Blodig alvor på friidrettsbanen

27. juni 2020 / Enteroartritt, Nytt & Aktuelt

Tekst: Trine Dahl-Johansen

Det er i slutten av mai 2015. Friidrettsesongen starter om en måned og Nora på 18 år er på friidrettsbanen på Lisleby i Fredrikstad. Sprint og hekk er øvelsene hun satser i. Hun har trent intensivt gjennom hele vinteren for å være klar til sesongstart, men alt er ikke som det pleier.

– Jeg skulle trene 200 meter hekk, men kjente at jeg ikke var helt i form. Selv enkle økter hadde jeg ikke gjort så bra i det siste, og jeg undret meg, for jeg var jo veldig godt trent. Så spydde jeg utover hele banen her, forteller hun.

Nora peker utover de rødbrune løpebanene, hvor hun har tilbrakt tusenvis av timer de siste årene. Hun har tatt med seg Spondylitten på trening, så vi kan få et lite innblikk i hverdagen hennes. Hver uke trener hun nå 18-21 timer, og gjør det med glede og iver. Denne muligheten tar hun ikke som en selvfølge lenger.

Holdt det skjult

Symptomene til Nora kom snikende. Hun følte seg slapp, svimmel og hadde vondt i magen og kroppen, så hun dro til legen. Han mente det var en forkjølelse som hang igjen. Så begynte det å komme blod i avføringen.

– Først trodde jeg det var mensen, men den oppfører seg jo ikke sånn. Jeg hadde aldri hørt om en sykdom som ulcerøs kolitt og jeg turte ikke si det til noen på lang tid. Jeg gikk også videregående på Wang Toppidrett, og tenkte at jeg kanskje var sliten på grunn av stort press der. Skoleåret med avsluttende eksamen i noen fag, i tillegg til at jeg trente intensivt for å bli klar til sesongstart, var jo krevende. Jeg hadde store problemer med å gjennomføre skolehverdagen og treningen, men sa ikke et ord, forteller hun.

Raste ned i vekt

Nora forsøkte å delta i flere mesterskap når skoleåret var over. Hun presset seg hardt, men istedenfor gode resultater endte hun opp på sykehuset. Der gjennomgikk hun masse prøver, mistet masse blod via endetarmen og hadde problemer med å spise. Normalvekten hennes er på 57 kilo, men hun raste på kort tid ned til under 40 kilo. Alle mulige tester og prøver ble tatt, men legene hadde problemer med å finne ut hva som var galt.

Et av hennes store ønsker den våren var å bli tatt med til U20 EM i Sverige, og mens hun lå på sykehuset fikk hun en telefon.

– De sa at de manglet en til stafetten og lurte på om jeg ville være med. Jeg hadde nok ikke selv innsett hvor syk jeg var, så jeg sto krokbøyd på badet og forsøkte å overbevise pappa om at det kunde hende jeg ville klare det, ler hun.

Langt sykehusopphold

For i dag kan hun le av det, men den gangen var det alvor. Blodig alvor. Hun hadde i en god stund løpt på do 15 ganger hver natt, dagene ble like ille. Hender og føtter hovnet opp, leddene var smertefulle og hun var stokk stiv. Det var tydelig at kroppen ikke fungerte.

Nora løy til venner og takket nei til å være sosial, for det viktigste ble å ha et toalett i nærheten.

Sent en kveld ringte telefonen hjemme på Begby i Fredrikstad. Legen fortalte foreldrene at Nora hadde ulcerøs kolitt. De ble bedt om å komme til akutten så raskt de kunne. Det ble starten på flere måneder i sykesengen ved gastroenterologisk avdeling på Sykehuset Østfold.

LES MER OM DET Å LEVE MED SPONDYLOARTRITTSYKDOM HER

Sjokkbeskjeden

Nora lå på rommet sitt da den telefonen kom. Hun glemmer det aldri.

– Det var et sjokk å få den beskjeden og jeg skjønte jo egentlig ikke hva det innebar. Pappa kom inn på rommet mitt og hylgråt. Han var dypt fortvilet, forteller Nora.

– Det var en forferdelig beskjed å få! Jeg gråt ikke fordi idrettskarrieren hennes var i ferd med å forsvinne, men jeg vet jo hva en slik kronisk sykdom kan bety for livskvaliteten og de utfordringene som kan komme fremover. Det var som å få et slag midt i fleisen, innrømmer faren Jens Petter Wold.

Han har jobbet som lærer og frivillig som trener av unge i friidrett i mange år, og har flere ganger opplevd andre som har fått denne typen diagnoser.

– Jeg har sett hvordan de har vært nødt til å gi opp, fordi sykdommen setter dem ut av spill. Det er mer enn nok for dem å bare klare må-tingene i hverdagen. Idretten måtte de bare legge bort, og dette var jo en så stor del av livet til Nora. Jeg fikk en sorgreaksjon som måtte bearbeides, for jeg følte jo at det heller burde vært meg, sier han stille og ser ømt på datteren.

Isolerte seg

Da sykdommen var på sitt verste var ikke Nora til å kjenne igjen. Den en gang så sosiale og livsglade jenta isolerte seg helt.

– Jeg åpnet ikke meldinger fra venner og ville ikke ha besøk av dem. Ingen skulle se meg så dårlig. Jeg husker blant annet en episode mens jeg lå på sykehuset i lang tid, og jeg hadde gitt beskjed om at jeg ikke ville ha besøk av venner. Jeg var ute på en liten luftetur, etter å ha ligget og spydd hele dagen. På morgenen hadde jeg hatt koloskopi – det er en forferdelig undersøkelse hvor man undersøker tykktarmen med et koloskop opp i tarmen. I forbindelse med undersøkelsen var jeg nødt til å drikke kontrastvæske og var kjempekvalm i lang tid etterpå, forklarer hun.

Ute i korridoren så hun plutselig to gode venninner som var på vei inn i sykehuset for å besøke henne.

– Jeg gjemte meg, for jeg ville ikke de skulle se hvor syk jeg var.

LES OGSÅ: 8 veker – ein film om å leve med ulcerøs kolitt

Mål for hver dag

Nora har trent friidrett siden hun var liten. Den mentale innstillingen til en som skal nå langt i toppidrett er essensiell. Nora er intet unntak. Hun er vant til å gjennomføre planer, trene og konkurrere gjennom smerter, gi litt ekstra i dårlige perioder – og når ting stormer.

Under det lange sykehusoppholdet mistet hun ikke troen på å kunne trene igjen, til tross for hvor dårlig hun var. Hun la planer om hvordan hun skulle komme seg tilbake i form. Fokuset var å trene seg opp så fort det ble mulig.

– Jeg skrev liste med mål for hva jeg skulle gjennomføre hver dag etter at jeg kom ut fra sykehuset. Jeg hadde også hørt at det var viktig å opprettholde muskelstyrken, så jeg snek meg til å ta knebøy i dusjen så jeg ikke skulle tape så mye muskler mens jeg var sengeliggende, flirer hun, vel vitende om at det kanskje var litt for ambisiøst akkurat da.

Snek seg ut

Da hun dro fra sykehuset var hun kraftig redusert og legene ga henne beskjed om at hun aldri kom til å drive friidrett igjen.

– De sa at sykdommen min egentlig ikke kunne bli noe verre. Jeg hadde treningsnekt, men jeg ga ikke opp. Jeg snek jeg meg ut på gåtur for å holde formen oppe. Det var frustrerende å gå fra å være topptrent til å ikke klare å holde følge med pappa på en kort gåtur, sier hun.

– Det sier ganske mye, for jeg har to knuste ben og er ikke av de raskeste, skyter faren inn.

Likevel ga ingen av dem opp. Jens var med for å passe på og være støttespiller.

– Det var kjempetøft i starten! Jeg klarte ikke å gå opp en liten bakken engang. En gang gikk vi tur i Fredrikstadmarka – et veldig populært turområde. Det var så vidt jeg klarte å gå, og det rant ut av rompa mi. Jeg måtte springe bak et tre, mens det gikk folk rett forbi, sier hun og grøsser litt av minnet.

LES OGSÅ: Bygger seg opp fysisk og mentalt med kampsport

– Skal vise hva jeg kan!

Selv de minste hverdagsting var slitsomt, men Nora var helt sikker på at hun ikke skulle gi opp.

– Jeg var ikke ferdig med å vise hva jeg kan! Før jeg ble syk hadde jeg personlig rekord på 60,75 sekunder på 400 meter hekk, men jeg visste at jeg kunne løpe raskere, at jeg hadde mer i meg. Så jeg tenkte, jeg kan ikke gi meg nå. Den tiden skal ikke bli stående ved navnet mitt.

Hun ville også motbevise legene, som mente at hun aldri kom til å stå på startstreken igjen.

– I fjor løp jeg på 58,58 i en tellende konkurranse, smiler hun stolt og får anerkjennende nikk av faren.

– Nora har alltid vært like motivert, er alltid på hugget. Det har aldri vært tema å hoppe over en trening gjennom oppveksten. Dette er det hun selv som har hatt regien på. At hun nå er på et så høyt nivå igjen, etter en slik akutt krise, er egentlig ganske uforståelig, sier han.

Ble folkesky

Legene mente også at hun burde ta en pause fra Wang og fokusere på å bli frisk.

– Jeg er sta, og var fast bestemt på at jeg skulle gjennomføre uten pause. Jeg måtte bare hoppe i det, men da jeg startet i 3. klasse var selv det å ha en samtale med noen krevende. Jeg kunne begynne å grine bare noen spurte hvordan sommeren min hadde vært. Egentlig er det utrolig at jeg kom meg gjennom, men jeg gjennomførte med bedre karakterer enn det jeg hadde før jeg ble syk, sier hun stolt.

Den lange tiden på sykehus, blodtap og mangel på næring førte til uventede utfordringer i skolehverdagen for den unge idrettsutøveren.

– Jeg fikk hodepine av undervisningen, for mye foregikk med PowerPoint-presentasjoner. Jeg ble sliten av selv små ting og begynte å overtenke alt. Ser de rart på meg nå? Det var vanskelig å være rundt folk.

I tillegg gikk hun jo på en skole med fokus på trening, men Nora hadde treningsnekt. Og det ville hun ikke fortelle til noen. Så hun satt på ergometersykkelen og latet som hun gjorde et forsøk.

LES OGSÅ: God forberedelse gjør det lettere å bli hørt hos legen

Klarte ikke holde stafettpinnen

Ulcerøs kolitt med leddaffeksjoner er en diagnose under spondyloartrittparaplyen og kalles enteroartritt. Den type sykdom kan svinge opp og ned gjennom livet. Selv med god medisinering kan man ha dårlige perioder. Nora er intet unntak. Da hun løp stafett i senior-NM for et par år siden hadde hun så vondt i leddene at hun ikke klarte å holde stafettpinnen.

Hun har lært seg at det er ekstra viktig å lytte til kroppen, så hun ikke pådrar seg belastningsskader og tar seg alt for mye ut.

– Jeg må finne balansen i treningen og kjenne etter hvor mye kroppen min tåler. Foreløpig går det veldig bra. Jeg har også en trener som har fulgt meg gjennom hele prosessen og kjenner meg godt. Han ser på meg om det blir for mye og stopper meg. Det er ikke alltid jeg merker selv at jeg er sliten, men han får det med seg og gir beskjed om at det er nok for i dag.

Ung og selvstendig

Nora ble selvstendig veldig tidlig. Fra hun var veldig ung deltok hun på treningssamlinger med Fredrikstad Idrettsforening (FIF) både i inn- og utland. Da måtte hun reise uten foreldrene, for de jobbet og kunne ikke ta seg fri. I tillegg opparbeidet hun seg en stor dose selvdisiplin, det må man om man skal gjennomføre et såpass hardt treningsprogram ved siden av studier.

Etter at hun ble syk høstet hun imidlertid noen nye erfaringer som har blitt en viktig lærepenge.

– Vi skulle ha treningsleir på Tenerife, men kofferten min kom ikke fram. Det ble to dager uten medisiner, for jeg hadde helt bevisst lagt dem i kofferten. Jeg vet nemlig at jeg kan være litt distré, så jeg tenkte at det var best å ikke ha dem i håndbagasjen. Den kan jeg fort finne på å glemme underveis.

Nora ble liggende rett ut og måtte på sykehuset, hvor det både var dårlig med engelskkunnskaper og vanskelig å få hjelp til å skaffe de medisinene hun hadde behov for.

– Nå har jeg lært meg til å alltid ha dobbelt sett med medisiner, ett i håndbagasjen og ett i kofferten, ler hun.

Olympiatoppen

Hun var usikker på hva hun skulle gjøre etter videregående, men endte opp med å søke seg inn på Høgskolen i Østfold for å studere til å bli sykepleier. Der er hun nå i full gang med studiene, ved siden av all treningen.

Det overrasket nok mange at det tok såpass kort tid før Nora var tilbake i toppsjiktet blant de norske friidrettsutøverne, men så har hun også en solid grunntrening i bunnen. Etter at hun fikk diagnosen ulcerøs kolitt har hun på få år deltatt i U23-EM, tatt sølv i nordisk-baltisk U23-mesterskap og var på pallen i 2017-NM på 400-meter hekk for seniorer. I fjor satte hun personlige rekorder på både 400-meter sprint og 400-meter hekk.

Nora er også en av få som er tatt ut til en toppet satsingsgruppe hos Olympiatoppen Øst. Hun er en del av rekrutteringslandslaget for sprint og hekk for 2019. Hovedmålet i 2019 er U23-EM nå i juni for å løpe 400 meter hekk.

– Det er en tøff kamp for å komme med, det er bare plass til tre, og det er et utrolig høyt nivå blant løperne i Norge, sier hun.

Lengre frem venter muligheter som NM for seniorer og store stevner som Diamond League i Stockholm.

LES OGSÅ: Spondylitt Sigurd Rosted har suksess på fotballbanen

Testing av medisiner

Nora har vært gjennom mange ulike medisiner etter at diagnosen ulcerøs kolitt ble satt. Etter mye testing ble det bestemt at hun skulle begynne på den biotilsvarende Remsima (infliximab). Annenhver uke var hun innom sykehuset for infusjon og symptomene begynte å letne. Det fungerte veldig bra en stund, men så utviklet hun antistoffer og måtte slutte. Da begynte symptomene å komme tilbake.

I dag har de funnet en kombinasjon av Imurel (azatioprin), som er en immundempende tablett, og Allopur (allopurinol) som fungerer veldig godt for henne. Virkestoffene azatioprin og allopurinol skal egentlig ikke kombineres, men man kan bruke kombinasjonen dersom azatioprin gis i redusert dose, ifølge Felleskatalogen.

Annenhver uke må hun ta blodprøver for å sjekke at medisinene virker og at det ikke har kommet til noen farlige bivirkninger.

– Tallene på prøvene hennes har vært overraskende bra, forteller Jens.

– Pappa gruer seg hver gang til brevet med prøveresultatene kommer. Han er nok mer bekymret enn det jeg er, for jeg føler meg jo fin, sier hun beroligende.

Litt om gangen

Far og datter har alltid vært en del av friidrettmiljøet, og han har vært mye tilstede når hun har vært på trening.

– Jeg har fått en enorm støtte av pappa, spesielt når jeg skulle trene meg opp igjen, forteller Nora.

– Vi hadde alltid joggeskoa med, uansett hvor vi var. Selv på handletur til Sverige tok vi på skoa og gikk en liten runde. Litt om gangen. Hun har hele tiden hatt den indre motivasjonen, som imponerer meg, sier Jens.

Han brukte lengre tid enn henne på å akseptere sykdommen, men så tenkte han at nok fikk være nok. Det var på tide å tenke positivt og finne ut hvilke muligheter som fantes.

– Vi har leid en husmannsplass i Aremark i Østfold i mange somre. Vi to dro dit med joggeskoa med en plan om å ta det litt etter litt. Der kunne vi padle og gå turer, og det ble starten på oppturen vår, forteller Jens.

LES OGSÅ: Langrennsløper Sjur Røthe fikk spondyloartrittdiagnosen til sesongstart

Litt mer bekymret

Spondylitten snakker med de to like før de skal reise på flere ukers treningsleir i Kroatia. Jens har blitt pensjonist og har denne gangen mulighet til å bli med. For ham er det viktig å vise støtte, men han er også glødende interessert i idretten datteren driver med. Han er selv trener for klubbens yngre idrettshåp.

– Jeg har aldri vært urolig for Nora på treningsleir, hun har reist alene på dem siden hun var ganske ung, men jeg innrømmer at jeg tenker litt mer på de utfordringene hun kan møte på nå som hun har en slik diagnose, sier han.

Ikke store endringer

Til tross for at hun er toppidrettsutøver mener Nora at hun har et ganske vanlig kosthold. Hun har ikke gjort store endringer etter at hun fikk diagnosen, annet enn at hun holder seg unna sterke sauser etc.

Når det gjelder treningen lærer hun etter hvert hva som trigger og hun bør holde seg unna.

– Jeg tar noen forholdsregler, blant annet løper jeg ikke lenger uten sko på trening. Mange av de andre gjør det innimellom, men jeg begynner da å hovne opp under føttene og får store smerter.

Valgte åpenhet

I dag snakker de to ikke så mye om sykdommen i dagliglivet, men de har valgt å være åpne om den fra første stund.

– Det var bedre å få det ut og forklare hva som hadde skjedd, så slapp folk å sitte med mange spørsmål, sier Jens.

Det har etter hvert blitt flere avisartikler, både i lokalpressen og på det nasjonale planet. Nora har fått mye positiv respons etter åpenheten.

– Etter den ene avisartikkelen fikk jeg vel 70-80 forespørsler om å legge til folk på Instagram. Det har kommet mange meldinger og alle har vært positive. Flere har takket meg fordi jeg har vært åpen og de skriver at jeg har inspirert dem.

Fordel å være syk

Nora tror at erfaringen med denne formen for inflammatorisk revmatisk tarmsykdom har gitt henne en fordel som idrettsutøver.

– Når det var på det aller verste tenkte jeg at så mye smerter jeg har nå, det får jeg aldri på banen. Litt muskelsyre er jo ingenting. Jeg kan ta meg ut ganske mye under konkurranser, for jeg vet at jeg har tålt mye mer enn de få plagene jeg kan få den korte tiden løpet varer, smiler hun og legger til;

– Jeg er litt bortskjemt nå som alt går på skinner, men jeg vet jo at det kan komme dårlige perioder. Derfor har jeg fokus på å utnytte de gode periodene til fulle. Selv i de dårlige periodene må man ikke gi opp. Det var kjempetøft i starten, men det ble bedre. For min del ble det veldig målbart, siden jeg allerede hadde et resultat og noe å strekke meg etter. Dermed kunne jeg tydelig se framgangen underveis. Jeg har nok også en ekstra indre motivasjon for å bevise at jeg klarer det, for jeg vet jo at konkurrenter ikke unner meg at jeg har kommet meg på beina igjen og nå løper raskere enn før.

Red. anm: Under sesongåpningen i midten av juni 2020 løp Nora Kollerød Wold 400 meter hekk på 57.38, og slo sin personlige rekord med over sekundet. Tiden hennes var den syvende beste av en norsk kvinne noensinne, og hun er godt under det som var kravet til EM i Paris 2020, som jo er koronaavlyst. Uken etter løp hun på 56.70, og toppet det med en 600-meter bare sekunder bak norgesrekorden fra 2014.

Artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 2-19. Det er kun noen utvalgte artikler som legges ut åpent på nettsiden vår. Vil du lese alle artikler vi lager kan du bli medlem av Spafo Norge og få tilgang til Spondylitten både i papirversjon og digitalt. Klikk her for å melde deg inn!