CT skal aldri være et førstevalg

Høye stråledoser og risiko for ikke kurerbar kreft gjør at legen bør vurdere nøye om CT-røntgen skal benyttes til diagnostisering.

Hvilke metoder for bildediagnostikk ved spondylartritter bør vi benytte – og hvilke bør vi ikke bruke lenger? Dette var temaet til overlege og revmatolog Sølve Sesseng under et kurs for norske revmatologer. Han beskrev hvor farlige røntgenstrålene kan være.

Portrettfoto av Gunnstein Bakland
– Vi ser ikke alt med MR, sa revmatolog Gunnstein Bakland. Foto: Stig-Lennart Sørensen

– Det foreligger data som tyder på at vi får en ikke kurerbar kreft per 1500 utførte CT-undersøkelser av buken eller bekkenet. Men dette er veldig teoretiske beregninger, siden det er vanskelig å måle økt forekomst av kreft etter doser i diagnostisk nivå, sa han.

MR – dyrt, men best

Røntgenbilder av korsryggen innebærer en stråledose som ligger på mellom en syvendedel og en tiendedel av dosen fra en CT-undersøkelse. Røntgen av et IS-ledd gir 50-70 ganger mindre stråledose enn CT.

– MR-undersøkelser er best, men samtidig dyrest og minst tilgjengelig. Teknologien gjør at vi får hele diagnosen servert med en gang, sa han i følge revmatologenes eget fagblad, Norsk Rheumabulletin.

LES OGSÅ: Nye muligheter for diagnosen spondyloartritt

Enkelt og billig

Vanlig røntgen er enkelt og billig – og kan noen ganger være avgjørende. Det er viktig å optimalisere metoden, både for å få en bedre diagnose og for å redusere stråledosene. MR og røntgen sammen kan vise seg å være optimalt.

– CT blir stadig sjeldnere benyttet av strålehygieniske grunner og fordi MR blir stadig mer tilgjengelig. Men teknikken er allikevel fortsatt i bruk når det er vanskelig å tolke røntgenbildene og når MR ikke er tilgjengelig, alternativt kontraindisert. Men etter min mening, bør CT aldri være et førstevalg, oppsummerte overlegen.

Klassifikasjonskriterier

Revmatologene har laget klassifikasjonskriterier for å skille mellom aksial spondyloartritt og spondyloartritt. Under kurset forklarte revmatolog Gunnstein Bakland fra universitetssykehuset i Tromsø hvorfor vi trenger disse.

– Jo, for å skille disse tilstandene i forskningen og for å veilede behandlingen til bedre resultater for våre pasienter, sa han.

Han beskrev de modifiserte New York kriteriene for AS: Pasienten har smerter nederst i ryggen og stivhet i over tre måneder, samt får en forbedring ved trening – men ikke når man hviler. Det vil også være bevegelsesbegrensninger i korsryggen og i brystets evne til å ekspandere, samt en radiologisk konstatert sakroiliitt.

LES OGSÅ: – Sykehusenes medisinbytte truer pasientsikkerheten

Ser ikke alt med MR

Han snakket også om MR, men påpekte at omfattende kroniske endringer også kan skje uten inflammasjon. Inflammasjonen kan også være av varierende karakter, og det kan derfor skje at MR ikke viser noe galt.

– 15 prosent av pasientene med negativ MR i utgangspunktet viste seg å være positive ett eller to år senere. Så vi ser ikke alt med MR heller, understreket han.

Pasienter med AS har litt mer aksial sykdom, men litt mindre perifer artritt, sammenlignet med spondyloartrittpasienter. De har også litt større funksjonsnedsetting. De er altså ganske like, men ikke helt like, oppsummerte han.

HOLD DEG OPPDATERT MED SPONDYLITTEN!

Kanskje du også liker disse: