Tanker – Fly uten vinger
Jeg var klar for å spre vingene mine og fly ut i verden. De var kledd med struttende, flotte fjær, skapt til å brukes. Det var bare å dra ut i livet og nyte det. Hele verden lå foran mine føtter, men før jeg fikk begynt på denne flyturen ble vingene mine skadet.
I slutten av tenårene levde jeg et aktivt og rikt liv. Jeg var med på mye gøy sammen med venner. Jeg ville bli danser, jeg la planer om å studere i utlandet, og jobbet hardt for å nå mine drømmer i livet.
Jeg var klar for å spre vingene mine og fly ut i verden. De var kledd med struttende, flotte fjær, skapt til å brukes. Det var bare å dra ut i livet og nyte det. Hele verden lå foran mine føtter.
Men før jeg fikk begynt på denne flyturen ble vingene mine skadet. Jeg fikk en akutt revmatisk diagnose. Omtrent fra en dag til en annen kunne jeg ikke bevege meg. Det var vanskelig å gå, umulig å danse. Og jeg måtte si nei. Nei til alt. Smertene tok overhånd, de vant over kroppen min, og det føltes som om vingene mine var borte. Brukket. Ødelagt. Falt av.
Hvordan skulle jeg nå klare å fly? Ingen kan vel fly uten vinger, tenkte jeg og gråt fortvilet.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle overleve dette. Alt virket så vanskelig. Og vanskeligst av alt – hvem var jeg nå? Jeg visste ikke lenger. Hele min identitet lå jo i de fine vingene. Fjærene mine fortalte liksom hvem jeg var. Med hjelp fra vingene visste jeg alltid hva jeg ville gjøre og hvor jeg skulle fly. Og nå var de borte. Erstattet av stive og hovne ledd som hindret meg i å fly slik som jeg ville.
Trodde jeg. Lenge.
LES OGSÅ: Revmatologens diagnosejakt for vond rygg
Men etter hvert som jeg fikk riktige medisiner og opptrening bedret tilstanden seg en del. Jeg opplevde gode perioder der jeg kunne bevege meg. Ikke slik som før, men på en ny måte. Min måte. Jeg lærte meg å sette pris på alle de gode stundene med mindre smerter. Jeg lærte meg å ikke gi opp, da jeg var på det svakeste. Det gjorde meg sterk.
Ut fra dette vokste det fram et håp. Et håp om at framtiden likevel kunne bli fin. På en annen måte enn jeg hadde trodd, men likevel, all min tvil gikk etter hvert over til tro. Tro på at jeg kunne vinne over smertene og alt som føltes som tap.
Mitt sinne og frustrasjon ble erstattet med takknemlighet. Jeg klarte å glede meg over alt jeg kunne gjøre, istedenfor å fokusere på alt jeg aldri kunne gjøre igjen.
LES OGSÅ: Tanker – Kunsten å si nei
Nesten umerkelig, over tid, vokste det noe inni meg. En helt spesiell styrke. Krefter jeg før ikke visste jeg hadde. For hvem kan vel fly uten vinger, hadde jeg sagt. Vel, det kan vi faktisk alle sammen. Vi kan fly uten vingene våre. For visste du at det vokser ut ‘nye’? De ser ikke helt ut som de flotte, brusende vingene jeg hadde tidligere, de som jeg var så glad i, og som jeg identifiserte meg med. De som gjorde at jeg var meg. De som brakk.
Nei, de nye, tro det eller ei, de er mye sterkere, og noen vil sikkert påstå at de er veldig vakre. Kanskje enda vakrere enn de første. Fordi de vokser innenfra. Fra hjertet. Fra det som virkelig er deg og din egentlige identitet. Fra alt det vonde du har opplevd som du har mestret og gjort deg til en helt spesiell person.
Etter en del år der jeg strevde med å fly igjen, vokste de nye vingene bare mer og mer. Og flaksende, deretter flygende, levde jeg livet igjen! På en god måte. Et annerledes, men likevel rikt liv, med vinger som kanskje er usynlige for de fleste rundt meg.
Men hvis du ser godt etter, så er de der. Og disse nye vingene kan aldri ødelegges eller falle av. Du mister dem aldri.
Men de får deg til å fly igjen.
Lill Due
———–
Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år.
STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID OG BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!
