Du får ingen medalje for å bekjempe smertene
Olav Tufte har vunnet olympiske gullmedaljer ved å trosse smerte. Når konkurrentene ikke greide mer, trosset Olav Tufte smertene og vant gullmedaljen. En med kroniske smerter får derimot ingen medalje for å bite tennene sammen og forsøke å tåle dem.
Det sier Egil Fors, professor ved St. Olavs hospital i Trondheim, og forfatter av boka «Hva er smerte» til Spondylitten.
– Det er mulig å arbeide strategisk med smerte som en fakir eller toppidrettsutøver, men hvor smart er det? Kroppen blir stresset, og smerten har en funksjon. Det er bedre å få en god smertebehandling. En slik behandling bør skreddersys til den enkelte pasient, og kan inneholde medisinering, avspenningsøvelser og ta til hjelp psykolog, fysioterapeut eller akupunktur. Hvis pasienten opplever angst, vil dette forsterke smertesignalene, altså må angsten også behandles. Smertebehandling kan være vanskelig. Det kan derfor være nyttig for pasienten å sette seg delmål. Meditasjon kan være nyttig i smertebehandling, sier han.
LES OGSÅ: Revmatikere og sterke smertestillende medisiner
Smerteterskel – smertetoleranse
Det kan være lett å blande begrepene smerteterskel og smertetoleranse. Egil Fors forteller at smerteterskelen varierer noe fra person til person, avhengig blant annet av arv og personlighet. Smertetoleransen derimot varierer mer, men den kan vi bearbeide. Prinsessen på erten har for eksempel en veldig lav toleranse for smerte, og var nok genetisk disponibel for dette. I den andre enden av skalaen finner vi folk som Olav Tufte og Therese Johaug, som på sin måte klarer å blokkere smerten når de trener eller konkurrerer.
«Smerte er godt» er Johaugs mantra under hardtrening og i konkurranser. En spondyloartrittpasient derimot får som sagt ingen medalje for å tvinge seg gjennom smerten. Vår biologiske, psykiske og sosiale bakgrunn gjør at vi tåler smerte forskjellig. Er livssituasjonen lei, vil også en vond rygg føles verre.
Det er også forskjell på hvordan vi rapporterer smerte. Noen er utadvendte og sier tydelig i fra, mens andre lider mer i stillhet. For å gjøre bildet enda mer detaljert, eller komplisert, så har det betydning hvem vi snakker med, og i hvilken livssituasjon vi er. En mann vil nødig si at noe er fryktelig vondt om det er en kvinne som undersøker ham, spesielt om han finner kvinnen attraktiv, mens han overfor kamerater forteller om hvor vondt kneet er. For kvinner er det omvendt, hun kan snakke ned smerten med venninner, og snakke smerten opp med den kjekke legen. Professor i psykologi, Magne Flaten har forsket på dette.
LES OGSÅ: Du kan trene bort hælsmerter
Kulturelle forskjeller
– Det finnes også kulturelle forskjeller på hvordan vi rapporterer smerte, men her er det lett å gå vill i myter som at søreuropeere er mer utadvendte og lettere rapporterer om smerte enn folk lenger nord. Hos noen folkeslag er det ikke vanlig å klage på smerter i skjelett og muskler, men slike plager har folk jorden rundt, sier Fors.
Videre forteller han at undersøkelser viser at kvinner i fruktbar alder opplever mer smerter enn menn. Før og etter fruktbar alder er det ingen forskjeller på smerteterskelen for kjønnene.
– Vi kan bare spekulere i hvorfor det er slik og hvilken nytte mennesket som art har av dette. Ved fysisk hardt arbeid vil en person med mindre muskler lettere få belastningsskader, sier han.
Ellers kan han ikke finne vitenskapelige undersøkelser som viser at kvinner med aksial spondyloartritt har mer smerter enn menn.
Herdet over tid?
– Blir vi over tid herdet av å ha mye vondt?
– Nei, sier Fors. Tvert imot så blir en over tid mer følsom overfor smertene. Dette brukes til og med i tortur, hvor relativ lav smerte over tid blir vanskelig å bære. Dessuten vil smertene involvere et større område av kroppen om de får fortsette, slik som fra nakke til skulder til rygg, som sikkert noen kjenner til. Pasienter med aksial spondyloartritt identifiserer vanligvis lett spondyloartrittsmerten. Den utløser sjelden panikkartet smerte, som ved et brudd eller når en nyrestein er på vei ut.
Hva er smerte?
Albuestøt og enkemannsorg går like fort over, sa bestemora mi til meg etter at jeg slo albuen i dørkarmen. Så la hun handa over albuen min, blåste på, og sa en liten besvergelse. Så var det vonde borte.
– Hjalp det, eller var det bare noe jeg innbilte meg?
– Ja, det hjelper, og det er det samme prinsippet som akupunktur virker etter. Strømbehandling, TENS, virker også på samme måte. Det er såkalte nociseptorer som sender smertesignalene til sentralnervesystemet, men vi har også nociseptorer som sender lindrende signaler. Når vi gnir oss over albuen etter å ha slått den, aktiviserer vi disse signalene som lindrer. Nålene som brukes til akupunktur stimulerer også disse lindrende nervene bremsenervene.
LES OGSÅ: SpA-pasienter kan også ha nevropatiske smerter
Som forelskelse
Det var den franske filosofen Rene Descartes som på 1600-tallet var den første til å komme med en teori om at smerten ble oppfattet i hjernen, og ikke i hjertet, slik en hadde gått ut i fra tidligere. Descartes tegnet et kart over hvordan han tenkte seg at smerten gikk fra skadestedet og til hjernen.
Det var ingen dårlig observasjon, men etter hvert har forskning vist at smertekartet til Descartes måtte tegnes om. Det Descartes ikke hadde forutsetninger til å få med seg er at smerte kan lindres ved at vi på en måte koder om signalene som går til hjernen eller ryggmargen.
– Smerte er en opplevelse som overtar hele oppmerksomheten, overskygger alt, og er det eneste som betyr noe og er vanskelig å gjøre noe med, sier Fors.
– Akkurat som forelskelse?
– Nettopp, sier professoren, det er ganske likt, for når du har vondt er det vanskelig å tenke på noe annet. Den internasjonale medisinske definisjonen på smerte er: En ubehagelig sensorisk og emosjonell opplevelse, assosiert med aktuell eller potensiell vevsødeleggelse.
– Det hender vi kommer over uttalelser om innbilt smerte, og kanskje trøster vi oss med det noen ganger, at det var ikke noe vondt, men sikkert noe vi bare innbilte oss?
– Såkalt innbilt smerte forekommer veldig sjeldent. Kjenner pasienten smerte, er det noe som påvirker hjernen. Da blir det opp til legen å finne ut hvorfor, avslutter doktor Fors.
