Fylte knippet sitt med nye nøkler og livsstyrke
Det finnes ikke bare én vei og én nøkkel som åpner for et godt liv med kronisk sykdom. For de fleste kreves det et velfylt nøkkelknippe. Heidi Heigre fant noen av sine nøkler da hun meldte seg på kurs i Livsstyrketrening.
For noen år siden ble Heidi Heigre diagnostisert med psoriasisartritt. Hun hadde vært syk lenge, og selv om det var godt å endelig få et navn på hva som feilte henne, følte hun på en måte at det var henne skyld at hun ble syk.
– Jeg har alltid hatt mange baller i luften og jeg har vært fornøyd med det, men de siste årene har jeg opplevd at flere av disse har ramlet i hodet på meg. Det opplevdes som å miste kontrollen, forteller hun til Spondylitten.
LES OGSÅ: Har Livsstyrketrening noen effekt?
Store belastninger
48-åringen kommer fra Klepp på Jæren i Sør-Rogaland, er gift og har tre barn. De to eldste er voksne, og studerer og jobber i Bergen og Oslo, mens den yngste er 16 år og bor i fosterhjem hos henne og mannen. Hun har nå vært en del av familien i ti år.
Heidi er utdannet vernepleier, med videreutdanning i rus og alvorlig psykisk lidelse, og har i flere år jobbet ved psykiatrisk klinikk på sykehuset i Stavanger. I dag jobber hun som forsterket fosterhjem, men det tok tid og krefter å komme dit hun er i dag.
– Jeg ser på meg selv som en sosial person, og har flere interesser. Jeg er glad i å lese bøker, tegne, strikke, spille piano og fløyte, og jeg trives med å være sammen med familie og venner. Jeg vekslet mellom jobb, rollen som mor, med alt den hadde å by på, og det at jeg selv følte meg veldig dårlig. Vi hadde også over flere år hatt store utfordringer knyttet til vårt fosterbarn, og hjelpeapparatet rundt henne. Til slutt ble belastningene for store, og jeg var i en periode ganske langt nede, forteller hun åpenhjertig.
LES OGSÅ: Nyttig verktøykasse for å bekjempe energityver
«Flink pasient»
Hun hadde lite håp for fremtiden, men for mannen og ungenes skyld måtte hun kjempe. Heidi forsøkte å følge alle råd fra hjelpeapparatet og jobbet hardt med trening og tanker for å skape en endring. Hun deltok på rehabilitering ved Ravneberghaugen og Nærlandheimen, og hadde noen flotte opphold der. De ble også et pusterom i den vanskelige hverdagen, og hun fikk tid til seg selv og prioriterte annerledes enn hjemme.
– Jeg var en flink pasient – trodde jeg selv – og presset meg selv til det ytterste, og ofte over. Beskjeden fra begge stedene var å tillate meg selv å ta det mer med ro, sier hun.
LES OGSÅ: Sparker fra seg med TaeKwon-Do
Knall røde flammer
Under et sykehusopphold ble hun av en fysioterapeut tipset om Frisklivssentralen. Heidi meldte seg inn og jobbet videre med målene om å komme seg ovenpå igjen, både fysisk og psykisk.
– «Hvis jeg bare er flink og står på alt jeg kan, vil jeg nok snart bli frisk», tenkte jeg. Jeg deltok på alle de ulike treningene som var mulig, i forhold til mine fysiske utfordringer, for ingen skulle kunne si til meg at jeg ikke prøvde!
Samtidig tenkte hun mye på hva andre tenkte, og ønsket så veldig at både hennes fysiske og psykiske smerter kunne vises utenpå.
– De skulle vært knall røde, og på det verste kunne de lyst som en flamme når jeg hadde ekstra smerter, eller var sliten. Jeg brukte derfor mye krefter på å kjempe en kamp jeg var dømt til å tape. Jeg ville ha kontroll på hva andre tenkte og mente, og hadde et stort behov for å vise at jeg ikke var lat og at jeg gjorde så godt jeg kunne. Men egentlig var jeg veldig sliten og lengtet bare etter å kunne sove…
Snudde alle steiner
Det var kontaktpersonen hennes i Frisklivssentralen, som også er utdannet Livsstyrketrener, som presenterte henne for kurs i Livsstyrketrening.
– Jeg var nok litt negativ og tenkte at det var lite håp for endring. Jeg følte at livet mitt var ganske ødelagt, men at jeg allikevel måtte gjøre det jeg kunne for å få til en forandring. Det virket spennende med de kreative innfallsvinklene, og jeg bestemte meg for å gi det en sjanse, smiler hun, for hun er svært glad for at hun valgte å delta på kurset.
– Vi gikk veldig inn i temaene, det handlet for eksempel om glede, sorg og sinne. Hvert tema ble det jobbet mye med og vi snudde alle steiner. Vi skrev også logg etter hver kursdag, så vi fikk tenkt gjennom det etterpå. Når vi møttes i smågrupper kunne vi også dele tanker fra loggen.
Snakket samme «språk»
Gjennom ti kursdager og en oppsummeringsdag har hun vært gjennom mange ulike temaer. Det har blant annet handlet om hva som gir energi og hva som er viktige verdier i hennes liv. Hun har lært å være vennligere mot seg selv, akseptere ting slik de er og har fått mer tillit til egen kropp og kunnskap.
– På kurset ble vi inndelt i grupper, og jeg var litt redd for at det kunne bli en «sytegruppe» som gjorde at jeg ville grave meg enda lenger ned. Det ble det ikke! Vi var så like hverandre, hadde de samme utfordringene og hadde mange like opplevelser. Det gjorde bare godt å få dele, for det er en sorg å ha fått en slik diagnose. Det var jo ikke slik jeg hadde sett for meg at mitt liv skulle være. Jeg var i full jobb og alt gikk egentlig på skinner da jeg ble syk.
Hun syntes det var vondt å høre hvordan andre hadde det, men samtidig godt fordi hun oppdaget at hun ikke var alene.
– Vi snakket på en måte samme «språk». Gruppen ble viktig fordi vi kunne hjelpe hverandre til å bli sterkere og få tro på oss selv. Kurslederne er alfa og omega for en slik undervisning. De var trygge og gode, samt at de ga masse av seg selv. Det var ikke ovenfra og ned, men de viste at de er mennesker på lik linje som oss og at det er greit å være sårbar.
Noen elementer i kurset var imidlertid en liten utfordring for henne.
– Jeg er ikke så glad i bevegelse til musikk, det er en ting som gjør meg usikker. Andre likte ikke tegning. Under kurset vil det være forskjellige ting som passer deg, men vi var alle med på alt likevel og det gikk helt fint, sier hun.
Flere nøkler til knippet
Hun opplever i ettertid å ha fått til endringer på noen områder i livet.
– Jeg vet ikke om jeg kan si at dette er den eneste nøkkelen, men kurset har i alle fall gitt meg noen flere nøkler til mitt knippe. Før hadde jeg ofte en følelse av å ha gjort noe galt på grunn av utfordringene mine, og jeg kjente på skam. Det var flaut å være syk og jeg ville så gjerne ha tilbake hverdagen, sier hun og legger til;
– Jeg tenkte stadig at jeg på en eller annen måte måtte klare å «ta meg sammen». Jeg var jo fra Jæren, og en ekte Jærbu bretter alltid opp ermene. En Jærbu har arbeidsnever. Jeg la mine hobbyer på hyllen, følte meg som en byrde for alle og mistet mye av troen på meg selv. Hva var vel vitsen med å tegne og spille? Jeg var jo ikke flink nok til at det kunne brukes til noe nyttig.
Maktesløshet
Heidi forteller at hun har hatt en utrolig flott fastlege, som har tatt henne på alvor og hjulpet henne videre til ulike utredninger og behandlinger. Fastlegen har imidlertid vært i permisjon, og hun har ikke hatt en stedfortreder som har kunnet følge opp.
– Det har vært ulike vikarer og mine plager har ofte blitt knyttet mot tidligere nedstemthet. Ved nærmere undersøkelse har plagene hver eneste gang hatt en fysisk forklaring. Det er vondt å bli ‘merket’ og føle at en ikke blir tatt på alvor. Uttalelser om hvor mye sterkere man opplever smerte når man er nedfor, har gjort meg fortvilet. Jeg har sagt at jeg er kjent med dette og bedt dem om å stole på meg, men fått til svar at de ikke kjenner meg, sier hun oppgitt.
Disse møtene førte til at hun ofte satt fortvilet og gråtende i bilen på vei hjem. Det å måtte be om hjelp var, og er fortsatt, noe hun kvier seg for å gjøre.
– Om jeg da i tillegg blir avvist eller mistrodd, blir jeg veldig fortvilet og føler meg maktesløs. Min erfaring er at hjelpere og behandlere ofte ser hver sin bit av «kaken», i stedet for å ha en større helhetlig tenkning. Heldigvis er min fastlege opptatt av dette, sier hun.
Boblende sinne
Etter kurset i Livsstyrketrening har hun turt å stå litt mer opp for seg selv. Hun har ringt og mast på timer som ikke dukker opp, og gitt tydeligere beskjed om hva det er hun trenger.
– Jeg tror at det på en måte er et slags sinne som bobler inni meg, og dette gjør meg litt usikker. Men egentlig så tror jeg at det er et sunt sinne, som hjelper meg til å sette bedre grenser og få kontroll på hva jeg tar innover meg, sier hun.
Etter kurset har hun også fått tro på at det ikke er hennes skyld at hun ble syk. Hun har også fått tro på at det er greit å tegne selv om man ikke holder utstillinger, eller spille selv om man ikke setter opp en konsert. For det er akkurat de tingene som får henne i det hun beskriver som en «flytsone».
– Den er det godt å være i, og det gir meg en stor helsegevinst. Jeg har faktisk begynt å ta pianotimer, og etter et tegnekurs har jeg startet en tegnegruppe, sier hun og føyer til;
– Jeg har lov til å bare være meg, her og akkurat nå. Jeg gjør så godt jeg kan, og det får være godt nok. Det betyr ikke at jeg har gitt opp og tenker «hit, men ikke lenger», men jeg møter meg selv oftere med flere av kursets gode holdninger; som tålmodighet, vennlighet, aksept og det å gi seg selv et klapp på skulderen innimellom. Å akseptere var for meg likestilt med å gi opp kampen for å bli frisk, mens begrepet i dag har gitt meg en annen betydning; Nemlig å akseptere meg selv der jeg er nå. Jeg tar i dag flere bevisste valg og kjører ikke bare på autopilot.
Relevant begrep
Kurset handler om livsstyrke og Heidi mener det er et relevant begrep.
– Når man jobber med kurset oppnår man en styrke i seg selv, ens egen livsstyrke til å være i livet akkurat slik man er her og nå. Jeg har blitt mer kjent med mine verdier og hva det er som gjør meg godt. Jeg har lov til å sette grenser for meg selv og ikke tåle ‘stygge stikk’. Jeg kan ikke nekte folk å si og mene, men jeg kan ta et større bevisst valg om hvordan jeg vil at det skal påvirke meg. Kurset har gitt meg en økt styrke i den jeg er, og har gitt meg et kompass som jeg kan styre etter. Jeg vet mer om meg selv og hva jeg trenger, og nå har grensene mine blitt tydeligere, sier hun.
STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID – BLI FAST LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!
Vil bli livsstyrketrener
Heidi har veldig lyst til å ta videreutdanning i Livsstyrketrening og har planer om å gjennomføre det neste år.
– Jeg tror det er veldig viktig for folk å få oppleve dette. Gi dem muligheten til å bli litt mer sjef i eget liv, klare å delegere ting som man trenger hjelp til, samt se de ressursene de har selv.
For noen måneder siden var hun invitert til å holde foredrag på en stor rehabiliteringskonferanse, for å fortelle om sin erfaring med Livsstyrketrening.
– Jeg gruet meg masse! Før meg holdt en annen, som hadde kreft, et innlegg hvor hun fortalte om hvordan hun hadde vært superpositiv under den tøffe behandlingen. Da ble jeg redd for at alle skulle tenke at jeg bare var en som syter og ikke tenker positivt nok. Heldigvis fikk jeg mange gode tilbakemeldinger. Jeg tror på en måte at det grep folk, for jeg tror de fleste ikke klarer å snu alt om til å bare tenke positivt. Det at jeg ble syk er noe jeg kommer til å være sint for lenge og det gjorde godt å fortelle det. Som kursleder i livsstyrke kan jeg være med på å hjelpe andre til å bli hørt, bli trodd på og hjelpe hele mennesket.
