Tanker – Kunsten å si nei!
Før jeg aner det er jeg både klassekontakt, kakebaker, pølseselger og sjåfør… Jeg havnet i en ja-situasjon, som egentlig burde vært en nei-situasjon.
– Er du flink til å bake? spør en av foreldrene på et foreldremøte.
– Ja, svarer jeg uten å tenke.
– Men da kan vel du bake til avslutningen, så bra! Og så kan du sikkert stå i kafeen på 17. mai? Før jeg aner det er jeg både klassekontakt, kakebaker, pølseselger og sjåfør.
Det skjedde igjen, nesten umerkelig. Jeg havnet i en ja-situasjon, som egentlig burde vært en nei-situasjon. Det er ikke det at jeg ikke ønsker å bake en kake, eller selge pølser, eller gjøre min foreldreplikt på skolen, men jeg har sagt ja til så mange andre ting at det blir for mye.
Ikke fordi jeg ikke klarer det, men fordi jeg har en kronisk sykdom – bekhterev.
Jeg vet ikke fra dag til dag eller fra uke til uke om jeg er sprek, sliten eller sengeliggende. Men på en bra dag glemmer jeg at jeg kan bli verre den neste, fordi det er så deilig å fungere, mestre og bidra! Da tar jeg igjen alt det tapte, og jeg ser heller ikke særlig syk ut. Jeg skjønner at omverdenen ikke forstår at jeg innimellom hverken kan gå eller stå. Og selvfølgelig spør folk – kan du kjøre meg, kan du hjelpe, kan du pynte, kan du…
LES OGSÅ: Tanker – Gi meg en løvetann!
Jeg vil, og jeg har lyst. Og jeg hører ikke den lille stemmen langt bak i hodet som prøver å si nei. Som husker at min uforutsigbare rygg ofte slår til når det minst passer! Jeg fortrenger at jeg blir lei, sint og frustrert når kroppen streiker og svikter når jeg har lovet meg bort til et eller annet. For å kompensere for min skakkjørte selvtillit, sier jeg ja i full fart.
Etterpå angrer jeg. Hvorfor sa jeg ja til dette? Jeg liker å hjelpe, men i min tilstand blir det ofte at jeg må presse meg hardt for å få det til, for det er ikke noe kjekt å avlyse i etterkant når man først har sagt ja.
Og det er ikke alltid folk forstår heller. Passer det ikke? Men du var jo frisk i går? Du har jo fri? Er det ikke kjekt å ha noe å gjøre?
Da jeg stod og laget den kaken med pinnestiv nakke, og bannet til meg selv, tenkte jeg at det ville vært bedre om jeg hadde sagt ja med hjertet. At jeg virkelig mente det og trodde jeg ville klare det, enn å yte med sinne og bitterhet og smerter. Jeg skulle egentlig vært på bassengtrening, men avlyste det for heller å bruke kreftene mine på baking.
Hvorfor utsletter jeg meg selv på denne måten? Hvem er tjent med det?
Og da jeg stod og solgte pølser med vond og lut rygg latet jeg som ingenting. Serverte med et smil. Helt fram til pølsesalget begynte hadde jeg «glemt» hvor slitsom en lang 17. maifeiring med bekhterev kan være. Jeg burde sagt nei! Til slike ting. Tenkt at nei, det passer ikke, nei jeg kan ikke, det blir for mye, det går utover meg. Jeg får vondt av det. Men jeg hadde lovet. Sagt ja.
Jeg hadde heller ikke samvittighet til å avlyse møtet med klassekontaktene, selv om tåleddet var hovent akkurat den dagen og jeg hadde fått kortisoninjeksjon hos legen.
Neida, jeg følte jeg måtte gå på det møtet og hjelpe til med planlegging av vårens aktiviteter. Jeg hadde dessuten sagt ja til en annen mor om at hun kunne kjøre med meg. Jeg er så redd for å virke mer syk enn jeg er, eller at folk skal tro at jeg ikke klarer noe.
Stoltheten min nekter meg å avlyse og si nei, så jeg presser meg stadig. Selv om jeg bare kunne belaste foten med lilletåen, gjorde jeg meg klar for å kjøre.
På vei ut døren ringte hun som skulle sitte på, og gjett hva? Hun avlyste fordi hun var blitt syk! Med fast stemme, som om det var det letteste i verden å avlyse, ta hensyn til seg selv. Sånn som jeg burde gjort også!
LES OGSÅ: Tanker – Helt Ronaldo!
Jeg må øve meg. Øve meg på å si nei til enkelte ting. Og det må være lov til å avlyse noe innimellom hvis man blir dårlig. Det må være greit å si nei når noen spør om hjelp eller bidrag til noe. Det må være lettere å si nei uten å sitte igjen med gnagende dårlig samvittighet!
Men jeg tror det er vanskeligere for oss med kronisk sykdom. Vi vil så gjerne klare, vi vil liksom overbevise både oss og omverdenen at vi duger. Vi vil vise at vi ikke klager, eller legger oss ned. Og det er veldig bra det – til et visst punkt!
Men vi trenger ikke være noe supermenneske, ingen trenger det! Å si nei for å ta hensyn til seg selv tyder ikke på svakhet, men er heller et tegn på styrke.
Jeg har begynt å si at jeg skal tenke på det, eller at jeg må sjekke kalenderen, slik at jeg kjøper meg litt tid. Så får jeg summet meg, tenkt gjennom, lyttet til hjertet, kjent på kroppen; Har jeg anledning, tid eller krefter til å si ja? Eller bør jeg si nei, la meg selv gå foran denne gangen?
Jeg har også skrevet inn avtaler med meg selv i kalenderen min, og jeg prøver å la det bli like viktig som alle andre avtaler. Hverdagen er full av gjøremål som krever ekstra mye av meg, på grunn av sykdommen min. Jeg setter av tid til trening, til hvile, og noen ganger bare tid til meg selv.
Uten dårlig samvittighet, blir jeg sterkere, mer uthvilt. Og sist, men ikke minst, får jeg overskudd til å tenke klart om jeg skal si ja med hjertet, eller komme med et vennlig NEI!
Lill Due
————
Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter som leder av Bergen bekhterevforening.
