Tanker – Jeg velger meg april
Det gjelder å prøve å finne et meningsfullt innhold i den svingende og uforutsigbare hverdagen. Det er derfor jeg velger meg april.
– Jeg velger meg april, lyder den første strofen i det kjente diktet av Bjørnstjerne Bjørnson. Jeg sitter og hjelper sønnen min med lekser. Diktanalyse.
Jeg velger meg april
I den det gamle faller,
i den det ny får feste;
det volder litt rabalder,
dog fred er ei det beste,
men at man noe vil.
Jeg velger meg april,
fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter,
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter,
– i den blir somren til!
– Hva tror du det handler om? spør jeg ham tankefullt.
– Diktet handler vel om våren og om en ny begynnelse, sier sønnen min og fortsetter;
– April er jo den måneden der ting forandrer seg. Det går fra vinter til vår, fra kaldt til mildt. Det er i denne måneden alt spretter fram og er begynnelsen på en bedre og varmere tid – sommeren. Men før den gode sommeren kommer, må vi tåle litt uvær før snøen smelter.
Jeg svarer at sånn er det, vi må liksom holde ut denne kalde og lunefulle vinteren, og komme oss gjennom denne måneden, der alt skifter og været varierer fra dag til dag. Men det som er så fint i april er vårtegnene. Vi ser at isen og snøen smelter, og knoppene spretter fram i vårlyset.
Jeg velger meg april…
Det er som om dette diktet får en dypere betydning for meg jo flere ganger jeg leser det. Jeg tenker på at denne vinteren har vært ekstra spesiell. Gjennom et lang tid har vi levd med en truende pandemi over hele verden. Flere ganger har samfunnet måtte stenge helt eller delvis ned. Sosial distansering, munnbind, hjemmeskole og hjemmekontor. En eim av desinfiserende håndsprit overalt.
Jeg kjenner et gufs av en vinter som føles ekstra lang og kald. Ikke minst mørk. Det er tungt å føle seg innestengt. Folk er lei av å holde avstand, og lei av å holde ut. Og noe av det verste er å ikke vite når det hele er over. Hvor lenge skal vi leve med uvisshet, nye smittetopper og sosial nedstenging?
Jeg ser for meg frodige enger, blomster og fuglekvitter. Jeg kjenner lukten av vår. Varme mot kinnet. Ingen ting er som de første solstrålene om våren. Slike ting har jeg lært meg å sette pris på når jeg har det vanskelig. Det å finne glede i små ting, som jeg vet vil komme.
Jeg kjenner at det hjelper å håpe. Det hjelper å se for meg hvordan livet kan bli bedre, forhåpentligvis om ikke så lenge. Jeg som lever med kronisk revmatisk sykdom har måttet lære meg å se framover og nære håp. Det er ikke alltid så lett å finne lyspunkter når livet oppleves som mørkt og vanskelig. Da gjelder det å prøve å finne ting man kan glede seg til, for å komme gjennom en tung periode. På veien framover må man prøve å se nye muligheter, og ting som kan hjelpe eller gjøre situasjonen bedre.
I slike vanskelige og tunge stunder er det viktig å bevare håpet. Da trenger vi noe å se fram til, noe som kan lyse opp de mørke stundene. Hele verden ventet i spenning på at vaksinene mot korona for alvor skulle virke, og gi oss tilbake friheten og det livet vi er vant til å leve. Vi må håpe på det beste, og bevare troen på at det vil bli bedre snart. Det hjelper å tenke på at etter vinteren kommer våren og smelter bort de kalde snøsporene, og de grønne markene kommer til syne.
Jeg tror nok at flere med revmatisk sykdom vil kjenne seg igjen i det å leve med uforutsigbarhet rundt egen helse. Det er vekslende perioder der man er i dårlig form, og plutselig man må være hjemme og si nei til ting man har planlagt og har lyst til. Man vet ikke hvor lenge disse dårlige periodene vil vare, og det er tungt og vanskelig å holde motet og positiviteten oppe mens smerter og stivhet tynger.
Likevel må man se framover, og tenke på at det vil bli bedre. Selv om man ikke vet en nøyaktig dag eller dato må man prøve å lage seg noen mål. Jeg synes det hjelper å se fram mot noe jeg skal nyte og gjøre når jeg føler meg bedre. For jeg vet av erfaring at jeg vil få gode perioder etter å ha vært dårlig.
Vi har nok alle kjent på den følelsen av å miste friheten vår under pandemien. Dagligdagse gjøremål som vi er vant til å gjøre, ting vi har tatt for gitt, har blitt forandret. Det å stikke innom en venn, invitere til selskap, gå på treningssenter, planlegge en reise og dra på hytta. Slike ting er frustrerende og leit å bli frarøvet i perioder.
Jeg håper at denne våren og sommeren fortsatt kan ha lettelser i koronatiltakene, og at dette er en begynnelse på slutten av en vanskelig tid. Jeg gleder meg til vi kan klemme hverandre igjen, til vi kan ha store sammenkomster, reise, og leve fritt slik vi er vant til fra før. Og så vet jeg at man setter så ekstra stor pris på ting som man har ventet lenge på!
Før jeg fikk en revmatisk sykdom hadde jeg frihet over kroppen min. Jeg kunne løpe, gå – ja, til og med gå i spagat og danse. Jeg våknet hver dag og kunne stå opp og bevege meg uten smerter. Det var vanskelig å akseptere det, når kronisk sykdom «over natta» regjerte over kroppen min. Smerter og stivhet som ikke ville forsvinne, som førte til funksjonstap og en annen hverdag. Uvisshet. Svingende form. Lenge var jeg sint og lei over at akkurat jeg skulle bli rammet av dette. Jeg kunne ikke lenger gjøre det som før hadde vært en selvfølge.
Men etter hvert må man lære seg å leve på en litt annen måte. Istedenfor å bruke alle kreftene på å være sint og lei meg, begynte jeg å akseptere situasjonen, og heller fokusere på ting som jeg kunne gjøre, til tross for sykdom. Jeg fokuserte på hvordan jeg kunne leve best mulig med sykdommen. Det hjelper å lære seg å sette pris på alle de tingene man fremdeles kan gjøre og mestrer. For meg bidrar det til å se lysere på tilværelsen.
Gjennom å leve med revmatisk sykdom i mange år har jeg lært meg nye måter å gjøre ting på. Jeg er blitt flinkere til å fordele energien i løpet av en dag, og jeg jobber deltid, for å ta hensyn til smerter og sykdom. Jeg lever på en annen måte enn jeg tidligere kjente til.
Før sykdommen hadde jeg friheten til å gjøre som jeg ville, uten å ta hensyn til ting som smerter og fysiske begrensninger. Med smerter fører det med seg redsel og engstelse. Frykt for det ukjente. Smerten får en naturlig stor plass i livet. Men mer kunnskap og erfaring hjelper også på å forstå og bli kjent med det ukjente. Da får man en opplevelse av å få litt kontroll på det som er ukontrollerbart.
Etter mange år har jeg lært meg å prøve å fokusere mindre på smerter og alt jeg ikke klarer eller ikke får til lengre. Jeg prøver så godt jeg kan å skryte av meg selv for alt det jeg faktisk klarer hver dag, til tross for sykdommen!
Før korona hadde vi alle en frihet, en annen frihet til å gjøre som vi ville, uten å tenke på smittevern. Jeg tror alle har kjent på den frihetsberøvelsen, det å ikke kunne gjøre de tingene man er vant til. Gjennom pandemien har vi alle måtte finne andre måter å leve på og finne nye løsninger. Vi har gått turer istedenfor å gå på treningssenter, vi snudde opp ned på arbeidsplasser, skoler og universiteter ved å finne digitale løsninger, slik at vi kunne ha hjemmekontor og hjemmeskole.
For hva skal vi gjøre i en slik situasjon? Vi kan jo ikke gi opp! Vi må leve så godt vi kan under de vanskelige forholdene, gjøre det beste ut av det og akseptere situasjonen. For alternativet er ikke noe bedre. Det blir bare verre om vi ikke følger rådene vi får fra høyeste hold.
Det gjelder for livet med kronisk sykdom også. Vi må finne strategier for å holde ut, gjøre det best ut av det, tenke framover og at ting skal bli bedre. Gjennom det må man finne ting å glede seg til, for å mestre den vanskelige situasjonen. Det kan hjelpe å fokusere bort fra det triste og vonde, og rette oppmerksomheten mot noe annet – noe positivt og hyggelig.
Det er ikke lett, men det kan være et godt hjelpemiddel i tøffe tider. Selv om man ikke kan gjøre de tingene man er vant til, kan det være en trøst å finne alle de andre tingene man fremdeles kan gjøre, og prøve å ha en best mulig hverdag, tross strenge koronatiltak.
Nå gleder jeg meg til våren, til april! Til den måneden der vinter blir til vår, og alt spirer til sommer. Uansett – og til tross for smerter, revmatisk sykdom, korona eller ei – så skal jeg nyte denne våren og finne ting jeg kan glede meg til.
Jeg skal gå turer når jeg er bra nok til det, eller sitte ute på en benk og nyte solstrålene – hvis jeg ikke klarer å gå så langt. Kanskje jeg kan treffe en venn det er lenge siden jeg har sett. Det er nok mange flere ting vi kan gjøre til tross for. Det gjelder å prøve å finne et meningsfullt innhold i den svingende og uforutsigbare hverdagen. Det er derfor jeg velger meg april.
Fordi den stormer, feier,
fordi den smiler, smelter
fordi den evner eier,
fordi den krefter velter;
– i den blir somren til!
Denne artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 1-21. Det er kun noen av artiklene fra bladet som legges ut åpent på nett.
——
Lill Due har lenge vært skribent for Spondylitten og har levd med aksial spondyloartritt i over 20 år.
