Tanker – Utholdenhet
Sara løper det forteste hun kan. Det er Cooper-testen. Om å gjøre å løpe flest mulig runder på idrettsbanen på tolv minutter. Hun vil gjerne gjøre det godt, den teller på gymkarakteren.
– Kom igjen! Løp! Nå må dere ta i alt dere kan, roper læreren med ivrig stemme.
Siste året på ungdomsskolen. Hun kjenner salte dråper mot munnen. Svetten renner, men hun har ikke tid å tørke den. Løpe. Løpe. Men der skjer det igjen. Det som skjedde for noen dager siden. En stråle av smerter iler nedover foten. Au! Det kjennes som om noen nerver er i klem, som kniver som skjærer i henne. De andre passerer henne. Hun løper da ikke så sakte?
– Sara! Gi alt nå, da, ikke vær lat! kjefter læreren.
– Jeg gir jo alt! tenker Sara.
LES OGSÅ: Tanker – etter vinternatten
Hun har lyst til å fortelle læreren at det gjør vondt å løpe, men hun husker hva som skjedde forrige gymtime. Da hun ba om å få ta det med ro, og pekte på den vonde foten, bare fnyste han av henne og sa at hun vær så god fikk se å yte som alle de andre.
– Ingen kjære mor her i gården! sa han og himlet med øynene.
– Skal du ha karakter i gym får du jammen vise innsats! Det er ingen som plutselig bare halter!
Sara kjenner den salte smaken mot munnen igjen, men nå er det ikke bare svette. Tårer. Hun tørker dem bort, vil ikke at læreren skal se det.
– Hva er det som er galt med meg? tenker hun redd.
Hun forstår ikke hvorfor det gjør så vondt når hun løper? Hun som har trent friidrett i mange år! Au! Hoften svikter, og hun kan nesten ikke tråkke. De grusomste smerter jager gjennom leddet. En av guttene løper i henne, og hun må stanse og sette seg. De andre løper videre, fort, fort.
LES OGSÅ: Tanker – Kunnskap er makt
Hoften har vært så rar i det siste, spesielt når hun løper. Og av og til om natten våkner hun av at det er så vondt å snu seg.
– Sikkert voksesmerter, får hun høre.
Sara vet inni seg at det ikke er voksesmerter. Hun kjenner at disse smertene må komme av noe alvorlig. Men hun vet ikke ennå at hun som 15-åring har fått bekhterev, fordi ingen tar henne på alvor. Til og med fastlegen sier at dette er en fase, det er typisk, ungdommer får lett vondt her og der. Vær så god neste!
Sara trenger hjelp. Kunnskap. Noen som tar henne alvorlig. En som hører etter, som forstår. Hun trenger en diagnose, før det går utover selvtilliten hennes. Medisiner, før leddene hennes blir ødelagte. Hun må få satt ord på smertene og få hjelp av en spesialist. Trening i terapibasseng for å opprettholde og bedre funksjonen, så ikke ledd, sener og muskler stivner og blir ødelagte. Sara må snakke med andre i samme situasjon, slik at hun ikke føler seg som den eneste i verden med disse smertene!
– Sara da, nå får du ikke karakter på utholdenhet! gneldrer læreren.
– Jo, det gjør hun, sier jeg som erfaren bekhterever.
Hun får faktisk beste karakter. Hun kommer nemlig til å bli den tapreste, sterkeste og mest utholdende av alle i hele klassen!
Lill Due
——–
Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter som leder av Bergen bekhterevforening. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.
