Tanker – Over skyene
Jeg lukker øynene, og forestiller meg at jeg svever, oppover mot himmelen, høyt over fjellene, langt, langt oppe. Jeg kommer over skyene. Derfra kikker jeg ned på verden.
Noen dager oppleves tyngre og vondere enn andre. Sånn er det for alle mennesker. Men når man har en kronisk revmatisk sykdom kan det være ekstra utfordrende at formen kan variere fra dag til dag. I dag er en slik dag.
Jeg våkner med ekstra stive og vonde ledd, og et slør over øynene som om jeg ikke klarer å våkne helt. Jeg som har så mange viktige ting å gjøre i dag.
Jeg tar noen smertestillende, og beveger meg sakte i leiligheten min. Det gjør vondt å gå, det gjør vondt å sitte. Hvordan skal jeg komme meg gjennom denne dagen?
Det føles som om jeg har et uendelig høyt fjell å bestige, og motbakken er lang og tung. Vil jeg noen gang komme meg opp? Jeg er lei, sint, frustrert. Det som i går var så lett, er i dag så vanskelig. At ikke denne kroppen kan fungere!
LES OGSÅ: Når fotballen er livet
I mitt kokende sinne gjør jeg et forsøk på å roe meg ned. Jeg lukker øynene, og forestiller meg at jeg svever, oppover mot himmelen, høyt over fjellene, langt, langt oppe. Jeg kommer over skyene. Derfra kikker jeg ned på verden.
Jeg ser et frodig landskap, og undres over hvor smått det tilsynelatende er der nede! Menneskene, veiene, byene. Jeg er bare en liten prikk, og fjelltoppen jeg prøver å nå ser mye mindre ut enn nedenfra. Den lille meg er jo nesten oppe, herfra ser jeg at jeg egentlig bare har noen få skritt igjen, så er jeg oppe, og målet er nådd. Jeg vil komme ved nye veier, og bestige flere fjell. Det er mange av dem, men de er små! Over skyene, derfra ser alt så enkelt ut, så lite og uendelig vakkert.
Jeg vil bare være her oppe, over skyene. Se på den blå himmelen over meg, solen og lyset som gir meg energi og varme. Flyte for alltid på det myke, gjennomsiktige teppet som ligger som et lag mellom virkeligheten og drømmen. Ingen plager, ingen tunge bakker. Ingen tårer, bitterhet eller sinne. Bare glede, letthet og lykke. Kunne det ikke vært slik for alltid?
Men jeg vet at jeg må ned igjen, til fjelltoppene, og de kronglete veiene. Til virkeligheten, til livet.
LES OGSÅ: Tanker – Masken
Jeg ser oppover mot det høye fjellet. Jeg klatrer videre oppover, mens smertene biter. Det knyter seg i magen, hvordan skal denne dagen bli? Hvordan skal jeg klare alle utfordringene framover? Hvordan skal jeg komme fram, mot fjelltoppen? Men jeg kjenner en liten forskjell. Inni meg. Når jeg tråkker oppover og synes veien er tung og lang, da husker jeg at ovenfra, der over skyene, der så jeg at det ikke er lenge igjen, at jeg er like ved toppen, jeg må bare holde ut litt til! Så er jeg der!
Jeg løfter blikket igjen, over skyene. Jeg ser meg selv der nede. Men denne gangen ser jeg at jeg ikke er alene. Jeg ser at det er så mange andre som klatrer, og noen av fjellene deres er mye høyere og brattere enn mitt.
Jeg vinker ned til meg selv. Du klarer det. Dere klarer det alle sammen. Jeg ser det ikke er lenge igjen til toppen.
Lill Due
————
Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter som leder av Bergen bekhterevforening.
