Rallycrosskongens løpegutt
På tross av en glefsende Bekhterevs sykdom, ble han rikskjendisers sterke, høyre hånd. Drøbak-mannens røffe livshistorie kunne langt på vei ha vært et filmmanus fra Hollywood. Si hei til Jarle Granum.
Bussjåføren Jarle Granum fra Drøbak i Akershus får diagnosen Bekhterevs sykdom i 1995, etter å ha vært inn og ut av sykehus siden tidlig på nittitallet. Inntil denne «dommen» aner han ikke hva plagene, som gjennomsyrer hverdagen, kommer av. Derimot vet han at det stillesittende arbeidet som yrkessjåfør gjør smertene sterkere – og han er glad for endelig å sette navn på ubehaget.
– Jeg begynte med Metotreksat og betennelsesdempende medisiner. Deretter prøvde jeg biologiske medisiner, som jeg har forsøkt frem til i dag. Nå begrenser bruken seg til medikamentet Celebra, forteller Jarle til Spondylitten på nyåret 2017.
LES OGSÅ: Arktis og snødekte vidder er kontoret
Imponerende resultater
Men der livet etter hvert svingte en kronglete sti som uføretrygdet revmatiker, forsøker den joviale 55-åringen i dag å male hverdagen så meningsfull og fargerik som mulig. Først og fremst tar han i bruk det over gjennomsnittlig sterke konkurranseinstinktet, som skriver seg fra tiden som rallysjåfør i det nordiske toppsjiktet. Han viser stolt frem merittlisten.
Den første triumfen innkasserer han i Rally Stifinneren i 1989. Blant en haug med minneverdige pallplasseringer, 24 av slaget, trekker han frem den nordiske sølvmedaljen fra et bakkeløp i Vikersund i 1994, som karrierens høydepunkt. Og det i bilen til «Mr. Rallycross», Martin Schanche!
Ikke ukjente Martin S, skriver i en jobbattest fra 2000 at «prestasjonen henger meget høyt, da Jarle fikk minimal trening før løpet».
Like etter intervjuet med Spondylitten, nevner for øvrig en europeisk rallyentusiast Jarles navn blant en håndfull andre i et innlegg på Facebook. Felles for «de utvalgte» er at de tilhører den relativt lille gruppen av motorentusiaster som fikk disponere Schanches Ford rs200 i konkurranser.
Rallyvenner
Når Jarle blir bedt om å mimre høyt om tiden i rallysirkuset, forteller han med entusiasme i stemmen om bakgrunnen for hvordan han fikk et nært og profesjonelt forhold til Schanche.
– Jeg jobbet for Martin fra 1992 til 2001, og begynte å henge i verkstedet hans i Drøbak. Jeg hjalp ham med å gjøre i stand løpsbiler og forskjellig, og kjørte bussen hans fortrinnsvis i Norge og Sverige, sier den tekniske mannen. Han legger ikke skjul på at livet som bussjåfør og plagene knyttet til Bekhterevs sykdom ikke var forenelig med rallysporten.
– Jeg hadde jo en jobb ved siden av, og var ikke frisk. Jeg fikk derimot kjørt alle bilene til Schanche, som jeg vet mange misunner meg. Martin bor ikke mer enn tre kilometer fra meg i dag, og vi har fortsatt regelmessig kontakt. At han er så sinna har bestandig vært en myte. Han er fadder til sønnen min, Jonathan på snart 23 år, sier Jarle, og skyter stolt inn at junior nå har realisert et fagbrev innen IKT.
55-åringen forteller at han kjørte to år og seks bakkeløp med bilen til den norske rallyhelten. Han understreker imidlertid på ydmykt vis at han aldri var i nærheten av å matche kameraten Schanches ferdigheter bak rattet.
– Jeg tviler på at jeg kunne ha blitt like god som Martin, og jeg hadde nok blitt frakjørt om vi konkurrerte mot hverandre. For det første disponerte han biler til halvannen million kroner per stykk den gangen. For det andre var han fryktløs, med erfaringer fra flere tusen billøp, forteller Jarle – og fremhever kompisens uredde kjørestil.
– I løpene var det ofte fjell på den ene siden og rett ned på den andre, og Martin ga alltid gass, uansett … Men han var jo en mentor for de fleste, sier Jarle.
LES OGSÅ: Fatigue blir bedre når du anstrenger deg
Måtte gi seg
Bilentusiasten Jarle la opp som rallysjåfør i 1995 da motorsporten ble i overkant kostbar for ham. Men også livet som revmatiker i billøp, som ofte gikk over to døgn og mange transportetapper, gjorde at det ikke lenger var mulig å delta.
– Enkelte dager var jeg nødt til å la være å kjøre, spesielt de lange løpene som Numedalsrally og Rally Finnskog. Det ble til at jeg etter hvert resignerte, da jeg ikke lenger klarte å stå opp om morgenen. Morgenstivhet var den store plagen, forteller Jarle.
Kontakten med gamle rallyhelter har likevel blitt bevart. Deriblant med den tidligere europamesteren Ludvig Hunsbeth, som ikke er fremmed for å invitere Jarle på hummerfiske på Sørlandet.
– Hvor aktuelt er det med et rallycomeback, Jarle?
– Jeg kunne godt ha tenkt meg å kjøpe en bil igjen, men det blir ikke å bruke mange hundretusener av kroner. Det vil aldri bli aktuelt, men jeg ser ikke bort i fra å kjøre igjen. Å finne tilbake til gleden og det å være en del av miljøet. Det er jo som en stor familie, sier han åpenhjertig, med nærmest en revansjlyst sittende utenpå kroppen.
Mye av mentaliteten som sfåfør i rallycross sies dessuten å være overførbar i kampen mot Bekhterevs sykdom. Jarle håper i hvert fall at spesielt revmatikere kan høste inspirasjon på veien mot et bedre liv.
– Det handler om ikke å gi seg, og ikke legge seg ned å kjenne på hvor vondt man har det. Man må videre, sier han.
Bytter bil mot båt
Kort tid etter at 55-åringen så seg nødt til å parkere hobbyen som utøver innen motorsport, og jobben som bussjåfør, realiserte han raskt andre hverdagsdrømmer: Han ble sjette generasjons fisker, og forteller så levende at han nærmest tar Spondylitten med om bord for drøyt 20 år siden. «Skattejakten» på storfangst foregikk i Oslofjorden, fra Larkollen til Oslo.
– Jeg kjøpte en liten reketråler på 29 fot og solgte egen fangst på kaia i Drøbak. Det var en herlig tid! Fritt og fint, og alltid spennende. Det var som om å tippe Lotto, med garnfiske og tråling på seks-sju timer hver dag. Jeg husker jeg en gang fikk en kveite på 40 kilo, men også 100 kilo reker, sier han.
Allsidige Jarle forteller om et tungt fysisk arbeid, men at han foretrakk å bruke kroppen fremfor et liv på fire hjul.
– Det er klart jeg ble voldsomt sterk i armene, men på 2000-tallet begynte nakken og korsryggen å gjøre vondt. Derfor ble jeg nødt til å gi meg i 2002, og startet heller å jobbe på slepebåter, sier han.
Å tilbringe tid på sjøen var erfaringer han tidligere hadde fått fra utenriksfart. Mellom 1979 til 1983 ble 44 land besøkt, der opplevelsene fra helt sør i Sør-Afrika står nærmest skrevet i gull.
– Det var virkelig saker! sier Jarle, som på tross av helseutfordringene fortsatt har en sjelden listaskøyte i tre, på 43 fot fra 1958. Båten ble nylig pusset opp og er i dag å finne i Oslofjorden, med Jarle som kaptein.
LES OGSÅ: Birken med bekhterev og amputert ben
Hjalp også andre
Men 55-åringens tekniske innsikt kom ikke bare norsk sjøfart og rallysport til gode. Også TV-personligheten og sangeren Erik Bye fikk mye hjelp av Jarle. Motoren i båten til rikskjendisen var kliss lik den som sto i båten til Jarles pappa, slik at det ikke var uvanlig at Bye henvendte seg til Jarle da det oppstod teknisk krøll. Mannen, som havnet på tredjeplass i en kåring av «Århundrets nordmann» i 2005, blir i dag beskrevet som ett av de klokeste menneskene Jarle har møtt.
– Han var rett fram og sa hva han mente. Han burde ha vært politiker, forteller Jarle, som fikk et solid og kameratslig forhold til Bye.
– Det var ikke uvanlig at jeg kjørte Erik hjem til Asker, etter at han hadde vært på diverse premierer og hadde et par kalde øl innabords, minnes Jarle.
Jazzmusikeren Willy Andresen, også han kjent fra blant annet NRK, var mannen som «spleiset» duoen. Nevnte Andresen, som sovnet stille inn i fjor, var lenge en god venn av Jarles mor. Men nå som både mamma og jazzmusikeren er borte, har Jarle bevart den gode kontakten med enken etter Willy.
– Han betydde mye for meg, og jeg satt ved siden av ham da han døde. Jeg har hørt mye på musikken hans. En klok og samfunnsorientert herremann som jeg kunne prate med alt om. På slutten av livet ble han dement, og kjente ikke igjen så mange, men meg kjente han igjen, sier Jarle med lavmælt stemme.
Tøffe tider
For tre år siden døde Jarles far, og hans mor gikk bort for halvannet år siden. 55-åringen forteller at begge døde naturlig, og at han satt ved deres side da livene ebbet ut. Jarle er åpen om at det er tungt ikke å ha dem i livet lenger, og at det var spesielt tøft å se sin pappa forfalle.
– Jeg hadde jo med ham ut på kjøreturer hver dag, og så hvordan han blomstret. Til slutt var han derimot såpass glemsk og preget av alderdommen, at han ikke klarte å sette seg i bilen. Men min mor besøkte ham daglig og ga ham mat, sier Jarle, og nevner betydningen hun fikk for mange i lokalsamfunnet.
– Hun var fylkespolitiker (Ap) og varaordfører i Frogn, og var med på å bevilge penger til institusjoner i Akershus. 230 personer møtte opp i anledning hennes begravelse, sier Jarle stolt.
Tunge tanker forsøker han som regel å knipse vekk med fotografering. Nylig dro han til et yndet sted i Sør-Sverige i jakten på interessante objekter.
– Det gir meg veldig mye, det handler om naturen da! Det går ikke én dag uten at jeg fotograferer. Det er fugler som fenger, særlig ugler, sier Jarle.
Han er en utypisk bekhterever som verdsetter mest vintertemperaturene, siden sommeren medfører langt flere betennelser i kroppen for tøffingen fra Akershus. Et høyt antall plussgrader gjør nemlig vondt verre.
– På varme sommerkvelder henter jeg frem kjølepakninger fra kjøleskapet hvis det blir for ille, sier Jarle – og legger til at han langt på vei er blitt i stand til å spå været.
– Jeg merker raskt om det er høytrykk eller lavtrykk i lufta, og kan fortelle deg to dager i forveien om det blir dårlig vær. Da blir jeg dårlig, hovner opp i ledd og nakken stivner, sier han.
LES OGSÅ: Bassengtrening må bli tøffere
Savner vann i bassengene
Derfor er Martina Hansens Hospital, et spesialsykehus i ortopedisk kirurgi og revmatologi, et yndet sted å være for Jarle. Fra helt tilbake til 1992 har han vært innom institusjonen, for utredning og rehabilitering.
– Jeg har egentlig bare positivt å si om stedet, der jeg har vært gjennom mange gruppetreninger. Varmtvannsbassenget, og det å bevege meg i vann, har også hjulpet, sier Jarle.
Han passer imidlertid på å kaste en kritisk røst over at bassenget har stått tomt i 2017.
– Der kan du rette en pekefinger fra meg og si at det er skammelig at det ikke har vært vann i bassenget etter nyttår. Det er hensynsløst overfor en stor gruppe revmatikere, sier han – og fortsetter:
– Varmtvannsbasseng og fysioterapi i forbindelse med vanntrening er det beste som er for meg! Etter å ha hatt to-tre ukers lange opphold der, føler jeg meg som 25 år igjen.
Vil inspirere
Vi er på overtid i samtalen med 55-åringen, når Jarle blir nødt til å ringe fysioterapeuten for å si han blir forsinket til timen. Avslutningsvis tar han seg likevel tid til å dele sine beste råd med andre revmatikere. Selv beskriver han seg som «ikke noe fin i formen» for tiden, og at han preges av at han ikke har tilgang til behandlingsinstitusjoner med basseng.
– De beste rådene jeg har til revmatikere er å fylle dagene med noe meningsfylt. Du kan ikke ligge hjemme på sofaen og se på TV. Du må opp og ut! Selv er det ikke en dag jeg for eksempel ikke har vært i båthavna eller i skauen. Om ikke blir du fort gammel og sykere enn du er, sier han.
I fjor høst ble han erklært 100 prosent ufør, men ser med positivitet på fremtiden.
– Hva gjør du om ti år?
– Forhåpentligvis får jeg dagene til å gå, ved siden av at jeg har gått ned i vekt. Det er målet mitt. Passivitet er ikke akkurat oppskriften på et langt liv. Det handler om å ta seg selv i nakken, avslutter en motivert Jarle.
Artikkelen sto på trykk i Spondylitten 2-17
BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN FOR 200 KRONER I ÅRET
