Behandlingsmål ved psoriasisartritt
Nye data viser at mål for behandlingen for psoriasisartrittpasienter er viktig, men at oppfatningen av målene kanskje ikke er helt lik for pasienter og leger. Det å oppnå minimal sykdomsaktivitet tidlig i sykdomsforløpet viser seg også å ha betydning for pasientenes livskvalitet.
Det løftes fram i en pressemelding fra revmatologkongressen EULAR 2022, hvor resultatene fra to studier om behandling av psoriasisartritt (PsA) ble presentert. En av studiene viser at tidlig oppnåelse av minimal sykdomsaktivitet ved PsA er assosiert med langsiktige forbedringer i livskvalitet for pasientene.
– Selv om dette fremhever viktigheten av å sette og oppnå mål tidlig i sykdommen tyder ytterligere multinasjonale data på at flertallet av PsA-pasienter ikke er på linje med helsepersonell om temaet behandlingsmål. Dette understreker behovet for å forbedre kommunikasjonen rundt målene for behandlingen for å optimalisere pasientenes resultater, opplyses det i pressemeldingen.
Stor studie
Psoriasisartritt er en type inflammatorisk leddsykdom knyttet til hudsykdommen psoriasis, som også påvirker negler. De som har PsA opplever smerte og hevelse i leddene, og på de punktene der sener og leddbånd fester seg til beinet, såkalt entesitt. Det å oppnå minimal sykdomsaktivitet er et behandlingsmål som brukes ved PsA, og som tar hensyn til både kliniske manifestasjoner og pasientperspektivet.
De nye funnene om behandlingsmål baserer seg på data fra UPLIFT-studien. Det er en multinasjonal webbasert spørreundersøkelse blant voksne med diagnosen PsA og/eller psoriasis, og deres revmatologer og hudleger. Deltagerne i studien er fra Frankrike, Storbritannia og USA. 1256 pasienter med PsA og 450 revmatologer svarte på undersøkelsen i tidsrommet mars til juni 2020.
Ulike mål
Resultatene ble presentert av professor Pascal Richette, som fant at revmatologer vurderte sykdomsremisjon eller lav sykdomsaktivitet som de viktigste målene, mens pasientenes mål var å redusere leddsmerter.
– Pasientene og deres revmatologer var generelt enige om de viktigste faktorene som bidrar til sykdommens alvorlighetsgrad, behandlingsmål og kvaliteten på ideell PsA-behandling. Flertallet av pasientene følte imidlertid at de ikke var på linje med helsepersonell med tanke på gjeldende behandlingsmål. Disse funnene tyder på at utvikling av metoder for å diskutere behandlingsmål, og oppnå samsvar i oppfatningene rundt disse, er viktig for å forbedre pasientenes resultater, skriver EULAR.
Påvirker livskvaliteten
Flere tidligere studier har vist at oppnåelse av minimal sykdomsaktivitet det første året etter diagnose er forbundet med bedre livskvalitet for de som får diagnosen psoriasisartritt. Data om den langsiktige effekten av å oppnå slik remisjon i løpet av det første året har imidlertid vært mangelfull. Ny informasjon presentert på EULAR-kongressen viser nå at PsA-pasienter med vedvarende minimal sykdomsaktivitet har en livskvalitet som kan sammenlignes med den generelle befolkningen etter 1, 2 og 3 års oppfølging, skriver kongressen i sin pressemelding.
De som ikke oppnådde slik minimal sykdomsaktivitet det første året etter diagnosen hadde imidlertid en tendens til å ha lavere livskvalitet sammenlignet med de med vedvarende remisjon, og disse forskjellene vedvarte over tid.
– Samlet sett konkluderte forskningen, presentert av nederlandske Dr. Selinde Snoeck Henkemans, at manglende oppnåelse av minimal sykdomsaktivitet det første året etter PsA-diagnose er forbundet med dårligere prognose for livskvalitet. Dette vedvarer til tross for mer intensivert behandling, opplyses det.
LES OGSÅ: Psoriasisartritt – Når hud og ledd rammes
Kjønn og alder
Av de 243 deltagerne i studien var det 113 som ble regnet som å ha oppnådd vedvarende minimal sykdomsaktivitet. 64 oppnådde ikke dette over tid og 66 oppnådde ikke remisjon i det hele tatt. De som ikke oppnådde minimal sykdomsaktivitet viste seg å ha høyere alder, var oftere kvinner og de hadde hatt symptomer over lengre tid. Både den fysiske og mentale livskvaliteten var dårligere hos de uten remisjon, sammenlignet med de andre gruppene.
– Gjennom årene ble behandlingen intensivert i alle grupper, med bruk av biologisk medisin etter tre år hos 18 prosent av de med vedvarende remisjon, 25 prosent av de med ikke-vedvarende remisjon og 31 prosent hos de med ingen remisjon, skriver forskerne i sine resultater.
EULAR-kongressen mener at innsikten når det gjelder betydning av vedvarende lav sykdomsaktivitet, samt felles enighet om behandlingsmål mellom pasienter og behandlere, vil være viktig for pasientenes helse i framtiden.
Denne artikkelen er hentet fra Spafo Norges medlemsblad Spondylitten 3-22. Det er kun noen av artiklene våre som legges ut på nett.
