Tanker – Jeg tåler regnet på kinnet
Når dårlige dager treffer oss, som ved forverring av en kronisk sykdom eller en pandemi, er det fort gjort å resignere og se negativt på situasjonen. Det er viktig å snu tankegangen for å leve et godt liv, og prøve å finne gleden i små ting, skriver Lill Due i denne Tanker-spalten.
Det har vært noen tunge måneder preget av mye usikkerhet og bekymring. Plutselig dukket dette viruset opp; korona, Covid-19. Nyhetsbildet var preget av skremmende bilder og Norge stengte ned. Med ett var livet og verden slik som vi kjente den blitt annerledes. Ukjent.
Det var viktig med informasjon og kunnskap for å begrense bekymringene. For når noe er nytt, og man har lite kunnskap, blir man redd.
Ingen visste helt sikkert. Dette var nytt for alle. For myndighetene og legene – over hele verden. Jeg fulgte med på nyhetene og rådførte meg med legen. Var jeg i risikogruppe som revmatiker? Burde jeg slutte med biologiske medisiner? Usikkerheten hang over meg som en grå sky. Det gjaldt å følge godt med, holde seg oppdatert. Være forsiktig, i tilfelle. Sosial distansering. Vaske hender. Holde seg mest mulig hjemme. Hverdagen ble snudd opp ned for de fleste, inkludert meg.
Det var uvant å være så mye hjemme. Hjemmekontor, hjemmeskole, hjemmetrening. Alt skulle foregå hjemme, og en følelse av å miste friheten følte nok mange på i denne perioden. Over natten var vi i en ny situasjon, og alt det vi hadde tatt for gitt i hverdagen ble fratatt oss.
Etter uker i koronaisolasjon kjente jeg på frustrasjon, kjedsomhet, stivhet og smerter på grunn av mye hjemmesitting. Kroppen min begynte å hangle i mangel på svømming i terapibasseng og fysioterapi. Og som mange andre savnet jeg hverdagen. Jeg protesterte inni meg, og ville egentlig ikke akseptere situasjonen, men hadde ikke noe annet valg enn å følge myndighetenes smittevernråd.
Faktisk kan regndråper kjennes godt, livgjørende og forfriskende
Når det skjer store omveltninger i livet, i hverdagen, må man gjøre sitt beste for å tilpasse seg situasjonen. Det er ikke alltid like lett å akseptere forandringene, men når man ikke har noe annet valg må man finne strategier for å holde ut. Heldigvis kunne jeg gå tur. Ute. Jeg kjente at all bevegelse hjalp.
Jeg begynte å gå en fast tur for å skape en ramme, og for å prøve å lindre smertene og stivheten. Jeg fant noen motbakker og litt ulendt terreng i en park i nærheten for å få best mulig trening. Men det regnet. Mye. Hver dag faktisk. Da jeg var ute og gikk traff dråpene meg. I pannen, på nesen, på kinnet. Jeg irriterte meg over regnet, og tenkte at det var da utgjort at det skulle regne, nå som jeg var ute, etter å ha vært så mye inne! Jeg gikk en snarvei for å komme meg raskere hjem, for nå ble jeg jo skikkelig våt også!
«Jeg tåler regnet på kinnet», stod det på et skilt som jeg passerte utenfor Universitetet på veien hjemover. Jeg stoppet opp. Leste skiltet flere ganger. Ordene traff meg. Jeg husket da jeg var student, og akkurat fått diagnosen ankyloserende spondylitt. Den gangen het det Bekhterevs sykdom. Jeg var ung voksen og opplevde over kort tid at kroppen min forandret seg fra å være frisk, aktiv og myk, til syk, funksjonsnedsatt og stiv. På grunn av smerter kunne jeg ikke bevege meg slik jeg var vant til, jeg var låst til krykker, og satt i lange perioder hjemme uten å klare å komme meg ut.
Jeg var ikke forberedt på å få en revmatisk lidelse i ung alder. Jeg stod i situasjoner der jeg følte jeg hadde mistet kontrollen over min egen kropp. Planene mine for framtiden ble satt på pause, for det tok tid før jeg fikk riktig behandling som virket for meg. Jeg protesterte inni meg, dette kunne jeg ikke akseptere. Slik ville jeg ikke ha det. Men det nyttet jo ikke å gråte bitre tårer, sykdommen forsvant ikke av den grunn.
Etterhvert fikk jeg behandling som bidro til at jeg ble bedre. Ikke minst skjønte jeg at jeg ikke kunne skyve bort kunnskap om sykdommen, og råd om hvordan jeg kunne leve godt med diagnosen. Etter hvert som jeg forsto kroppen min bedre lærte jeg også at smertene kunne variere, og i perioder kunne jeg være mye bedre. Andre perioder verre.
Det tok tid, men jeg lærte meg å sette pris på de gode dagene, der jeg kunne være i bevegelse og trene. Nyte hvert sekund av alt det «vanlige» som jeg tidligere gjorde, og som jeg savnet når jeg ikke klarte å være aktiv. Enda lengre tid tok det å godta de dårligere periodene. Smertene, de ensomme øyeblikkene, der jeg følte meg alene om å ha en slik tilværelse. Som student gikk jeg glipp av mye, både av skolen og det sosiale. Jeg hadde mange og lange sykehusopphold med operasjoner i ledd.
Men når man ikke har noe valg innser man gjerne at det gjelder å fokusere på det som fremdeles er bra. Og å glede seg ekstra over de gode periodene, som jeg visste vil komme. Og det ble jo bedre. Jeg klarte likevel å ta utdannelsen ferdig, til tross for revmatisk sykdom og mange sykehusopphold. Framtiden, som jeg den gang følte var på pause, ble til et lykkelig og godt liv, til tross for sykdom.
«Jeg tåler regnet på kinnet.»
Den setningen snudde tankegangen min, der jeg sto ute i regnet. Jeg hadde et øyeblikk glemt at det fremdeles fantes så mye å nyte. Jeg var jo ute, i frisk luft. Og jeg klarte å gå! Jeg trengte ikke krykker lenger, jeg klarte å gå en tur. Faktisk kjente jeg at det hjalp, både på humøret og på smertene.
Det er så mange gode ting man ikke skal glemme midt i alt det vanskelige. Jeg har så mye å være takknemlig for. Jeg har familie, barn, jobb, venner og jeg bor i et trygt og godt land. Det er viktig å snu tankegangen for å leve et godt liv, og prøve å finne gleden i små ting. Når man endelig kan eller klarer å utøve noe, er det det som gjelder. Da kan regndråpene i ansiktet vaske bort det grå sløret av smerte og kjedsomhet og få fram en ny glød. De kan gi glede på en annerledes måte, og kanskje skape noe nytt. Faktisk kan regndråper kjennes godt, livgjørende og forfriskende. Etter tunge, tørre, mørke, dager og uker er vel litt regn bare deilig! Jeg skal tåle regnet på kinnet, for jeg vet at solen tørker det. Om ikke med en gang, så etterhvert.
Jeg ble stående og lot regnet vaske ansiktet mitt. En følelse av frihet, glede og optimisme strømmet gjennom meg. Der og da glemte jeg de negative tankene, for det gjelder å sette ting i perspektiv. Og midt oppi en pandemi var vel ikke regn det verste som kunne ramme meg.
Lill Due
Denne artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 2-20. Det er kun noen av artiklene fra bladet som legges ut åpent på nett. Dersom du vil lese alle artikler kan du melde deg inn i Spafo Norge via denne lenken. Da får du også tilgang på tidligere utgivelser av medlemsbladet Spondylitten i vårt digitale arkiv.
——
LES OGSÅ: Tanker – Jeg velger meg april
Lill Due har lenge vært skribent for Spondylitten og har levd med aksial spondyloartritt i over 20 år. Trebarnsmorens egen spalte Tanker setter ord på hvordan det er å leve med en kronisk sykdom som ikke alltid synes utenpå.
