ryggsmerter, artritt (leddødeleggelser), god respons på betennelsesdempende medisiner, familiehistorie med spondyloartritt, HLA-B27 positiv, høy betennelsesaktivitet (CRP) eller høy senkning (SR). Ett annet tegn kan være om man har en eller flere av følgende plager; smerter i hælene, uveitt/regnbuehinnebetennelse, betennelse i fingre og tær (daktylitt), psoriasis eller inflammatorisk tarmsykdom som Crohns sykdom/ulcerøs kolitt.
- New York-kriteriene – De modifiserte New York-kriteriene er velkjent for mange med den gamle diagnosebetegnelsen Bekhterevs sykdom. Ut i fra dem regner man at en pasient med kroniske ryggsmerter har spondyloartritt i ryggsøylen, dersom CT-bilder eller røntgen viser forandringer på iliosakralledd, samt at man har ett annet av de klassiske tegnene på sykdommen.
- De kliniske kriteriene for mNYAS:
- Smerter/stivhet i korsryggen av mer enn tre måneders varighet (som bedres med aktivitet, men ikke med hvile).
- Begrenset bevegelighet i korsryggen ved framover- og sidebøyning.
- Begrenset bevegelighet i brystkassen relativt til normalverdier korrigert for alder og kjønn.
- Ett annet av de klassiske tegnene på spondyloartritt.
- De røntgenologiske kriteriene
- Det må foreligge sikre forandringer ved røntgenologisk undersøkelse av iliosakralleddene og forandringene graderes på en skala fra 0-5. Forandringene må minst være grad 2 på begge sider, eller grad 3-4 på den ene siden.
- De kliniske kriteriene for mNYAS:
