Tanker – Det er i motbakke det går oppover
Hun har alltid hatt en tanke og en drøm inni seg om at hun kanskje en dag kan prøve igjen. Et håp om at hun en dag blir så bra at hun kanskje kan gå en liten skitur. Men er det plass til henne med funksjonsnedsettelse i skiløypene?
Når jeg er på fjellet med familien min om vinteren pleier jeg å se på mens de andre står på ski. Ikke fordi jeg ikke vil, eller ikke kan stå på ski. Jeg stod masse på ski tidligere. Men etter at jeg fikk ankyloserende spondyloartritt (Bekhterevs sykdom) var ski en av de aktivitetene jeg måtte velge bort. Smerter, stivhet, og lunefulle ledd som ikke fungerte som før var ikke så lett å kombinere med sjanser for knall og fall på glatt og hardt underlag.
Derimot ble jeg en ivrig tilskuer! Heiet fram alle barna mine til gode skiløpere i både langrenn og slalåm. Godt kledd, med en kanne kaffe til selskap, har jeg alltid vært med på turen, selv om jeg ikke har stått på ski selv. Men jeg har alltid hatt en tanke og en drøm inni meg om at jeg kanskje en dag kan prøve igjen. Et håp om at jeg en dag blir så bra at jeg kanskje kan gå en liten skitur. Om ikke annet, gå noen meter bortover. Bare for å være med, bare for å prøve. For å føle meg litt mindre utenfor når folk løper lekent i langrennsløypene, eller suser nedover alpinbakkene. Jeg ser på bakkene. På skiløperne. Snøen. Er det glatt? Er det mange i løypene? Er det plass til meg her?
Jeg er godt kledd som alltid og kaffekannen er med. Men i dag har jeg også tatt på meg de gamle skiskoene mine. Heldigvis passer de ennå. For i dag er dagen kommet, der håp kan bli til virkelighet! Jeg skal prøve å stå på ski. Jeg skal iallfall ta langrennsskiene på – og så får vi se hvordan det går. Både leger og fysioterapeuter har gitt meg «lov» til å prøve, så det kan vel ikke gå så ille? Jeg vinker til familien min. De er allerede på vei opp i alpintrekket, klare for å renne ned igjen i full fart.
Jeg husker de første gangene barna mine skulle stå i de store bakkene. Det var nytt, spennende og skummelt. Litt etter litt mestret de både skitrekk og bratte bakker, og etter mye øving har de blitt trygge og flinke. Jeg husker hva jeg sa til dem; du klarer det til slutt. Du må være tålmodig, og prøve, og ikke gi opp. For meg kunne det ofte være kaldt å stå og se på, men de glitrende øynene og det store stolte smilet deres da de mestret nye ting varmet meg fort opp igjen.
Er det plass til meg her?
Nå står jeg her selv. Med glatte ski på beina. For første gang på 20 år. Jeg er spent, nervøs og glad på samme tid. Og litt redd! Tenk hvis jeg faller og skader meg. Klarer jeg å reise meg opp igjen? Kommer folk til å se dumt på meg? Alle ser så flinke og profesjonelle ut der de farter av gårde. Hva vil de tenke om meg?
Jeg skal prøve! sier jeg til meg selv. Istedenfor å sitte og drikke kaffe som tilskuer i dag svelger jeg stoltheten min, og lar det stå til. Jeg får bare se dum ut, tenker jeg. Folk får bare glo, hvis jeg ser ut som Bambi på isen. Jeg skal ikke bry meg. Og hva var det jeg sa til barna mine da de var redd for å stå på ski? Tålmodighet. Ikke gi opp. Du klarer det!
Det første steget glir godt bortover snøen. Ett til, og enda ett! Så utrolig gøy det er! Jeg går rolig og forsiktig, og kan ikke tro at jeg går på ski! Forbipasserende nikker, smiler og sier hei! Det ser ikke ut som om noen reagerer på at jeg går sakte, eller litt ustøtt. Jeg går på ski!
Jeg stopper litt og ser på oppoverbakken. Skal jeg fortsette? Klarer jeg å komme meg opp denne bakken? Og hva når jeg skal renne ned igjen, vil jeg klare det? Hva om jeg faller? Jeg vil ikke snu og gå tilbake igjen heller, nå som jeg var så godt i gang. Og så er jeg veldig nysgjerrig på hva som vil komme til syne over den bakketoppen…
LES OGSÅ: Tanker – Helt Ronaldo!
Jeg tråkker med fiskebein oppover bakken. Steg for steg. Det har vært en tung vei å gå i mange år, tenker jeg. Jeg minnes alle de årene med smerter, tårer og frustrasjon over sykdommen min. Utmattelse. Alt jeg måtte si nei til, som jeg ikke klarte å gjøre lenger. Utprøving av behandling. Operasjoner. Opptrening. Å finne nye veier å gå, andre måter å gjøre ting på. Det har gjort meg sterkere. Modigere. Og kanskje litt tøffere.
Selv om jeg har hatt mange vanskelige perioder, er det jo i motbakke at det går oppover! Riktig behandling og mye trening har hjulpet meg til å bli i bedre form. Mindre smerter. Mykere i kroppen. Mer energi. Og se, her er jeg faktisk. På toppen av bakken, med ski på beina! Jeg ser utover en glitrende skiløype, koselige hytter, trær fulldekte med snø. Så uendelig vakkert! Jeg skal jammen fortsette et lite stykke videre, tenker jeg.
– Mamma, du går på ski! roper barna mine!
Øynene deres stråler! Men denne gangen er det de som er stolte av meg. De vet hvor mange timer jeg har sittet med kaffen og heiet på dem. Ingen andre enn dem forstår hvor mye dette betyr for meg.
Jeg vinker til familien min som kommer kjørende nedover i alpinbakken ved siden av. Jeg løfter armene seirende i været, og føler meg stolt og glad over at jeg prøvde, og at jeg klarte det! Det er ubeskrivelig deilig å få til noe som jeg i så lang tid trodde at jeg aldri mer kunne gjøre. Denne lille skituren er for meg en stor seier, om den så bare varer noen få meter bortover. For meg var det viktig å bare prøve. Og være takknemlig og stolt over å tørre.
Herfra kan det vel bare gå oppover, tenker jeg, og lar det stå til i nedoverbakken!
Lill Due
——
Lill Due har lenge vært skribent for Spondylitten og har levd med aksial spondyloartritt i over 20 år. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.
Denne artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 2-19. Det er kun noen av artiklene fra bladet som legges ut åpent på nett. Dersom du vil lese alle artikler kan du melde deg inn i Spafo Norge via denne lenken. Da får du også tilgang på tidligere utgivelser av Spondylitten i vårt digitale arkiv.
