Birken med bekhterev og amputert ben
Siri Merete Lohne-Fosserud har Bekhterevs sykdom, osteoporose og er plaget med fatigue og migrene. Mannen hennes, Nils Kåre, har amputert det ene benet fra under kneet. For fire år siden satte de seg et hårete mål sammen – om å sykle «Birken». Målet nådde de i fjor høst.
Spondylitten møtte ekteparet Lohne-Fosserud like etter deres første sykkelbragd i 2016. Artikkelen sto på trykk i Spondylitten da, men siden de gjennomførte HalvBirken nå i 2017, lar vi alle nettleserne våre også få lese den inspirerende historien.
Ekteparet syklet altså 86 kilometer over fjellet fra Rena til Lillehammer. Hver deltager må sykle med en ryggsekk som skal veie 3,5 kilo.
– Vi brukte 7 timer og 25 minutter på turen, og vi var ikke de siste i mål!
Latteren runger, de ser på hverandre med stolthet i blikket.
– Det var ikke akkurat noen søndagstur, men vi satte oss et hårete mål og vi klarte å fullføre! Jeg var helt ferdig, men for en fantastisk følelse, sier Nils Kåre.
– Vi klarer aldri å sykle så raskt at vi får merke, men slik er livet. Det er ikke kravet om å klare å sykle på en bestemt tid som motiverer oss, men viljen til å gjennomføre, supplerer Siri Merete.
Siri Merete Lohne-Fosserud er nestleder i Spafo Norge. Begge er i full jobb og paret har to barn som krever sitt av oppfølging med skole, barnehage og fritidsaktiviteter.
LES OGSÅ: Personlig trener ga bedre form og treningsmotivasjon
Galskap
Paret hadde først tenkt å sykle «FredagsBirken», men etter hvert i prosessen fant de ut at de ville gjøre dette skikkelig og sykle den «ordentlige Birken» – på lørdag. Det er de glade for i dag, for på fredagen sluddet og regnet det – lørdag var det strålende sol.
Turen, eller utfordringen, startet som «kompispreik» den høsten Nils Kåre fylte 40 år – om to år sykler vi Birken! «Vi» innbefattet ikke bare guttegjengen, Siri Merete var en naturlig del av dette «vi».
Hun sier dette var galskap, gubben var utrent og overvektig – og han hadde altså en forestående amputasjon å ta hensyn til. Nils Kåre brakk ankelen for ni år siden, flere operasjoner og påfølgende komplikasjoner førte til at benet måtte amputeres.
Det at han og kona skulle sykle over fjellet ble fort en snakkis, og han flagget dette allerede da han lå på Aker sykehus før amputasjonen.
Senere ble sykkelturen en av to målsetninger da han var på rehabilitering. Den andre målsetningen var å komme tilbake i full jobb. Begge deler ble behørig skrevet ned i hans journaler. I dag kan det krysses av for «måloppnåelse» i begge tilfellene.
Ser hverandre
Siri Merete og Nils Kåre har vært gift i seks år. Så lenge de har vært sammen har en eller begge opplevd avbrekk fra arbeidslivet i form av sykemeldinger. Smerter har vært en del av hverdagen.
– Det at vi begge sliter på hver vår måte har vært en styrke i forholdet vårt, kan Siri Merete fortelle. – Vi har sett hverandre og hatt forståelse for hverandres situasjon.
– Vi har opplevd dette som positivt, skyter Nils Kåre inn.
– Når det gjelder meg, fortsetter han, så har min livskvalitet blitt mye bedre etter amputasjonen.
De ser på hverandre og smiler. Det er varme i blikkene de sender hverandre, og de ler mye, humor og godt humør er viktige ingredienser i forholdet deres.
De forteller at de føler seg både heldige og privilegerte. Det at begge har sine utfordringer i hverdagen har ikke bydd på store problemer. De opplever stor støtte og henter styrken hos hverandre.
– Det hadde kanskje vært vanskeligere hvis bare en av oss hadde vært syk, sier Siri Merete ettertenksomt.
– Nå vet vi mer hvordan den andre har det på både gode og dårlige dager, vektskåla blir på mange måter i balanse.
LES OGSÅ: Sparker fra seg med Taekwon-Do
Veien ble målet
Planleggingen av turen startet som en vill idé, ren galskap, men de var fast bestemt på å nå målet. Til slutt ble ikke selve gjennomføringen, det å faktisk passere målstreken, det viktigste. Selve planleggingen og treningen ble en viktig prosess. Veien fram ble en del av målet, et mål de nådde allerede da de sto på startstreken på Rena.
Utfordringer
Det mest frustrerende for Nils Kåre var at han ikke fikk en protese som passa godt nok til å sykle med. Det ble mye prøving og feiling og mye frustrasjon. Han fikk ikke trent som han ville. Først syv uker før rittet fikk han en protese som passa! Det var midt i sommerferien og sommerferieplanene gjorde at det ikke ble alt for mange treningsrunder.
Siri Merete hadde utfordringer med å finne en sykkel som passet hennes kropp.
– På grunn av osteoporosen har jeg blitt syv centimeter kortere i ryggen, forteller hun.
Da er det ikke så lett å finne sykkel som passer.
– I tillegg måtte jeg ta hensyn til belastningen på nakke og rygg. Samtidig måtte jeg finne en ryggsekk som var god å sykle med.
– Det er forresten forskjell på kvaliteten på sykkelbukser, ler hun.
– Det fikk jeg fort merke etter noen timer på sykkelsetet. I butikken så de dessuten litt rart på meg når jeg i tillegg skulle ha en vinterbukse, men jeg ville jo ikke risikere å bli kald!
LES OGSÅ: Du kan mestre sykdom med mentale muskler
Treningen
Paret har trent sammen og hver for seg. Siri opplevde store smerter den første timen på sine treningsturer, men holdt hun ut smerten kunne hun holde det gående i tre-fire timer til.
– Jeg er godt medisinert og det er en forutsetning, men man må tåle å stå i smerten også, sier hun.
I tillegg til treningsturene trente de også på å lappe sykkelslanger og mekke sykkel. Denne treningen fikk de ikke bruk for, men Nils Kåre måtte skru litt på protesen underveis over fjellet.
– Det var nok noen ryttere som kastet litt underlige blikk på meg da, humrer han.
Oppoverbakker og motvind
Fra Rena og de første milene er det bare oppoverbakker. Det var blytungt, men de så fram til å komme opp til flatere terreng.
– Da ble vi møtt av motvind, ler Nils Kåre, men det var jo tross alt flatt!
Den siste mila fram mot Lillehammer kom tårene. Da dukket alle samtalene opp. Samtaler han hadde hatt med legen, fysioterapeuten, arbeidsgiver, venner og familie.
– Vi klarte dette sammen!
Paret legger ikke skjul på sin stolthet, og tårene sprenger på nå også.
– Det var en helt fantastisk følelse!
– Jeg var helt ferdig, men det var fantastisk, sier Nils Kåre, og ansiktet sprekker opp i et stort smil.
Det var dette de ville, å fullføre sammen, men de hadde også avtalt at om en måtte bryte, skulle den andre fortsette. Det ble det heldigvis ikke noe av.
LES OGSÅ: FredagsBirken ga ny treningsmotivasjon
Viktige støttespillere
De var en gjeng på åtte stykker som startet sammen på Rena.
– Fem av oss kom over målstreken samtidig, forteller paret. Da de kom i mål sto manuellterapeuten deres i målområdet og ventet på dem med kald øl! Det hadde hun lovet. Da var det gått tre timer siden hun selv hadde passert mållinjen.
– Manuellterapeuten vår har vært en av våre viktige støttespillere, hun har heiet på oss hele veien, forteller Siri Merete.
– Vennene våre har heiet på oss, Norgeseliten stilte med klær til gjengen, en arbeidsgiver gav oss sykkelklær. Motivatorer som har trodd på oss og støttet oss har vært en viktig del av hele prosessen og prosjektet.
De har også vært velsignet med to sett foreldre som har stilt opp som barnevakt, slik at de kunne gjennomføre treninger og planleggingen. Hele rammen rundt Birken-stuntet har også vært viktig for dem. De ville nyte helgen og leide seg inn på hotell.
Nye mål
Neste år ønsker de å sykle Birken igjen. Da har Nils Kåre tenkt å stille i handicap-klassen og Siri Merete i vanlig klasse.
– Bli med! oppfordrer Siri Merete.
– Kan du sykle, så kan du ta Birken! Hun ler. Han også.
– Nei, da! Du trenger ikke sykle Birken, men sykling er noe alle i familien kan være med på. Det viktigste er at man kommer seg ut og kan være i aktivitet.
Birken i 2017 er ikke det eneste målet paret har satt seg for neste år. Nils Kåre lurer på om det er mulig å gå Skarverennet, han ønsker å marsjere og spille tuba i korpset 17. mai. Han skal få en «joggeprotese» og familien har planer om å gå over Besseggen. På dette siste stuntet tar de med barna også.
LES OGSÅ: #fuckbekhterevs
Motivere andre
– Vi ønsker å motivere andre, sier de nesten unisont.
– Det viktigste er å sette seg mål og vise at man kan gjennomføre dem. Samtidig er det lov å si i fra og synes litt synd på seg selv når man sliter, men det er viktig å ikke grave seg ned. Man må finne ut hva man har lyst til å gjøre, og så gå for det! Da er det viktig å ha gode støttespillere, noen som har trua når andre er kritiske. Det er viktig å være mentalt sterk, for motgang kommer. Da gjelder det å stå i motgangen og smerten, for premien etter gjennomføringen av et hårete mål er stor!
Det er liten tvil om at disse to klarer å gjennomføre de målene de setter seg. De er optimister, heier hverandre fram og er en inspirasjon og motivasjon for andre.
