Tanker – Engler i snøen
Selv om viljen kan være sterk, er det enkelte ting som jeg bare må innse at jeg ikke kan utføre. Og det er tøft. Det føles urettferdig, og det gjør meg trist. Det er som om snøen og kulden legger seg rundt hjertet mitt, og fryser seg fast til en stor isklump.
Det er vinter, kaldt og snø. Mye snø. Det er som om denne vinteren er kaldere og lengre enn på lenge. Ja, for de fleste vintrene tidligere husker jeg som mildere. Og selv om de andre vintrene har vært kalde, var det egentlig bare fint. Jeg kunne nyte dem.
Denne vinteren er annerledes. Noen ganger har jeg bare lyst til å være inne, selv om det er et vakkert vinterlandskap ute. I dag er en slik dag. Jeg føler meg som i et vakuum. Jeg vil ikke være inne, men heller ikke ute. Jeg står og ser ut av vinduet. Himmelen er skarp blå, solen skinner slik at snøen glitrer som tusen diamanter. Folk strømmer ut for å nyte denne dagen. Små barn smaker nysgjerrig på snøen. Ivrige turgåere fyller gatene med ski og akebrett. Det er et yrende liv der ute.
Før var jeg en av dem. Jeg elsket å stå på ski. Kunne være ute hele dagen og komme inn om kvelden, rød i kinnene og kald på tærne etter en lang dag ute i kulden. Men det var før. Før jeg fikk ankyloserende spondylitt. Denne revmatiske sykdommen som gir smerter og stivhet i rygg, nakke og hofter. Betennelsene i kroppen gjør det vanskelig for meg å bevege meg, spesielt på snø og is. Et fall gir umenneskelige smerter.
For jeg har prøvd mange ganger, etter at jeg fikk denne diagnosen. Jeg vil så gjerne gjøre de samme tingene som før, til tross. Men selv om viljen kan være sterk, er det enkelte ting som jeg bare må innse at jeg ikke kan utføre. Og det er tøft. Det føles urettferdig, og det gjør meg trist. Det er som om snøen og kulden legger seg rundt hjertet mitt, og fryser seg fast til en stor isklump.
LES OGSÅ: Bekhterever på yogaeventyr
Jeg hadde trodd at isen skulle smelte denne vinteren. Det har gått en stund siden jeg fikk diagnosen nå, og jeg hadde håpet at sorgen ville være lettere å bære. For det er en sorg, når kroppen forandrer seg og ikke spiller på lag, slik som den gjorde før.
Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne stå på ski med barna mine, eller sitte på akebrett sammen med dem. Istedenfor er jeg en tilskuer, ivrig riktignok, men ikke deltakende slik som jeg egentlig ønsker. For jeg vil så gjerne være med på alt, slik som jeg kunne tidligere.
– Mamma, se så fint det er ute! Skal vi gå ut i snøen, sammen? spør datteren min og ser bedende på meg.
Hjertet mitt fryser til. Å, som jeg skulle ønske at vi kunne slenge på oss skiene i en fei og løpe til skibakkene. Sammen. Slik som før. Da er som om datteren min leser tankene mine.
– Jeg vet hva vi kan gjøre, mamma! Det er kjempe gøy, og veldig fint! sier hun med tindrende øyne.
– Vi trenger ikke ski eller akebrett!
Jeg blir nysgjerrig, vil gjerne se hva det er som er så fint, hva det er vi kan gjøre. Sammen. Uten ski og akebrett. Vi kler på oss varme klær og går ut i parken. Det ligger masse, myk snø på de ellers så grønne plenene.
– Se nå, mamma! roper datteren min og legger seg ned i snøen.
– Vi lager snøengler!
Med flaksende armer og bein lager hun den ene engelen etter den andre i snøen. Snart er hele parken fylt med det som ser ut som flyvende engler i snøen. De er nydelige!
– Prøv du også, mamma! Det er kjempe gøy!
Forsiktig legger jeg meg ned i snøen. Mens jeg ser opp på alle trærne, og på himmelen, begynner det å snø. Store flak treffer ansiktet mitt mens jeg beveger meg. Jeg lukker øynene. Opp og ned med strake armer og bein. Det er gøy! Jeg glemmer at det er kaldt. Og jeg glemmer smertene, stivheten, sorgen. Jeg reiser meg og ser ned på engelen. Et vakkert spor av kroppen min, smeltet inn i den hvite snøen.
LES OGSÅ: Hvoran spise seg friskere?
– Så fin den er, mamma! smiler datteren min og tar hånden min.
Jeg kjenner varmen strømme fra hånden hennes. En varme som treffer hjertet mitt. Hun har rett. Jeg også kan lage nydelige ting, gjøre noe gøy. Fremdeles. Jeg kan sette et spor, et avtrykk av meg selv. Og når snøen dekker over det, kan jeg lage et nytt.
I dette lille øyeblikket føles det som om alt stopper opp. Akkurat nå er det bare oss, stillheten, og de vakre englene i snøen. Og jeg tenker at det finnes store ting i livet som er veldig vanskelig og tungt, men jeg forstår også at små ting i tilværelsen, slik som å lage engler i snøen, noen ganger kan hjelpe. Kan glede. Og lindre. Det kan gjøre en liten forskjell, som kanskje likevel er den aller største.
Det er ikke lenger en stor og kald isklump i hjertet mitt. Isen forvandles til vakker dryssende snø der inne. Fra nå av skal jeg lage mange engler i snøen. Også inni hjertet mitt, hver gang det snør.
Lill Due
—–
Lill Due har lenge vært frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.
STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID OG BLI MEDLEM OG LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!
