Trappedronningen som reiser alene
På rehabilitering alene er man mer åpen for å komme i snakk med ukjente. En av de trivelige samtalene mine var med trappedronningen Tove May Pettersen.
I en av pausene mine møter jeg på bekhterever Tove May Pettersen fra Borgenhaugen, like utenfor Sarpsborg. Hun er på sin andre tur til Biokovka rehabiliteringssenter og er allerede i gang med å finne ut når hun kan komme tilbake.
– Tida flyr!
Hun har hatt Bekhterevs sykdom siden 1961, da var hun i midten av 20-årene. Tove har brukt mye tid på trening og behandling. Det sies at Bekhterevs sykdom brenner ut når man blir eldre, men som dame har hun ikke stivnet helt til, slik mange menn gjør. Smertene er der fortsatt, selv om de ikke er like ille som da hun var yngre – i jobb og med småbarnsfamilie.
Hun bruker minimalt med medisiner og har hatt skogen som sin terapi. Der har hun gått i timevis for å opprettholde bevegeligheten og finne sjelero. Og så reiser hun.
– Jeg har reist mye alene og jeg kjeder meg ikke et sekund. Tida flyr! Halve dagen går med til trening og behandlinger og så går jeg 2-3 timer langs strandpromenaden. Jeg svømmer i havet, eller bassenget. Bassenget kan jeg faktisk bruke hele dagen, men det var jeg ikke klar over før det hadde gått en stund.
LES OGSÅ: Rehabilitering i utlandet på egenhånd
– Jeg reiser alene
Da hun var i Makarska i våres var hun den eneste skandinaviske, men det gjorde ikke noe.
– Jeg liker å reise alene jeg! Man møter så hyggelige mennesker som er i samme situasjon.
Bare noen dager tidligere var hun opptatt med å knytte vennskapsbånd med pasienter fra Canada. Hun er åpen, interessert og glad i å prate med folk, selv om det ikke alltid er like lett å komme innpå de som bare snakker kroatisk.
– Det er så herlig her – en nydelig liten by. Jeg har enerom med nydelig utsikt. Nå som det er flere norske velger jeg selv om jeg vil spise sammen med dem, eller om jeg spiser alene. Jeg kunne ikke hatt det bedre, sier hun.
Tøying og strekking
Tove kan ikke få fullrost behandlerne nok. For henne har de betydd mye for å kunne opprettholde bevegeligheten.
– De gjør ting her som de ikke gjør hjemme. Her får jeg den hjelpen jeg trenger. Denne tøyingen og strekkingen klarer jeg ikke alene. De har vært helt fantastiske! Det har også sykepleierne og legene i behandlingsavdelingen. Og ikke minst reiselederen vår fra Kroatia Helsereiser. Han har vært til stede når jeg har trengt det, forteller hun.
For henne har det vært ideelt å bo på Biokovka hotel med halvpensjon, så hun får frokost og middag.
– Maten er nydelig. Det kan være litt høyt lydnivå i matsalen til tider, det er mange som skal ha mat, men jeg bruker sov-i-ro jeg da. Det gjør jeg på massasjen også, så jeg får slappet ordentlig av. Der har jeg 40 minutter hver dag.
LES OGSÅ: Vitamin D kobles til spondyloartritter
– Dette gjør de ikke hjemme
Tove tar meg med på individuell fysio, hvor hun får god hjelp til å rette seg opp og løsne på en stiv kropp. Det er ikke tvil om at hun er sprek! Fysioterapeuten tøyer henne langt utenfor det hun klarer på egenhånd.
– Det er så deilig! Tenk om de hadde hjulpet oss sånn hjemme også, sier hun lengselsfullt.
Og det er ikke uten grunn. Det varme klimaet gjør godt for kroppen. Hjemme må hun gå i 2-4 timer før morgenstivheten er ute av kroppen.
– Her kommer jeg meg fortere i gang om morgenen og jeg er definitivt bedre når jeg kommer hjem. Det er ikke tvil om at jeg skal reise hit igjen, smiler hun og legger i vei opp nærmeste trapp.
For trapper er det eneste hun tar. Heisen ser hun ikke poenget med.
– Jeg bor i niende etasje på hotellet. Da jeg var her i våres var jeg opp og ned 7-8 ganger om dagen. Det ble cirka 20 000 trappetrinn det, ler hun og forsvinner oppover i etasjene.
