Trives på behandling i Opatija
Hanne Ingebrigtsen fra Tromsø og Odd Næss fra Larvik møtte hverandre på behandlingsreise i Igalo og har vært kjærester siden, men bor ikke sammen. Da de fikk tilbud om behandlingsreise til Opatija i Kroatia, dersom de kunne dele rom, sa de ja på flekken.
Hanne har fire behandlingsreiseopphold i Igalo bak seg, Odd har tre. De var spente på hva det nye stedet Thalassoterapia Opatija hadde å by på, og hvordan det skulle være i forhold til det de var vant til i Montenegro. Spondylitten snakket med dem om lag en uke før hjemreise, og de hadde begge gjort seg noen tanker om oppholdet.
– Jeg savner morgentrimmen klokken 07.15 i Igalo, med morgentur, pusteøvelser, tøy og bøy. For meg med ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) var det en fantastisk start på dagen. Selv den gangen jeg ikke hadde pusteøvelsene som en del av behandlingsprogrammet snek jeg meg til å delta på det. Noen dager her i Opatija starter jeg så sent som klokken 10 og går morgentur på egenhånd. Det er veldig deilig å starte dagen på den måten, men det blir ikke helt det samme, sier Hanne.
LES OGSÅ: Behandlingsreise med mysterierom i Opatija
Turmuligheter
– Det er veldig fint å gå tur her i Opatija, man kan velge enkle varianter langs strandpromenaden, eller litt mer utfordring med pes i bakker opp i fjellet, men man må ta tak i morgentreningen selv. Jeg har startet her 8.30, så det har ikke blitt lange turen, selv om jeg sikkert kunne stått opp litt tidligere, ler Odd.
Til gjengjeld har han hatt fri 3,5 timer midt på dagen.
– Det ga muligheter for mer egentrening, men jeg skulle ønske de hadde puttet inn noe mer behandling i programmet mitt, eller komprimert det litt bedre, sier han.
I ettertid ble han klar over at han kunne ha spurt om å få justert timeplanen litt, men han visste også at det er en stor kabal som skal gå opp når 32 norske pasienter skal koordineres med de lokale pasientene. Så han ville teste programmet slik det var.
Han valgte derfor å bruke fritiden på stranden, om været var bra. For ham, med psoriasisartrittdiagnose siden 2004, er soling og bading i saltvann også en viktig del av behandlingen, selv om han er lite plaget av hudproblemene etter at han begynte med biologisk medisin i 2013.
LES OGSÅ: Behandlingsreiser er nyttig og lønnsomt
Variert trening
Hanne er godt fornøyd med sitt program, men hun innså raskt at det var lavere tempo enn det hun var vant til.
– Treningene har likevel vært kjempefine, og etter tre uker merker jeg at det fungerer. Jeg kjenner at maskineriet går lettere og jeg har klart å springe litt denne siste uka, så jeg er godt i rute i forhold til hva jeg pleier å være på behandlingsreise, forteller hun.
– Vi har større variasjon i fellesgymmen her enn jeg er vant til. Det jobbes med flere ting, som blant annet skuldre, armer og bein. Det har vært øvelser med pinner og små og store baller, i tillegg til egen kropp. I bassenget har vi også hatt flere typer øvelser, med både strikk og ball. Sammen med variasjonen i den individuelle treningen med fysioterapeut har det blitt en god kombinasjon for meg, selv om jeg vet at alle ikke har hatt like varierte treninger. Mye avhenger av den fysioterapeuten som er ansvarlig for din gruppe, sier Odd.
For ham er det viktig å ha en individuell fysioterapeut som kan ta i litt, og det var han heldig å få.
Ingen kondisjonstrening
– Jeg er også veldig fornøyd med den individuelle behandlingen hos fysioterapeuten. Det har vært litt annerledes, men hun ba meg om å stole på henne og teknikkene, og hun har hjulpet meg med å få i gang en ubrukelig arm. I bassenget har vi også hatt gode øvelser, som man kjenner at virker. De har også vært flinke til å vise oss alternative øvelser, men det er ingen fokus på kondisjon noen steder, forteller Hanne.
– Det virker som om fysioterapeutene her har litt ulik tilnærming til treningen. Noen legger et opplegg hvor man kan yte mye, men som også gir rom for de som ikke klarer det. Andre har et mer generelt program, som skal passe de fleste, men det kan være litt vanskelig i en gruppe hvor man har ulikt utgangspunkt, legger Odd til.
LES OGSÅ: Klimabehandling gir store helsegevinster
Ekstratrening
Om man ønsker seg kondisjonstrening er det likevel muligheter for det. Behandlingssenteret har et eget fitnessenter, hvor man kan få hjelp til å legge opp et eget treningsprogram. I tillegg arrangeres det en rekke fellesøkter i løpet av uka, som virkelig får blodpumpa til å slå. Hver eneste dag kan man delta på noe utenom sitt eget program.
– Det er blant annet tilbud om pilates og aquagym både på dag- og kveldstid. De har også noe de kaller «functional training», hvor man virkelig får trent både kondisjon og styrke. Det er tøft, men gøy, og man gjør det man klarer, forteller Hanne.
Språkutfordringer
– Noen av fysioterapeutene er veldig dårlige i engelsk. Det gjør at de noen ganger ikke klarer å uttrykke seg godt nok og forklare hva vi skal gjøre. Dermed mister nok noen effekten av enkelte øvelser. Vi så det tydelig noen dager vi hadde vikar, hvor kommunikasjonen var veldig god og vi fikk med oss detaljene. Da følte vi at vi hadde hatt en helt annen trening, forteller Odd.
Hans oppfatning er at de fleste av behandlerne er opptatt av at man ikke skal ha smerter. Begrepet «good pain» ble derfor en gjenganger for flere av de norske pasientene under oppholdet. Mange er godt vant til å trene og motta behandling, selv om det gjør litt vondt, fordi erfaringen ofte er at det vil bli bedre etter hvert. Innrykket er at de lokale pasientene ikke er like innstilt på det og er mer forsiktige.
Thalassoterapia Opatija har en egen pasientkoordinator, som jobber for at oppholdet skal bli så bra som mulig.
– Tihomir er utrolig kjekk å ha! Han tar tak i ting med en gang de dukker opp, er informasjonssentral, sørger for at folk får legetimer, er tolk, forklarer og følger alle hit og dit i labyrinten av hus og ganger. Det er viktig med en som representerer oss pasientene og som kan hjelpe til om noe skulle skje, roser de.
Liten gruppe
Begge er godt fornøyd med å være på en veldig liten gruppe med bare 32 personer, sammenlignet med Igalo-gruppene på rundt 140.
– Det blir lettere å holde oversikt og bli kjent med alle, så man trenger ikke å sitte på flyet hjem og lure på hvem man har vært på tur med, ler de.
De fleste har vært med i en felles facebookgruppe, hvor noen har lagt ut hvor de er på kveldene og hvilken strand de er på, om noen ønsker selskap.
– Vi har vært godt spredd i alder, fra 22 til 73 år og vi har hatt en god tone med alle. Alle er trivelige folk som vi gjerne kan sette oss ned med langs strandpromenaden, eller legge oss sammen med på stranda i pausene, sier de.
De tilføyer at det også er første gangen de har vært på tur hvor ingen har blitt liggende med magetrøbbel.
– Kanskje har det noe å gjøre med at vi er en så liten gruppe? Generelt har vi også lagt merke til at de her i Opatija er opptatt av at det skal være rent, og det er god hygiene både i spisesalen og på restaurantene når vi har spist ute. Stedet vi bor på er jo en del av et sykehus, forteller de.
LES OGSÅ: Ny diagnosegruppe innvilges behandlingsreiser til utlandet
Soling
De fullroser omgivelsene, nærheten til stranden, turmulighetene i fjellet og langs den elleve kilometer lange strandpromenaden, samt den hyggelige lokalbefolkningen.
– Om vi skal komme med litt kritikk måtte det være mangelen på uteplass de første ukene av oppholdet. Utemøblene i tilknytning til spisesalen ble buntet sammen og låst fast klokken 21, men når det var varme kvelder savnet vi å kunne sitte litt ute og prate, uten å måtte gå på et lokalt serveringssted. Etter hvert ble vi innvilget å kunne bruke plassen fram til midnatt, dersom vi ikke forstyrret de som skulle sove, sier de.
Begge savnet også muligheten til å legge seg nedpå en solseng i litt kortere pauser, slik de kan på taket i Igalo.
– Her er det mulig å benytte solsengene utenfor welness-senteret, men der blir det kjempevarmt og er lite lufting. Om man bare har en time på formiddagen blir det for mye styr å springe ned på strandpromenaden for å finne seg en solseng og i tillegg måtte betale for en hel dag. Behandlingssenteret kunne hatt noen senger på en av strendene i nærheten, reservert for vår gruppe. Det har de for gruppene med pasienter fra Østerrike.
Variabelt vær
Hanne og Odd var i den lille byen ved den kroatiske rivieraen fra slutten av juni til slutten av juli 2018, en periode som er kjent for å være varm og ganske stabil klimamessig i dette området. Men mens store deler av Norge hadde temperaturer opp mot 30 grader og knapt en regndråpe, var været i Opatija svært variabelt. De første dagene var det litt kjølig på kvelden, så de hadde med jakker når de gikk ut, og Hanne måtte ty til badekåpa på natta for å få litt mer varme.
Raskt ble det behagelig temperatur selv på kveldene. På morgenene er det stort sett sol og oppholdsvær, men utover ettermiddagen begynner det gjerne å blåse litt og tunge skyer kommer med regn, lyn og torden – noen ganger for bare en halvtime eller time, før det igjen blir sol fra skyfri himmel. Det har vært få dager under oppholdet hvor det ikke har kommet en liten regnskur.
– Regnbygene er uberegnelige, så det blir litt vanskelig å planlegge noe, for eksempel i helgene. Det er ikke et problem, men det er greit å ha riktig forventning og være forberedt på litt ustabilt vær når man drar hit. Når man ser seg rundt er det ingen tvil om at det er en plass med litt ustabilt vær, for vegetasjonen er grønn og frodig, sier de.
LES OGSÅ: Mer bevegelige med Igalo-behandling
Kulturbyen
Under oppholdet ble det tydelig at Opatija er en by som er opptatt av kultur. Det ble arrangert kultur- og musikkfestivaler mange ganger i de fire uke. I tillegg var det midt under VM i fotball, og Kroatia spilte seg til finalen og endte med en sølvmedalje.
– Det er noe vi kommer til å huske lenge! Fantastisk flott stemning, og vi satt på bystranda og så kampen på storskjerm sammen med lokalbefolkningen. Mange av oss norske hadde kjøpt oss kroatiske fotballtrøyer og heiet. Det gjorde at vi havnet i lokalavisa, humrer Odd.
– Man kan ikke greie å kjede seg her, det finnes muligheter over alt, og man kan enkelt komme seg til nabobyen Rijeka om man ønsker seg enda mer kultur og shopping, forteller Hanne.
Utflukter
I helgene blir det satt opp utflukter man kan melde seg på, men turene blir ikke noe av om det er mindre enn åtte påmeldt.
– Været har nok mye å si om man melder seg på fellesturene, for vi er et solhungrig folk. Da ønsker man ikke å kaste bort en dag på busstur, og gå glipp av finværet når det har vært så ustabilt gjennom uka, forklarer de.
Den første fellesturen gikk til Venezia i Italia, men det var for få interesserte.
– Det er en lang busstur, og så med båt. Vi visste ikke hvordan været ville bli og følte det ble for langt å reise for bare noen få timer. På denne tiden av året er det jo også mye folk i Venezia. Sammen med en del av medpasientene valgte vi derfor å kjøpe oss en privat båttur fra selgerne på strandpromenaden istedenfor og fikk en nydelig lørdag, forteller Hanne.
Båten stoppet flere plasser, så de kunne bade fra båten i det turkise Adriaterhavet, og på noen stopp kunne de også legge seg på stranden. Et av stedene var det også rigget til for ZIP-line, som mange prøvde seg på.
Gjensyn med Trieste
– Det virker som de lokale turoperatørene er veldig seriøse, og det finnes masse å gjøre om man ikke vil være med på fellesturene via behandlingssenteret. Vi har bare deltatt på en fellestur; til Trieste. Det ble en flott opplevelse, selv om det kanskje ble litt liten tid der, sier Odd.
For Hanne ble møtet med den italienske byen litt spesielt, for det var akkurat der hennes bekhterev satte stopper for karrieren på havet.
– Jeg jobbet til sjøs. Da vi kom til Trieste i 1985 var ryggen helt kaputt og jeg hadde enorme brystsmerter. Jeg trivdes godt på sjøen, men kunne jo ikke fortsette. Så for meg var det der min bekhterev begynte. Først i 2011 fikk jeg diagnosen! forteller hun.
Varme og strøm
De to var i ulike grupper i de aktive behandlingene, som basseng, fellesgym og individuell fysioterapi. De passive behandlingene ble også ulike, basert på den enkeltes diagnose og hovedproblemer. Odd hadde ultralyd på nakken de to første ukene, så ble det byttet over til elektroterapi.
– Jeg synes det har fungert, særlig strømmen siste uka. Jeg har også varmepakninger hver dag, men effekten av det er jeg litt usikker på. Jeg synes ofte de ikke havner helt der de skal. Men det er deilig å ligge i varmen og slappe av, smiler han.
– Jeg sovner når jeg ligger med varmepakningene, men om det virker vet vi vel egentlig ikke ennå. Selv hadde jeg også laserbehandling på skulderen og høyre armen og er litt usikker på om det virker, men kanskje det virker sammen med alt det andre, undrer Hanne.
Begge har hørt av medpasienter at de har vært godt fornøyde med elektroterapien de har fått, og at de blant annet har kjent bedring i hender og føtter.
– Noen av behandlingene virket litt rare da vi kom, men det er jo hvordan vi føler oss til slutt som er viktig, sier de.
LES OGSÅ: På behandlingstur til Opatija i Kroatia
Få massasjer
Begge synes to 15-minutters massasjer i uka er litt lite.
– Det vil man selvfølgelig ha litt mer av, selv om jeg er usikker på om det er avgjørende for om man blir bedre. En dag til i uka hadde vært bra, sier Odd, mens Hanne gjerne skulle hatt det hver dag.
– Om det hadde vært 45 minutter massasje hver dag ville det nok vært litt mye, kroppen trenger jo hvile mellom de behandlingene også, men 15 minutter blir litt lite når vi får det så sjeldent. Det er mulig å kjøpe massasje på egenhånd, og det kostet ikke så mye, men det er jo ikke alle som har råd til det, sier hun.
Totalpakka er viktig
De synes imidlertid at det er vanskelig å sammenligne behandlingsstedene, for alle har negative og positive sider. Maten i Opatija har blant annet vært en positiv ting ved oppholdet; variert buffet med alternative retter og gode smaker.
– Om vi hadde fått denne maten i Igalo vil jeg nok si at dét er den beste plassen for meg, smiler hun.
Likevel er begge klar over at det er totalpakka som er viktig; hvordan du føler deg når du er ferdig, og om du har oppnådd like god effekt som du ville fått et annet sted.
– Vi vet faktisk ikke hvordan dette oppholdet fungerer for oss før vi har kommet hjem, sier de to erfarne revmatikerne.
LES OGSÅ: Forskriften åpner for ledsager og ikke-radiografisk SpA
Hjemme
Noen uker etter hjemkomsten snakker Spondylitten med dem igjen, for å sjekke hvordan de føler det nå.
– Det har gått veldig bra for min del, sier Odd.
Han forteller om lite morgenstivhet og mindre leddproblemer, samt et par sykkelturer som har kjentes veldig greie ut.
– Energienboosten har ikke kommet ennå, men det kan jo komme senere. Jeg er også spent på hvor lenge effekten vil vare denne gangen, sier han.
Hanne forteller at kroppen har vært fin etter hjemkomsten.
– Jeg føler meg myk og fin og har lite smerter, men jeg har ikke fått den energiboosten som jeg hadde håpet på. Jeg har vært veldig sliten og energiløs i mange måneder, så jeg hadde håpet det skulle bedre seg etter Opatija, men det har dessverre ikke skjedd. Det håper jeg fremdeles at vil bedre seg utover høsten, sier hun.
NB: Etter nye anbudsrunder våren 2022 er Opatija fra 2023 ikke lenger en del av programmet til Behandlingsreiser til utlandet.
SPONDYLITTEN GIR DEG KUNNSKAP OG INFORMASJON – BLI MEDLEM AV SPAFO NORGE
