Bedre hverdag med mensendiecktrening
Udiagnostisert i over 50 år slet Alf Skaug (73) med plager i ryggen. Så oppdaget han treningsformen mensendieck, hvor man bruker egen kropp som instrument.
Allerede som 17-åring begynte Alf Skaug fra Oslo å plages med ryggen. Først i 2003 fikk 73-åringen riktig diagnose; Bekhterevs sykdom. Før det, var diagnosen lumbago og han ble dårligere og dårligere til tross for en svært aktiv hverdag.
– Jeg har, etter beste evne, vært fysisk aktiv i alle år, med flere idrettsgrener og konkurranser i ungdommen, både sommer og vinter, men smertene har etterhvert begrenset dette. Det har vært hopp, alpint og langrenn, svømming, terrengløp og friidrett, men smertene gjorde at friidrett ble et helvete.
Han var også med i NM for juniorer på langrenn, og vant hindersvømming i NM for militær femkamp.
– Jeg har også gått Birkebeineren, men vekten av sekken ned mot korsryggen ble et stort problem de to siste milene. Jeg ville ikke klart å gjennomføre trening og konkurranser uten å spise smertestillende på forhånd, forteller han til Bekhterever’n.
LES OGSÅ: – I mensendieck er restitusjon like viktig som trening
Smertefull arbeidsstilling
Han er utdannet møbelsnekker, men utdannet seg senere som interiørarkitekt med bosted på Sørlandet. Der designet han lystbåter og jobbet i offshorebransjen som arkitekt, hvor han tegnet hoteller. Det ble mye pendling, mye jobbing ute på verft i Norge og Sverige og mange døgn på hybel. Under tiden utviklet han også Chrons.
– Jeg bygget mitt eget hus fra grunnen i Søgne, litt sør for Kristiansand. Dette ble en utfordring. Det var særlig smertefullt å stå bøyd å jobbe og jeg fikk nesten ikke reist meg opp. Det hendte jeg måtte sette meg ned et sted og brekke ryggen opp, forteller han. Men huset ble ferdig.
I denne tiden var han hos flere leger, men ingen fant noen diagnose selv om han også flere ganger hadde regnbuehinnebetennelse på øynene.
Da han endelig fikk riktig diagnose, sa fastlegen; «Bekhterev er det ingen ting å gjøre med».
– Jeg er litt sint på fastlegen for dette, for det er jo noe man kan gjøre! Her har både legeforeningen og Revmatikerforbundet en jobb å gjøre, for kunnskapen blant allmennlegene er for dårlig, sier han.
Etter seks mageoperasjoner og mange akuttinnleggelser med store magesmerter da tarmen tetter seg til, ble han uføretrygdet som 65-åring i 2005. Da flyttet han tilbake til Oslo.
LES OGSÅ: Trening av magemusklene – unngå å styrke hoftebøyerne
Vann og yoga
Alf begynte å lete etter ting som kunne gjøre dagene hans bedre. Han har trent i varmtvann ved Diakonhjemmet sykehus. Det fungerer bra, men der blir det ofte flere ukers opphold mellom hver rekvisisjon, fordi man blir satt på venteliste. Han har også testet behandling hos kiropraktor, men behandleren hadde ingen erfaring med bekhterevpasienter.
– Det var så smertefullt og femte gangen spente jeg meg sånn at det nesten ikke var mulig å justere noe på ryggraden, forteller han.
Behandlingsreise til utlandet har han ikke forsøkt seg på enda.
– Jeg har også prøvd yoga, men det fungerte ikke så bra for meg. Mulig det er noe med oppvarmingen, for det er mye bøyeøvelser og da får jeg smertene, men det er mulig jeg måtte over en smerteterskel, sier han.
Ny smerteterskel
For det samme opplevde han da han begynte med mensendiecktrening.
– Jeg ble anbefalt osteopati på Klinikk for Alle for å lindre smertene og jeg gikk dit et par ganger. Der ble det reklamert for et informasjonsmøte om ryggvondt. Foredragsholderen hadde en smittende entusiasme og jeg fortalte etterpå at jeg hadde bekhterev. Han undersøkte meg og kunne foreslå flere treningsopplegg.
Alf valgte å delta på en gruppetrening, og i hans gruppe var det stor variasjon blant deltagerne. Noen var konkurransefolk, og andre hadde flere «vondter» som han selv. Han oppdaget raskt at dette ville bli utfordrende.
– En periode var det så vondt at jeg mente jeg måtte slutte! Jeg måtte legge en pute under meg og det var forferdelig vondt å bøye seg. Men så kom jeg over kneika – det tok bortimot et år før det ga seg. Tidligere hadde jeg mye vondt, både når jeg snudde meg i senga og når jeg sto opp. Nå har jeg nesten ikke vondt når jeg står opp eller om natta! Treningen med mensendieck har gjort ryggen min bedre, til tross for at jeg er blitt eldre. Smertene har ikke forsvunnet helt, men jeg har ikke stivnet til, smiler han.
I dag går han mye på ski, sykler og har trimsykkel hjemme som han bruker 15 minutter hver morgen.
– Løping er imidlertid problematisk, men jeg registrerer at smertene er mindre på gode varme sommerdager. Det er halvannet år siden jeg begynte med mensendiecktrening ukentlig og jeg merker bedring på både bevegelighet og smerter.
LES OGSÅ: En av verdens beste skijenter – med bekhterev
Verdifull instruksjon
Han roser treneren Erik Øiangen for hans engasjement under gruppetreningene.
– Erik er entusiastisk og prater omtrent hele tiden mens vi trener. Han forteller om hvilke ledd og muskler vi bruker og forklarer godt hvordan vi skal gjøre øvelsene. Det er veldig mye bevegelse i rygg og vi trener bevegelighet uten å løpe eller å bruke store treningsapparater. Vi bruker egen kropp som instrument. Det går nok fint an å gjøre dette som egentrening, men med instruksjon oppdages det med en gang om du «jukser», eller du gjør en øvelse på feil måte. Når man driver med egentrening tenker man som regel bare på antall gjentagelser, og ikke selve utførelsen.
Verdt pengene
Det er ikke mulig å benytte rekvisisjon til denne formen for trening, men Alf velger å betale den av egen lomme.
– Jeg styrker og bedrer leddfunksjonene mine, får veiledning på dårlige dager om hvordan jeg skal tilrettelegge øvelsene og treningen foregår kontinuerlig gjennom hele året. Treneren vår er god, og treningsformen hjelper meg, så jeg synes det er verdt det. Jeg vet at det er mange som er mye mer angrepet enn meg, og det kan være problematisk både å trene, og mange ganger se lyspunktene i tilværelsen, men tre ting har vært viktig for meg; Ikke bruk tid på å gruble over egen lidelse, sett delmål for dine muligheter og vær sta! Nå har jeg bygd nytt hus i Oslo, men da var det byggmester som utførte det meste. Jeg har også begynt å male akvarell. Gjennom dette får jeg et nytt nettverk og interessante venner. Noe må jeg jo bruke tiden til som pensjonist, avslutter Alf smilende.
Artikkelen sto første gang på trykk i Bekhterever’n i 2013
STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID OG BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN
