Høringssvar – Nei til redusert ytelsesperiode og krav om flytting
Endringer i ytelsen arbeidsavklaringspenger er ute på høring. Spondyloartrittforbundet Norge (SpAfo Norge) er enig i noen av endringene departementet foreslår å gjennomføre, men reagerer sterkt på noen av forslagene. Her er hele høringssvaret.
SpAfo Norges medlemmer er rammet av ulike muskel- og skjelettlidelser. Gruppen omfatter mennesker med en rekke kroniske sykdommer, blant annet de med ulike spondyloartritter, som aksial spondyloartritt (Bekhterevs sykdom), psoriasisartritt og andre beslektede diagnoser.
Risikoen for at mange av disse vil kunne ende opp med å måtte søke om ytelsen arbeidsavklaringspenger, fordi sykepengerettigheten deres på 52 uker blir brukt opp, er stor.
Ifølge Arbeids- og Velferdsetatens måling fra mars 2016 har 10 prosent av ytelsesmottagerne under 30 år denne typen plager.
Det er et omfattende høringsnotat, som skisserer de ulike forslagene godt. Det vises til mulige konsekvenser til de ulike forslagene, og hva dette vil føre til av besparelser og økte kostander for samfunnet. SpAfo Norge mener imidlertid at det flere steder er uteglemt noen konsekvenser for den enkelte stønadsmottakeren.
I begynnelsen av høringsnotatet er det listet opp konkrete forslag til endringer. Vi tar for oss hvert enkelt punkt, og kommer i dette høringssvaret med merknader til disse.
I avsnitt 2.3 vises det til fire ulike modeller til innstramming i varighet av ytelsen.
Generelt er SpAfo Norge helt enige i at det er viktig at ordningen strammes inn, så den omfatter de den er ment å favne; de som kommer fra sykepenger og som har brukt opp sykepengerettigheten sin,
Per i dag har alt for mange havnet på denne stønaden, fordi det ikke har vært andre relevante ytelser å hjelpe med, etter at stønadene rehabiliteringspenger, attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad ble slått sammen til én ytelse og kalt arbeidsavklaringspenger.
For å unngå å sende mennesker som allerede sliter, og som har falt litt mellom to stoler, har det vært lettere å sette disse på arbeidsavklaringspenger fremfor å føre dem over til sosialstønad.
Sintef-rapporten foreslår at inngangsvilkårene bør praktiseres strengere, særlig når det gjelder de unge stønadsmottakerne, for å unngå passive trygdeløp. SpAfo Norge er enig i at målet bør være å unngå et sykdomsfokus der det kan unngås, men samtidig sikre livsopphold for dem som er så syke at helsen medfører et betydelig funksjonstap.
Forslag til modeller
Alle modellene som fremlegges innebærer innstramming i vilkårene for å få unntak for maksimal varighet av ytelsen. Det synes vi er helt greit, men vi synes at unntak på to år blir litt lite.
Det er bra at departementet tar høyde for unntak for brukere som ikke er ferdig behandlet i helsevesenet. Det står i høringen at det for mange vil være viktig å få riktig behandling på plass, før man kan starte avklaringen i forhold til arbeidslivet. Dette kan ta tid, og med de helsekøene som er i Norge i dag, vil det for mange ikke være mulig å bli ferdig avklart på bare tre år.
Varighet av ytelsen
Da arbeidsavklaringspengene ble innført som ytelse for noen år siden, lå det et bevisst valg om varigheten for en slik stønad. Tiden ble satt etter en avveining mellom at en for lang maksimal varighet vil kunne bidra til at personer går lenger enn strengt tatt nødvendig på midlertidige trygdeytelser. En for kort maksimal varighet vil kunne presse personer, som kunne kommet tilbake til arbeid, over på uføreytelse eller økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven.
Forslaget om å redusere maksimal ytelsestid til tre år fremstår som en betydelig økonomisk straff av dem som ikke kan jobbe, eller har problemer med å skaffe seg arbeid.
Departementet mener at det er flere argumenter som taler for å ha en begrensning i maksimal stønadsperiode.
Om vi skal velge blant de fire modellene, ønsker vi oss modell nummer 1. Det er den eneste som beholder maksimal varighet på fire år, men vi ønsker at det tidsbegrensede unntaket økes fra to til tre år. Vi tror at dette vil dekke behovet for ekstra tid for stønadsmottakerne, samt at etatens ansatte har en tidsramme de må forholde seg til. Vi frykter at uten unntak vil en avkortning føre til mye større press på sosialtjenestens stønader.
Departementet mener at en reduksjon i varigheten gir et signal til både Arbeids- og velferdsetaten og stønadsmottakeren «om at en må ha et fokus på å finne hensiktsmessige tiltak for å nå målet om å komme i eller tilbake til arbeid. Videre vil en varighetsbegrensning kunne øke motivasjonen både for stønadsmottakeren og etaten til å komme i gang med et aktivitetsrettet løp, og kanskje spesielt i de tilfellene der det er aktuelt å kombinere medisinsk behandling med arbeidsrettede tiltak.»
Arbeidsavklaringspenger er ingen lukrativ, varig stønad. Den medfører en aktivitetsplikt, så dette er ikke noe de som ønsker å «surfe på trygdevesenets bølge» vil dra nytte av. De som får arbeidsavklaringspenger er i hovedsak mennesker med sykdom, og som en konsekvens av dette har falt ut av arbeid.
Dersom Arbeids- og velferdsetaten må få et signal om at de må ha fokus på å finne hensiktsmessige tiltak, for at stønadsmottakeren skal nå målet om å komme i eller tilbake til arbeid, lurer vi på hva slags fokus etaten har i dag? Burde ikke dette allerede være prioritering nummer én – fra dag én?
Uavhengig av sluttdatoen på arbeidsavklaringspenger burde Arbeids- og velferdsetaten alltid jobbe for å få brukerne raskest mulig ut i arbeid igjen, eventuelt få dem avklart raskere med tanke på uføretrygd, helt eller delvis.
Vi tror også at departementet glemmer at stønadsmottakeren i denne sammenhengen er en svært liten brikke i et stort spill, hvor det er etaten som sitter på reglene og makten. Gjennom et slikt stønadsløp kan en bruker ha flere ulike saksbehandlere, og noen ganger blir det tildelt en ny saksbehandler uten at den det gjelder får beskjed.
I andre tilfeller tildeles det ikke saksbehandler i det hele tatt, og stønadsmottakeren må bruke tid på å ringe rundt og finne ut hvem som sitter på de aktuelle papirene i saken. Det er slik noen av våre medlemmer beskriver tilværelsen med arbeidsavklaringspenger.
I tillegg finnes det flere jokere i denne kortstokken, som heter behandlingstilbud med lange ventetider i helsekø. På toppen krydres det med sjansekort, hvor man blir veid av potensielle arbeidsgivere og funnet for lett på grunn av sykdom. Dersom stønadsmottakeren må omskoleres, er dette gjerne over flere år.
Sintef konkluderer med at mange går for lenge på arbeidsavklaringspenger fordi Arbeids- og velferdsetaten ikke har kapasitet til å følge dem opp tettere.
«Dette kan tyde på at fireårsperioden ikke blir brukt godt nok», skriver departementet i høringsnotatet.
Lengden på stønadsperioden og innholdet i stønadsløpet henger tett sammen, herunder hvilken arbeidsrettet bistand/behandling en får, ventetider og ikke minst samhandlingen med andre aktører (lege, behandler, arbeidsgiver, tiltaksarrangør med videre).
«En innstramming i varigheten vil legge press på både Arbeids- og velferdsetaten og stønadsmottakeren om å benytte den ordinære stønadsperioden mest mulig aktivt. (…) For å understøtte effekten av en eventuell innstramming i varighet, vil det blant annet være hensiktsmessig med hyppigere oppfølging av mottakerne, bedre kontakt med arbeidsgiverne og bedre samhandling med helsetjenesten. Det vil også fordre at etaten har rammer til å gi et arbeidsrettet tilbud og ikke minst tilgang til medisinsk behandling for dem som trenger det. En kortere periode vil kunne ha betydning for hvilke tiltak som kan tilbys, herunder opplæringstiltak som normalt har en varighet på tre år.», står det i høringsnotatet.
SpAfo Norge mener det er viktig å belyse den reelle muligheten for at dette faktisk vil endre seg, dersom ytelsestiden reduseres. Vi frykter at dette vil føre til et enda større press på en allerede utsatt gruppe saksbehandlere og veiledere i NAV-systemet.
Rapporten til Sintef beskriver tilbakemeldinger fra brukere som mener oppfølgingen er svært mangelfull. Vi tror ikke det dreier seg om at de som arbeider i etaten jobber for lite, eller at de ikke utnytter arbeidsdagen maksimalt. Det er bare ikke tid til å følge opp alle. Vi kan ikke se at dette vil endre seg ved at man korter ned maks ytelsestid. Vi frykter at en slik avkortning vil føre til et enda større press på de ansatte i etaten, og føre til enda større sykemeldingsbunker der, og til slutt enda flere som må søke arbeidsavklaringspenger.
Dersom dette forslaget skal gjennomføres må det ansettes flere til å ta unna oppgavene, samtidig som etaten må løse utfordringen med ventetider og samhandlingen med andre aktører.
SpAfo Norge vil også be departementet om å se på om det er mulig med en raskere avklaring av de som er langtidssyke, og som klart ikke vil kunne komme fullt ut i arbeid igjen. I dag er saksbehandlingstiden på uføretrygd om lag åtte måneder, men før det er det en lang runde med avklaring, venting på legeerklæringer og diverse undersøkelser hos etatens spesialister og møter med lokal saksbehandler. Så skal det lokale NAV-kontoret avgjøre om personen får lov til å søke om uføretrygd, og søknaden kan sendes.
Vi tror at dette kunne ha vært løst litt smidigere, så tiden på arbeidsavklaringspenger ikke ble så lang for de det gjelder. Det finnes sikker tall på hvor mange som har fått utvidet tid på arbeidsavklaringspenger, fordi saksbehandlingen av uføretrygden tok lang tid.
Uføretrygd, enten fulltid eller deltid, er ikke lenger en fastlåst ytelse, som man må bli i for alltid. Dette har vært presisert fra departementet mange ganger, så det kan være at det på sikt vil lønne seg å avklare ytelsesmottagerne for uføretrygd, og så vil man se at de etter hvert begynner å benytte eventuell restarbeidsevne. Med de nye reglene for uføretrygd er det jo åpnet for at mottakerne av ytelsen kan jobbe så mye de vil ved siden av, og så avkortes uføretrygden i forhold til hvor mye inntekt den enkelte har.
SpAfo Norge må også presisere at dersom maksimal ytelsesperiode kortes ned med et år, blir det enda viktigere med en individuell plan for den enkelte, som involverer alle i behandlingsapparatet.
I dag settes en del aktivitetstiltak ut til private aktører. Flere av disse gjennomfører et opplegg som skal favne alle. Dersom alle ytelsesmottagere må gå et slikt kurs, kan det i noen sammenhenger ende opp med tap av verdifull tid, som kunne brukes til å avklare arbeidsevnen på relevante tiltak. Det kan virke som om alle blir satt på det samme samlebåndet, uansett hva slags bakgrunn, utdannelse og antall år i arbeidslivet vedkommende har.
På slike kurs forventes det at stønadsmottakeren deltar på fulle dager, til tross for at en legeerklæring kan gi beskjed om at vedkommende ikke klarer en full arbeidsdag på grunn av sykdommen og plagene fra den. Møter man ikke, eller må gå hjem, bryter man aktivitetsplikten.
Noen av kursene SpAfo Norge har fått beskrevet av våre medlemmer, inneholder undervisning om blant annet hygiene og at det er lurt å dusje hver dag, hvor det er satt av rikelig tid til å snakke om temaet. En annen kursdag kan handle om at det er viktig å ta seg tid til å snakke med kollegaene ved kaffeautomaten, at det er viktig å betale regningene sine i tide, samt lover, regler og etikette for samvær med andre i Norge. Dette er sikkert viktig for noen å lære, men en individuell plan ville ha kunnet avverget slik bruk av kostbar tid.
Arbeidsutprøvingen som gjennomføres er heller ikke alltid veldig relevant. Noen blir satt til oppgaver, som ikke vil kunne fungere på lang sikt. Med en individuell plan kunne man ha avverget det.
SpAfo Norge tror at det også ville være mer motiverende for stønadsmottakere å prøve seg i arbeid på steder hvor det kan være reelt å arbeid senere, i hvert fall for å teste ut arbeidsoppgaver de ser for seg at er mulig å kunne klare, til tross for sine plager.
Næringslivets Hovedorganisasjon har et prosjekt kalt Ringer i Vannet. Der hjelper de brukerne til å finne arbeidsplasser som har behov for deres kompetanse, til tross for noen riper i lakken. Dette burde etaten også kunne klare å etablere.
Vi tror også at det kan være virkningsfullt å se på muligheten om å støtte enda flere som ønsker å forsøke seg som selvstendig næringsdrivende. For en god del vil fleksibiliteten ved å være egen sjef kunne fungerer godt. Da kan man styre hvilke dager og tider man arbeider, og når man tar pauser. Siden en del vil ende opp som delvis uføre, vil det for noen være eneste muligheten for å komme ut i lønnet arbeid igjen.
Det finnes noen kurs og muligheter i etatens regi i dag, men ordningen fungerer ikke så godt, kan det virke som. Etaten har krav om aktivitetsplikt, som etter vår erfaring ikke omfatter aktivitet i eget nystartet firma – til tross for at dette er opprettet i samråd med etaten.
Om en stønadsmottaker har startet egen bedrift, har skaffet seg kunder og klarer å holde firmaet gående i den prosenten man har satt som mål i dialog med saksbehandler, burde jo det være et vellykket tiltak. Men nei, etaten krever da at aktiviteten i firmaet skal legges brakk i noen måneder, for å gå gjennom arbeidsutprøving og aktivitetsmåling. Våre medlemmer forteller også at de i oppstartsfasen av bedriften, kan bli bedt om å ta andre jobber ved siden av.
Begge deler fører til at kundene forsvinner og firmaet er uten grunnlag når aktivitetsplikten er over.
Det burde være mulig å legge til rette for at arbeidsutprøving og avklaring om arbeidsevne kan gjennomføres i den bedriften stønadsmottaker har startet opp. Det må jo allerede rapporteres med meldekort hver 14. dag, så man kunne lagt til et egenmeldingsskjema med litt mer beskrivelse av hvordan det fungerer, samt innrapportering av firmaets regnskap over en viss periode.
Utdanning
Noen trenger omskolering for å kunne finne en ny vei inn i arbeidsmarkedet. I høringsforslaget legges det fram at det skal være et år med egenbetaling for de som er i et utdanningsløp. Tilbakemeldinger fra Arbeids- og velferdsetaten tyder på at gjeldende egenfinansieringsperiode er utfordrende for mange, og ofte ikke mulig.
Høringsnotatet sammenligner stønadsmottakerne på arbeidsavklaringspenger med vanlige studenter som tar studielån og får stipend av lånekassen.
Denne sammenligningen er ikke reell, da de det dreier seg om ofte har en, eller flere, utdanninger bak seg. De betaler allerede på studielån de tok opp som studenter.
I tillegg er disse personene gjerne etablerte, med hjem, familie som skal forsørges, og faste utgifter som skal betales. Det har ikke den vanlige studenten, som stort sett kommer rett fra offentlig skoleverk. De bor gjerne på billige studenthybler, i kollektiv, eller hjemme hos foresatte.
Som student har man ikke anledning til å søke sosialhjelp, så dette vil vel også gjelde de som er i et slikt utdanningsforløp og som må omskolere seg for å kunne skaffe arbeid.
Vi tror plikten til egenfinansiering av ett av studieårene, vil føre til at mange kvier seg for å starte på en utdanning de kunne benytte til å skaffe varig arbeid.
De som er i ordningen med arbeidsavklaringspenger har også sykdom å slite med i tillegg, det vil gjøre det vanskelig å skulle jobbe og skaffe ekstra penger, ved siden av studiene, slik de fleste studenter har mulighet til.
Sanksjoner for mindre brudd
I høringsnotatet har departementet forslag om å innføre en ny reaksjon ved mindre brudd på aktivitetsplikten, i form av at arbeidsavklaringspengene reduseres tilsvarende én dags ytelse ved tilfeller av brudd på konkrete og pålagte aktivitetsplikter. Dette synes vi er et godt forslag, da reaksjonen ikke blir for streng i forhold til forseelsen. Vi tror, som Ekspertgruppen, at en lavere terskel for å miste rettigheter kan være et godt virkemiddel, og at det er mer virkningsfullt med umiddelbare og milde sanksjoner, framfor sjeldne og alvorlig. Dette vil oppfattes som mer rettferdig enn at det kun reageres etter gjentatte brudd og at ytelsen blir stanset helt.
I kapittel 3.34 står det om ulike brudd på aktivitetsplikt, som skal kunne føre til reduksjon i ytelsen. Vi har en bemerkning til punktet om at stønadsmottakeren har plikt til å levere opplysninger, eller leverer de dokumenter som etaten krever. Disse opplysningene er viktige, for de kan si noe om arbeidsevnen og utviklingen av helsetilstanden.
Det betyr imidlertid at etaten selv må sørge for gode rutiner for mottak av slike dokumenter. Vi opplever at noen av våre medlemmer forbinder dette punktet med mye frustrasjon, fordi dokumenter «forsvinner i postgangen», samt forsvinner etter at det kom til skanning, og dermed aldri blir videresendt.
Selv når dokumentene er levert personlig, både en og to ganger, forsvinner dokumentene.
Dersom dette punktet skal gjelde dokumenter, må det sørges for enda bedre mottaksrutiner, eventuelt at de elektroniske løsningene og rutinene bedres betraktelig, så disse kan benyttes. Da vil det være dokumentasjon på at dokumentene er levert inn.
I tillegg sliter mange med å få de riktige dokumentene fra leger. Vi tar det for gitt at legers trenering ikke skal føre til sanksjoner for stønadsmottaker.
STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID! LES SPONDYLITTEN FOR BARE 200 KRONER I ÅRET!
Målrette oppfølgingen ved fastsettelse av mer hensiktsmessige oppfølgingspunkter som gir mer effektiv bruk av Arbeids- og velferdsetatens oppfølgingsressurser (punkt 2.5.2)
En sentral idé var at tildelingen av arbeidsrettede tiltak og tjenester skulle frikobles fra hvilken inntektssikring som personen mottok, slik at tiltakene skulle brukes mer fleksibelt og individuelt tilpasset. Arbeids- og velferdsdirektoratet arbeider nå med å få aktivitetsplanen til å være et sentralt verktøy i oppfølgingsarbeidet. Siden det ikke er klageadgang på innholdet i aktivitetsplanen etter folketrygdloven, arbeidsmarkedsloven eller NAV-loven, skal rettssikkerheten ivaretas gjennom innsyn og dialog.
Her blir det nok en gang en utfordring at etatens ressurser i dag ikke dekker behovet som allerede er der. Vi kan være enige i at det er viktig med hensiktsmessige oppfølgingspunkter. Våre medlemmer forteller oss at det ofte er de selv som må være den aktive parten og kontakte saksbehandler, for å kunne komme seg ut i aktive tiltak. Vi tror imidlertid ikke det er så lett å endre på disse rutinene, om etatens representanter ikke blir flere.
Innføre en karensperiode før rett til en ny periode med arbeidsavklaringspenger (avsnitt 2.7)
Forslaget om karenstid på 52 uker før man kan søke om ny ytelse med arbeidsavklaringspenger mener vi er alt for lenge, dersom man ikke opptjener sykepengerettigheter mens man er i ytelsesperioden. Vi foreslår derfor at karenstiden settes til 26 uker, på samme nivå som man må ha jobbet for å kunne opparbeide seg full sykepengerettighet.
LES OGSÅ: Høringssvar: Kronikerne belastes med økte sykdomsutgifter
Presisere at sykdommen må være en vesentlig årsak til nedsatt arbeidsevne (avsnitt 2.1)
Departementet har vurdert om det er hensiktsmessig å stille som krav for rett til arbeidsavklaringspenger at sykdommen skal være hovedårsaken til den nedsatte arbeidsevnen. I høringsnotatet står det at det ikke er sykdommen og helsetilstanden i seg selv som skal styre retten til ytelsen, men konsekvensene av den nedsatte arbeidsevnen.
Dette tenker vi at er en god grunntanke. Vi vet at det kan være vanskeligere for en med kroniske lidelser å komme seg ut i arbeid, sammenlignet med den friske befolkningen. Vi tror at departementets forslag om at det skal presiseres i loven at sykdommen skal være en vesentlig medvirkende årsak til den nedsatte arbeidsevnen, vil favne den gruppen vi representerer.
Ønsker og interesser skal ikke lenger være momenter som tillegges vekt når nedsatt arbeidsevne skal vurderes. Kravet til mobilitet økes ved at mottakeren må være villig til å søke arbeid andre steder enn på hjemstedet (avsnitt 2.1)
I dagens lovtekst står det at:
«Det skal vurderes om arbeidsevnen er nedsatt i en slik grad at personen hindres i å beholde eller skaffe seg inntektsgivende arbeid. Det skal blant annet legges vekt på helse, alder, evner, utdanning, yrkesbakgrunn, interesser, ønsker, muligheter for å gå tilbake til den nåværende arbeidsgiveren, arbeidsmuligheter på hjemstedet og arbeidsmuligheter på andre steder der det er rimelig at han eller hun tar arbeid. Arbeidsevnen må være nedsatt med minst halvparten for rett til arbeidsavklaringspenger.»
Departementet mener at det er rimelig å kreve mobilitet inn i ordningen med arbeidsavklaringspenger. I høringsnotatet foreslås det derfor å stramme inn vurderingen av arbeidsmuligheter til én vurdering, det vil si «arbeidsmuligheter på steder der det er rimelig at medlemmet tar arbeid».
Dette er vi sterkt imot! Det er allerede fastslått at de som er på denne typen ytelser er det som en konsekvens av sin sykdom. Da er det svært viktig å ha nettverket sitt tilgjengelig, for å kunne klare å komme seg tilbake i arbeidslivet. Det dreier seg både om familie, venner og kollegaer, men ikke minst behandlere. De er svært viktige i dette løpet mot å bli yrkesaktiv igjen.
Dersom man må flytte til et nytt sted, vil det ta tid å etablere nye rutiner og få plass hos for eksempel fysioterapeut og manuellterapeut. Mennesker med muskel- og skjelettlidelser er kronisk syke, og blir aldri helt friske, selv om de kan bli friske nok til å komme tilbake til arbeid. For dem er det snakk om rehabilitering resten av livet.
Man må også etablere et forhold til en helt ny fastlege, som ikke kjenner brukerens sykehistorie, og en helt ny saksbehandler i en annen kommune, som heller ikke kjenner stønadsmottakers bakgrunn. Vi frykter at en slik omplassering til «andre plasser enn hjemstedet» vil kunne ødelegge den fremgangen brukeren har.
Den største andelen av personer på arbeidsavklaringspenger sliter med psykiske lidelser. Det gjaldt 41 prosent av ytelsesmottagerne i mars 2016. Mange av disse sliter med angst og depresjon. Blant de med muskel- og skjelettplager vil det også være en del som sliter med psykisk sykdom i tillegg. Det å flytte mennesker med slike lidelser til et helt nytt miljø, uten et kjent nettverk, tror vi vil gjøre at disse isolerer seg mer, og raskt vil falle ut av den tildelte arbeidsmuligheten.
Presisere at arbeidsavklaringspenger ikke bare skal reduseres mot faktisk arbeid, men også mot den tiden mottakeren kunne ha vært i arbeid (punkt 2.2.3)
Arbeidsavklaringspenger reduseres mot antall timer mottakeren er i arbeid. Reduksjonen skjer ved at stønadsmottakeren leverer meldekort hver 14. dag. Departementet foreslår en språklig justering i lovbestemmelsen, slik at det kommer klarere fram at arbeidsavklaringspenger ikke bare skal reduseres mot arbeidet tid, men også mot timer medlemmet kunne ha arbeidet.
SpAfo Norge lurer på hvordan dette skal gjennomføres i praksis? Hvem skal være ansvarlig for å vurdere hvor mye en bruker kunne ha jobbet? Om det er den enkelte saksbehandleren, eller veilederen, som skal benytte skjønn, frykter vi at dette kommer til å medføre en enorm forskjellsbehandling.
Forbundet er også usikre på om departementet mener at en som er i en prosess med å komme seg ut i arbeidslivet igjen, men som ikke har fått jobb, vil regnes som en som «kunne ha arbeidet». Dersom stønaden blir avkortet fordi vedkommende ikke har fått arbeid ennå, vil en slik endring i lovbestemmelsen være svært urimelig.
LES OGSÅ: Revmatikerne ber politikerne om å tenke seg om
Utvide perioden mottakeren kan arbeide inntil 80 prosent uten å miste ytelsen fra seks til tolv måneder (punkt 2.2.4)
Mottakeren av arbeidsavklaringspenger kan arbeide inntil 60 prosent uten at ytelsen faller bort. For å understøtte overgangen til arbeid er det mulig å arbeide inntil 80 prosent de siste seks månedene av stønadsløpet.
I høringsnotatet beskrives utfordringen med at det ikke alltid er like tydelig når denne muligheten inntreffer. Både ytelsesmottager og etaten har hatt problemer med å finne ut av dette. Det er ikke uvanlig at det viser seg at mottakeren har behov for mer oppfølging for å komme fullt tilbake i jobb, og at seks måneder blir for kort tid.
SpAfo Norge er enig i at det bør legges til rette for at brukeren kan arbeide noe mer, uten av ytelsen faller bort. Vi tror det kan være nyttig å ha muligheten til å arbeide inntil 80 prosent de siste tolv månedene av stønadsløpet. Vi liker også forslaget om at denne perioden kan benyttes i en opptrappingsfase, ved å øke arbeidsinnsatsen gradvis.
Utvide perioden med arbeidsavklaringspenger mens mottakeren søker arbeid fra tre måneder inntil seks måneder (avsnitt 2.4)
SpAfo Norge mener det er en god idé å utvide stønadsperioden mens det søkes arbeid. Vi mener imidlertid at forslaget om økning til seks måneder er for liten og at den bør økes til tolv måneder, eventuelt at det legges inn en mulighet for utvidelse ved spesielle situasjoner, som kronisk sykdom.
De som er kronisk syke, og ofte skal ha deltidsstillinger i tillegg, sliter med å skaffe seg varig arbeid. Arbeidsgivere velger heller en som ikke har kjente helseproblemer, fordi risikoen er for stor i forhold til kommende sykefravær.
Det er heller ikke mange deltidsstillinger å oppdrive i landet vårt, de yrkene det finnes slike stillinger i er ofte de stønadsmottakerne allerede har blitt syke i, og dermed burde unngå for å ikke bli syke igjen.
I rapporten fra Sintef står det at de som kommer fra sykepenger har høy sannsynlighet for overgang til arbeid det første året med arbeidsavklaringspenger. Mange blir friske og har et arbeidsforhold å gå tilbake til. De som har mottatt ytelsen over lengre tid, vil ha vanskeligheter med å skaffe seg nytt arbeid.
Når man er kronisk syk i tillegg, er altså terskelen for å få innpass i arbeidslivet enda høyere.
En studie viser også at det er en sammenheng mellom ledighetsnivå og sannsynlighet for overgang til arbeid etter utløpet av arbeidsavklaringspenger. Jo høyere arbeidsledigheten i kommunen er, desto lavere sannsynlighet for overgang til arbeid. Det vil generelt være vanskeligere å finne arbeid når arbeidsledigheten er høy, og særlig for personer med dårlig helse.
Vi håper også at det blir satt enda mer fokus på å benytte varig lønnstilskudd, som skal bidra til å øke mulighetene for ordinært arbeid for de med varig og vesentlig nedsatt arbeidsevne.
LES OGSÅ: Ikke bare vondt i ryggen!
Språk og lovtekster
I kapittel 4 i høringsnotatet handler det blant annet om klarspråkprosjektet for lovtekster. En rapport viser at regelverket knyttet til arbeidsavklaringspenger er komplekst, vanskelig å forstå for søkere og mottakere av ytelsen, og at det er vanskelig å praktisere for saksbehandlere.
Departementets arbeid med å gjennomgå regelverket med fokus på språk i lovtekster, skal ha honnør. SpAfo Norge tror det vil hjelpe alle aktører når vanskelige ord og uttrykk er unngått. Språket og regelverket som benyttes i dag er ikke beregnet på den vanlige innbygger, men de som jobber i etaten.
Et klarere og mer forståelig regelverk er viktig for å styrke rettsikkerheten, men det er viktig at dette også gjennomføres i hele behandlingskjeden, med lover i forskriften, kravskjemaer, vedtaksbrev og rundskriv.
Vi ber spesielt om at ulike rundskriv også blir lettere tilgjengelig og forståelige for innbyggerne, slik at det er mulig å finne ut hvordan loven skal tolkes. I dag må man nærmest være detektiv, eller skaffe seg advokat, for å finne fram til retningslinjer som skal øke forståelsen av enkeltvilkår og sammenhengen i lovverket. Og rundskrivene er mest beregnet på de som jobber i etaten. Vi liker derfor også forslaget om at noe av teksten fra rundskrivene skal inn i selve lovteksten.
For Spondyloartrittforbundet Norge
Elisabeth O. Nilsen, leder
Trine Dahl-Johansen, redaktør Spondylitten
