– Finn ditt Kilimanjaro!

17. april 2019 / Nytt & Aktuelt

Tekst: Trine Dahl-Johansen

– Det handler om den drømmen du bærer på, sier Randi Danielsen i sitt inspirasjonsforedrag.

Det holdt hun blant annet under Bekhterev landskonferanse i Tromsø, hvor hun ønsket å gi litt refleksjoner og sette i gang bevegelse og tanker hos tilhørerne om hva som er deres drømmer.

Nyttige avtaler

Randis store drøm har Spondylitten skrevet om før, da hun nådde toppen av Kilimanjaro i 2009. Til tross for ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom), som i perioder har gjort det umulig å gå og bevege seg i hverdagen, kom hun seg til toppen på 5895 m.

Det startet egentlig med en fleip, fordi venninnen hennes sa at hun trodde Randi ville klare å bli med på en tur i Jotunheimen. Hun tilbød seg å bære ryggsekken hennes.

– Hva om vi får andre til å bære sekkene våre? spurte Randi leende.

Like etter dukket muligheten opp for å melde seg på en tur til Kilimanjaro med et kvinnemagasin. De begynte å spare og hadde et år på seg til å øve på å komme til toppen.

– Jeg hadde ingen forutsetninger for å klare det. Vegard Ulvang hadde ikke klart å nå toppen, men det sto en plass at man måtte klare å gå sakte, og det kunne jeg! Og noen skulle bære sekkene våre og lage maten. Vi gjorde også avtaler oss imellom, for man kan utsettes for mange plager på turen opp, som vondt i hodet og magesmerter (høydesyke). Det blir også vanskeligere å puste når man kommer opp i slike høyder, noe som ikke er ideelt for meg med svært trang brystkasse på grunn av bekhterev. Avtalen var at dette skulle være hver vår tur. Om den ene ble dårlig skulle den andre likevel fortsette.

LES OGSÅ: Birken med bekhterev og amputert ben

Unnskyldninger

En av avtalene ble avgjørende for Randi; Man reiser ikke fra Finnmark og sier at man må snu fordi det er for kaldt!

– Det var kaldt, veldig kaldt! De andre var i atskillig bedre form enn meg. Jeg hadde problemer med å puste og ble gående alene. Da kommer alle de negative tankene, som at det er bekmørkt og at jeg er alene midt på natta. Om jeg kjenner etter fryser jeg litt og det hjelper ikke at jeg har godt med klær på meg. Jeg kunne jo også si at jeg fikk så vondt i ryggen at jeg måtte snu. Alle ville skjønne det. Jeg begynte å finne på masse unnskyldninger for å kunne slippe, fortalte hun.

Oppover gikk det sakte, hun hang over stavene, peste som en hval etter tre skritt og tenkte at det var på tide å gi seg. Så dukket avtalen opp i hodet.

– Du reiser ikke helt hit og snur fordi det er kaldt. Skjerp deg, Randi!

Heiagjeng

– Skaff dere en heiagjeng når det er noe dere har lyst til å gjøre og vil få til. Det er viktig å ha noen som løfter dere underveis, rådet hun.

Hennes heiagjeng på turen het Gordon, og var bæreren som fulgte henne hele veien. Sakte, sakte, sa han og heiet henne fram skritt for skritt. Det handler om muligheter, begrensninger og hvordan du tenker underveis.

– Det sto i informasjonsmaterialet at du må være i alminnelig god form for å kunne delta på turen til toppen, men hvem sammenligner jeg meg med? Om det er med idrettsutøvere, da er jeg i skikkelig dårlig form. Sammenlignet med andre bekhterevere er jeg kanskje i god form. Så jeg sa til meg selv at jeg klarer å fryse i tre og en halv time til. Når sola sto opp, da skulle jeg ta en ny beslutning om hva jeg skulle gjøre. Og da snur man ikke, for selv om man ikke har kommet til toppen, ser man toppen. Det var viktig for meg å se at jeg nesten var oppe, da klarte jeg å gå resten av veien, fortalte hun.

LES OGSÅ: Du kan mestre sykdom ved å trene mentale muskler

En topp til

Alle trodde hun hadde snudd og ble overrasket da hun kom opp. Hun kunne ha stoppet der og fått sin diplom med grønn kant rundt, men så var det en topp til…

– Det medførte at jeg møtte alle mine medreisende på tur ned. Det ble mye tårer, men jeg bestemte meg for at jeg skulle helt opp, selv om jeg måtte stå der alene. Sakte, sakte gikk det, men det var utrolig stort å kjenne på at jeg klarte det!

Ofte hører vi noen si at de våknet med en dårlig dag, men man vet jo ikke hva dagen vil bringe – sånn egentlig. Selv om man våkner med en dårlig følelse.

– Det er opp til oss å ta styringen. Dagen vår blir til basert på de valgene vi tar, om vi omgir oss med mennesker som løfter oss, eller de som bryter oss ned. Vær sammen med de som trykker på de riktige knappene og er heiagjengen din, sa hun.

Hva er ditt store mål?

Randi presiserte at foredraget hennes ikke handler om at alle skal gå til toppen av Kilimanjaro.

– Vi kan alle lage oss et «Kilimanjaro», ikke nødvendigvis det ordentlige, men vårt eget. Noe som er utenfor komfortsonen og som pusher oss litt utenfor det vi trodde var mulig, sa hun.

Det kan være så enkelt som å gå en tur hver dag, trene for å øke styrke og bevegelighet, eller en så hverdagslig ting som å ha et mål om å kunne feste BHen bakpå ryggen uten hjelp. Det handler om å leve med de forutsetningene vi har.

– Hvem sammenligner vi oss med? Alle de som ikke har fysiske hindringer, som er gode på det meste og klarer alt, eller sammenligner vi oss med oss selv? Hva som er mulig og umulig er det bare vi som vet, sa hun.

LES OGSÅ: Joiken har holdt meg oppe

Indre råskap

Hvordan du tenker og din mentale helse er veldig viktig.

– Lag deg mål og benytt dine sterke sider. Tenk en dag av gangen og ikke start med kjempestore mål. Det bør være noe som man kan klare. Finn din indre råskap, styrke og utfordre deg selv. Og så skal du glede deg over små fremskritt, rådet hun og ga tilhørerne en oppgave de kunne ta med seg videre:

• Hva er målet, eller drømmen din? Gjerne noe som er litt utenfor komfortsonene.
• Hvordan kan du komme deg dit? Skriv ned tre ting du kan gjøre for å dra deg i den retningen.
• Vær detaljert – når har du tenkt til å gjøre det?

Plan B

Etter Kilimanjaro-turen har Randi fortsatt å drømme og utfordre seg selv med nye mål. Turen ga henne inspirasjon til å gå på andre fjellturer og ha en plan B om noe ikke skulle gå som planlagt.

Det gjaldt blant annet et fjell i Tromsø, byen hvor hun har bodd de siste årene. Det er så bratt at man nesten må krype opp, men hun skjønte at hun ikke ville klare å gå ned samme veien, da måtte hun hentes med helikopter. Men Randi hadde en plan B, fordi hun hadde sett en smal rygg. Hun skjønte det ville ta hele dagen, men hun kom seg ned.

Likevel vet hun at det kan være utfordrende å gjøre ting når man har begrensninger.

– Gruppeturer med guide, hvor man skal gå i normalt tempo, kan være utfordrende mentalt for meg. Særlig som en tur jeg hadde til Svalbard hvor man er avhengig av guide med gevær og må gå i lag med gruppa, som har andre fysiske forutsetninger. Da er det viktig å avklare en del ting på forhånd, forklarte hun.

Nye mål og drømmer

– Det handler om hva man synes er artig og har lyst til å gjøre. Hva motiverer deg og gjør at du får lyst til å teste grensene dine? Jeg drømte om å hoppe i fallskjerm, men alle mente jeg ikke burde, fordi jeg kunne ødelegge ryggen. Nå har jeg gjort det! Livet består av øyeblikk og det er viktig å nyte dem, sa hun.

Hennes nye drøm og mål er også ganske spenstig.

– Jeg skal utfordre min egen høydeskrekk og hoppe ut fra Fjellheisen i Tromsø med tandemparaglider! Jeg har bodd i Tromsø i mange år, men har vært nødt til å øve på ta fjellheisen, så dette er veldig utenfor komfortsonen min, avsluttet hun smilende.

Artikkelen sto på trykk i Spondylitten 3-18

FÅ NY INSPIRASJON MED SPONDYLITTEN – BLI FAST LESER DU OGSÅ!