Tanker – Oransje mandag
For hver dag skal jeg finne positive tanker og noe å være glad for, ha gjøremål å se fram til, og la det være greit å fylle kalenderen med meg selv.
Da jeg var barn satte jeg farge på ukedagene. Hver dag hadde sin egen farge, utfra min egen fantasi og opplevelse av hvilke farger som passet. Mandagene var alltid oransje. Kanskje jeg valgte oransje fordi fargen minnet meg om energi og vitalitet. Jeg gledet meg alltid til mandagene da jeg var liten. En ny uke, med nye muligheter og spennende ting å finne på!
Jeg savner den følelsen, og ikke minst fargen. Det er mandag i dag, men den ser mer grå eller svart ut. Har jeg noe å glede meg til i dag? Jeg prøver å viske bort den tunge, mørke fargen som overskygger det oransje og lyse.
Det var en hektisk morgen i familien min. Opp tidlig, frokost, nistepakker og gymbager som måtte huskes, møter som skulle rekkes, klem og ha det bra i dag. Døren smeller igjen, og det er stille i leiligheten. Jeg blir sittende igjen alene, og dagen står foran meg som lang og tom. Det er ingen ting jeg må gjøre i dag, det er ikke noe som haster for min del. Jeg har ikke noen avtaler. Jeg har bare meg selv, og jeg må fylle dagen med noe.
Mange synes jeg er heldig som har fri. Er hjemme. Kan nyte dagen. Gjøre hva jeg vil. Når man er i full jobb er en fridag en kjærkommen belønning i en travel hverdag. Da ville en forlengelse av helgen vært en deilig oppladning til en ny uke.
Men jeg er ikke i full jobb, selv om jeg så gjerne ønsker det. For tiden jobber jeg 1-2 dager i uken fordi jeg må ta hensyn til meg selv. På grunn av spondyloartrittsykdommen min spiller ikke kroppen alltid på lag med meg og alt jeg egentlig har lyst til å gjøre. Og jeg skulle ønske at jeg var like travel som alle de andre.
LES OGSÅ: Tanker – Ett sted går grensen
Jeg har prøvd lenge å gjøre så godt jeg kan ut av situasjonen. Selv om jeg ikke jobber så mye er jeg glad for å være i arbeid likevel. Mye av fritiden bruker jeg til å trene for å opprettholde bevegelse og redusere smerter og stivhet. Jeg er glad for at jeg har familie, gode venner og kolleger, men jeg jobber så lite at jeg ikke blir en så stor del av arbeidslivet og kollegiet som de andre. Jeg føler jeg går glipp av noe når jeg er borte.
Og jeg har mye ledig tid mens andre er på jobb eller skole. Vennene mine har lange arbeidsdager og er på konferanser og messer. Jobbreiser. Dagene og ukene deres flyr, men de vil gjerne ta en kaffe en annen dag.
Hva skal jeg gjøre i dag? Å være alene og utenfor. Å ha så mye tid for seg selv. Det føles ensomt i lengden. En tomhet brer seg utover meg som et mørkt teppe. Det legger seg over skuldrene mine og tynger meg, slik at jeg enkelte dager, som denne mandagen, føler meg trist, nedfor, sliten. Det krever en del energi å holde seg oppe når man er nede, være sterk når man er svak, finne på ting i ensomheten.
Jeg tømmer kaffekoppen min og henger opp et bilde av en fargerik soloppgang som datteren min malte kvelden før. Jeg betrakter det fine maleriet hennes. Det strutter av flotte farger, som vitner om glede og entusiasme. Hvordan skal jeg få mer lys, energi og farge? Jeg vil ikke leve i svart og grått.
Jeg bestemmer meg for å male mitt eget bilde. I kraftige, fine farger. Jeg prøver å huske de andre fargene på ukedagene, slik som jeg forestilte meg dem i barndommen. En etter en kommer fargene til syne. Jeg maler uken, dagene mine, slik jeg ser dem for meg, slik de var før, slik jeg ønsker at de skal være. Oransje mandag, turkis tirsdag, rød onsdag, lilla torsdag, grønn fredag, blå lørdag og gul søndag.
Jeg lar fargene stråle mot meg, og jeg kjenner at det gjør godt. At fargene betyr noe for meg. Hver og en av dem. Oransje, rødt og gult gir meg energi, liv og optimisme. Blått, grønt og lilla gir meg harmoni, ro og styrke. Når maleriet tørker, skal jeg henge det opp på kjøleskapet ved siden av soloppgangen. For hver dag skal jeg finne positive tanker og noe å være glad for, ha gjøremål å se fram til, og la det være greit å fylle kalenderen med meg selv. En ting for hver farge. Og gjerne flere etter hvert. Helt til fargene omslutter hele meg, og visker ut de mørke.
Jeg starter med mandagen. Oransje mandag.
Lill Due
Artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 4-19. Dersom du vil lese alle artikler kan du melde deg inn i Spafo Norge via denne lenken. Da får du også tilgang på tidligere utgivelser av Spondylitten i vårt digitale arkiv.
——
Lill Due har lenge vært skribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.
