Tanker – En lykkelig gullfisk
Jeg tror egentlig ikke jeg glemmer, men fortrenger. Og inntil hukommelsen, eller virkeligheten, inntar meg, føler jeg meg frisk – normal – som de andre jeg kjenner rundt meg. Som en lykkelig gullfisk.
– Mamma, er det sant at gullfisker har dårlig hukommelse? spør datteren min rundt middagsbordet.
– Ja, de husker bare i 3-5 sekunder, og så glemmer de alt igjen, sier storebroren hennes.
– Svømmer de rundt og rundt, og så må de begynne på nytt igjen når de treffer de andre fiskene? spør datteren min nysgjerrig.
– Ja, akkurat sånn er det, bekrefter sønnen min.
Jeg svarer at jeg tror det er slik, men jeg vet ikke om det er en myte, eller om det virkelig er sant. Det er i alle fall et velkjent uttrykk på folkemunne å ha gullfiskhukommelse når man glemmer ting med en gang.
LES OGSÅ: Tanker – Fly uten vinger
Vi ser for oss gullfisken som svømmer rundt i bollen. Den treffer andre gullfisker, blir kjent, og så er alt glemt igjen til neste runde! Da er det på’n igjen med blanke ark!
– Stakkars gullfisken, sier datteren min. Det må være kjedelig å ha det sånn!
Umiddelbart tenker jeg det samme. At det må være veldig frustrerende og dumt å ha så dårlig hukommelse. Jeg synes også litt synd på gullfisken der den intetanende passerer startstreken etter runden sin. Men når jeg senere om ettermiddagen går gjennom snø og kulde, fordi jeg har lovet å følge datteren min og venninnegjengen på turn, går det et lys opp for meg.
Jeg har også en elendig hukommelse. Jeg er like glemsom som en gullfisk! Kanskje verre til og med. Ja, for nå er det femte uke på rad at jeg sier til de andre turnforeldrene at jeg kan bringe og hente. Men jeg glemmer at jeg også denne samme dagen har hatt en lang undervisningsdag på jobb, der jeg har stått og gått hele dagen. I løpet av «runden» min i «akvariet» har jeg glemt at jeg har en sykdom som heter Bekhterevs sykdom (ankyloserende spondylitt). Jeg har glemt at jeg får smerter og stivner til i løpet av dagen, og at jeg ikke har den samme kapasiteten til å gå gjennom snøvær som jeg hadde før jeg fikk denne sykdommen.
LES OGSÅ: Sorg kan bli til depresjon hos pasienter med revmatisme
Jeg ser for meg livet mitt i gullfiskbollen, og jeg innser at for hver runde jeg svømmer glemmer jeg å ta hensyn til meg selv, til sykdommen min, og så fortsetter jeg å presse meg, fortsetter å gjøre alle ting som jeg har lyst til. Ikke minst alt jeg føler at jeg burde gjøre. Gang på gang. Glemmer. Fortsetter. Glemmer.
Du lurer kanskje på hvorfor jeg ikke husker dette åpenbare? Jeg som lever med en kronisk sykdom burde vel vite at smerter og stivhet kommer og går? Hvordan kan jeg da glemme at jeg ikke burde love meg bort til så mange avtaler, jobb, verv, arrangementer, besøk, ja, listen er ganske lang til tider.
Dersom du har en kronisk sykdom selv kjenner du deg kanskje igjen. Jeg glemmer det fordi det er så deilig å føle seg «normal» en liten stund, når jeg sier ja, det kan jeg gjøre, og så gjør jeg det! Og da er jeg lykkelig. Jeg tror egentlig ikke jeg glemmer, men fortrenger. Og inntil hukommelsen, eller virkeligheten, inntar meg, føler jeg meg frisk – normal – som de andre jeg kjenner rundt meg. Fordi jeg gjør det samme som dem. Det samme som jeg kunne før. Nesten.
Når smertene øker på, og jeg har overdrevet mine gjøremål, husker jeg alt igjen. Men selv om det kan være frustrerende og dumt at jeg glemmer det, akkurat slik vi tenkte om gullfisken på sin ferd rundt akvariet, er det som om denne sekunders lykkefølelse under glemselen gjør det verdt det likevel. For det gjentar seg, runde for runde!
LES OGSÅ: Alvorlig fatigue rammer mange revmatikere
Nysgjerrig leser jeg om gullfisken. Det står at den slett ikke har så dårlig hukommelse som myten vil ha det til. Forskning sier at dersom de får daglig påminnelse som for eksempel et gjentakende stimuli før mating, kan de øves opp til å huske i opptil seks dager. Det er en stor forskjell i forhold til 3-5 sekunder!
Kanskje jeg skal øve meg litt jeg også, trene meg opp til en bedre hukommelse, slik at jeg ikke møter de store overraskelsene gang på gang. Gi meg selv en påminnelse, slik at jeg kan ta bedre hensyn til meg selv og den revmatiske kroppen min. Slik at jeg får overskudd til å gjøre ting som er viktig for at jeg skal ha det bra, istedenfor å hele tiden streve etter å skulle gjøre «alt» som jeg kunne gjøre før jeg fikk sykdommen. Og slutte å sammenligne meg med alle andre.
Samtidig, så tror jeg at jeg vil beholde litt av den glemsomheten, noen sekunder kan vel ikke skade. Jeg er jo tross alt en lykkelig gullfisk!
—–
Lill Due har lenge vært frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år.
STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID OG LI MEDLEM OG LESER AV SPONDYLITTEN DU OGSÅ!
