Inge finner motivene vi andre går forbi
I Østmarka og rundt Østensjøvannet i Oslo finner Inge Lier Madsen motivene med sitt kamera.
– En fin sommerfugl kan redde dagen for meg, sier han.
Inge hadde vært plaget av smerter og stivhet i omkring 20 år før han fikk diagnosen Bekhterevs sykdom. Med diagnosen kom også riktig medisin, og livet kunne komme inn på riktig spor igjen. Nå vandrer Inge rundt med kamera i nærnaturen, og finner motiver de fleste andre haster forbi.
LES OGSÅ: Naturprodukter kan gi bivirkninger av medisiner
Fotballkarrieren var over
Som hos mange andre med ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) var det i 20-årsalderen at Inge merket at noe var som det ikke skulle være. Det var særlig hofta som stadig var vond. En lovende fotballkarriere ble avsluttet, men legene fant ikke ut hva som feilte ham.
Revmatiske lidelser var ikke det første legene vanligvis forbandt med «vondt i ryggen». Som mange i sin årgang måtte Inge vente lenge på å få riktig hjelp og medisiner.
– I 2002 var jeg veldig plaget. Sønnen min, Birger, var på den tiden i A-lagsstallen til Skeid i fotball, og noen mente at min tilstand var synonymt med Skeids dårlige sesong det året, spøker Inge.
LES OGSÅ: En liten tur betyr mye
Vidundermedisinen
Året etter ble han tilbudt medisinen Remicade (infliximab) på Diakonhjemmet Sykehus. Før det hadde han kun fått smertestillende.
– I 2003 kunne jeg ikke komme meg opp fra senga uten hjelp, jeg kunne ikke løfte hodet over vannet når jeg ville svømme, sov aldri en hel natt og hadde mye vondt. Allerede etter første dag med den nye medisinen kunne jeg reise meg fra senga uten hjelp. Jeg sov hele natta, og for meg har Remicade vært en vidundermedisin, forteller han.
Før han startet på Remicade måtte han skrive under på at han tok ansvaret for eventuelle bivirkninger. Medisinen var ny, og legene hadde ikke noen oversikt over eventuelle langtidsbivirkninger.
– Jeg vurderte det slik, at om medisinen forkorter livet mitt, så vil den i hvert fall gjøre resten av livet lettere, og skrev under.
Nå får han Remicade intravenøst hver sjette uke.
– Jeg lever som normalt igjen, selv om væromslag, spesielt om høsten, kan være en utfordring.
STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID – BLI MEDLEM FOR 250 KRONER
Gryende fotograf
2003 ble også et godt år for Skeid. Inges sønn spilte seg til fast plass på A-laget, og sesongen kulminerte med at de spilte semifinale i cupen mot Rosenborg på Lerkendal, med Birger Madsen som midtstopper.
– Det var i forbindelse med disse fotballkampene at jeg begynte å ta bilder. Jeg hadde utstyr som var ganske uegnet til å ta actionbilder, men fikk det allikevel til på et vis. Jeg fikk gode tilbakemeldinger fra skeidmiljøet. Jeg hadde jobbet som nettverksoperatør i BBS, men var blitt trygdet. Nå som jeg kunne bevege meg ganske fritt igjen, begynte jeg å gå turer. Kameraet ble med på runder rundt Østensjøvannet og i Østmarka i Oslo. Jeg er vokst opp på Bøler, så dette var gamle, kjente trakter. Spesielt hadde jeg vært mye i områdene rundt Langvann i Østmarka. Det er også i dag et sted hvor jeg rusler rundt med kameraet og hvor jeg trives godt.
LES OGSÅ: – Det eneste som hjelper er bevegelse
God tid
Det er ikke lett å oppdage en sjelden humle som koser seg på en løvetann, om en raser gjennom skogen. Jeg spør om han går rolig på disse turene.
– Det stemmer, jeg tar meg god tid, og jeg går ikke langt. Jeg fisker på en måte etter gode motiv, og du kan ikke mase på en fugl for å få den til å posere. Da må du vente, posisjonere deg og bruke erfaring for å få det rette bildet. Det lykkes ikke alltid, og dermed gir det en ekstra god følelse når jeg får fanget et motiv slik jeg ønsker det.
– Hva er ditt favorittmotiv fra Østmarka?
– Fugler har vært mine favoritter. Jeg har nå også stor glede av insekter som sommerfugler og øyenstikkere. Finner jeg en sjelden og fin sommerfugl, og får et godt bilde av den, er dagen reddet for meg.
LES OGSÅ: Full av bobleglede etter pilegrimsferd
Ulv og Gaupe
Han er ofte ute i fire-fem timer, men kommer ikke så langt innover i marka på den tiden, kanskje bare to til tre kilometer.
– Det forrige byrådets forslag om å legge diverse idrettsanlegg i markas randsone, de såkalte aktivitetssonene, hadde vært svært negativt for meg, og for andre som av forskjellige grunner ikke kommer seg så langt innover i skogene. Hvis jeg går med hund, kan jeg la den legge opp turen. Hunder oppdager detaljer som vi overser. På vinteren har jeg sporet både ulv og gaupe ikke langt fra stuedøra på Skullerud.
Nå planlegger han å utvide reviret sitt.
– Jeg har gått oppover langs Ljanselva noen ganger, og oppdaget hvor fullt av liv det er langs vassdraget. Nå har jeg lyst til å vandre langs flere av Oslos elver og bekker. Alna, Akerselva, Lysakerelva og til og med lille Hovinbekken omgir seg med mange spennende motiver.
Ulven
– Men Inge, har du støtt på den mest omtalte beboeren i Østmarka?
– Ja, svarer Inge, jeg har møtt ulven…
– Fortell!
– Mitt første treff med ulv var ved Grønmo, jeg og min nå avdøde kone var ute på tur. Vi satte oss ned for å drikke litt kaffe. Plutselig kom en stor ulv bare 20 meter fra der vi satt. Den så opp på oss, og ruslet bare videre. Det var ingen dramatikk, men det var en stor naturopplevelse. Denne ulven var antagelig en ulv som holdt til lenger sør, i Østfold, for dette var før ulven etablerte seg i Østmarka. Den andre gangen jeg møtte ulv var ved Fjeldstadbakken nær Rustadsaga. Vi hadde med hunder den gangen, og hundene ble veldig opprørt over møtet.
LES OGSÅ: Fluefiskerens sjelebot
Drømmemotivet
Bildet han drømmer om å ta, er et godt nærbilde av en ulv.
– Et godt uglebilde står også høyt på ønskelista. Jeg selger vanligvis ikke bildene mine, men om noen skulle finne de så interessante at de vil publisere dem, hadde det vært gøy, sier Inge. Han har opprettet en egen facebookside kalt Inges turside, som på kort tid har fått over 8000 følgere. Siden handler om turer i skog og mark, og han deler kunnskap om motivene han har fanget, som kan være alt fra blomster og insekter til sommerfugler, fugler og annet dyreliv han har møtt på sin vei. Du finner ham også på Instagram, under navnet imadsen58.
Artikkelen sto på trykk i Spondylitten 1-17
