Tanker – En kronikers skyld…
– Det er i grunn ikke smerten eller symptomene jeg ville skrive om, men den jævla skyldfølelsen som skyller over meg som en flodbølge. Skyldfølelsen over å være «en som plutselig blir avhengig av andre», skriver gjesteskribent Ingeborg Austrått.
«Jeg er en veldig frisk kroniker.» Det er det jeg sier om min egen bekhterev. Eller ankyloserende spondylitt som det egentlig heter. Jeg løper, jeg yoger og jeg lever et helt normalt liv. Jeg er sterk og tenker i grunn veldig lite på sykdommen. Jeg har vært på behandlingsreise flere ganger og jeg må innrømme at jeg ser på meg selv om i kategorien «ikke egentlig syk».
Så vet jeg jo at det ikke er sant. Jeg har vært syk. Jeg har vært skikkelig syk faktisk. Kunne-ikke-gå-syk. Jeg er ikke der nå, men jeg har fått noen smerter i ryggen jeg vet må være fra bekhtereven. Det er en stivhet som jeg har hørt andre snakke om. Det er i grunn ikke smerten eller symptomene jeg ville skrive om, men den jævla skyldfølelsen som skyller over meg som en flodbølge. Skyldfølelsen over å være «en som plutselig blir avhengig av andre». Jeg må la meg hjelpe. Skyldfølelse for å måtte sende en melding til sjefen min. Jeg har akkurat begynt i ny jobb og det hjelper ikke akkurat. Hvorfor nå? Jeg gjør «alt» rett. Jeg spiser sunt. Trener. Er ute i frisk luft.
LES OGSÅ: Tanker – Engler i snøen
Jeg møter meg selv i døra. Lille jenta mi på snart to år ble redd i dag morges da hun så mamma sitte på huk ved kjøkkenbenken og konsentrert forsøke å puste mellom spasmene i ryggen. Det er det jeg får skyldfølelse over. Hun skal ikke se dette her. Mannen min, min elskede mann, må hjelpe meg av med morgenkåpen og smøre «china gel» på ryggen min. Det er det jeg får skyldfølelse over. Han skal ikke se meg sånn her. Hjelpeløs. Stakkarslig.
Jeg skal være hun sterke. Hun som bærer jenta mi med ene armen, løfter en bærepose fylt til randen av grønnsaker med den andre, mens jeg samtidig løper et maraton, er århundrets ansatt og en fantastisk kone for min mann. Det er sånn jeg ser på meg selv. Ikke en som må melde seg syk fra jobben.
Jeg tenker mye på at andre tror jeg skaper meg. At det egentlig ikke er så vondt. At jeg kan «ta meg sammen». Jeg tenker mye på at jeg ikke vil ha disse medlidende blikkene. Disse «stakkars-blikkene». Jeg vil høre at jeg er tøff. At jeg er tøffere enn tøff, at jeg er en verdensmester i å takle og komme meg over disse dårlige stundene. Jeg vil bare ikke føle denne skyldfølelsen. Som om jeg kunne gjort noe annerledes. At det er min feil. At jeg gjør noe stygt mot verden. At andre burde ha valgt noen andre enn meg. Jeg er jo bare en belastning.
Det som er utrolig utfordrende er skyldfølelsen over å ikke fungere. Så på den ene siden er det om å gjøre å bli fortest mulig bra igjen. På den andre siden vil jeg gjerne la kroppen bruke den tiden den trenger. Jeg vet jo at stress forverrer situasjonen. Så jeg vil gi gass, samtidig som jeg vil bremse. Og skyldfølelsen bare vokser og vokser. Uansett hva jeg gjør blir det feil. Hvorfor er det så vanvittig vanskelig å bare velge seg selv? Hva andre måtte tro er jo faktisk deres problem, ikke mitt!
Jeg har en tendens til det motsatte; jeg gjør det til mitt problem. Så nå er skyldfølelsen triplet. Bli fort bra, ikke stress, hva tenker andre om meg. Og slenger jeg på kronikere som helhet må jeg jo også gå foran som et godt eksempel og ikke «misbruke velferdssystemet». Jeg som jobber i HR vet jo hva folk sier om unge syke. Vi vil jo bare ikke jobbe vi.
LES OGSÅ: Bekhterever på yogaeventyr
Jeg forstår at det ikke er sånn. Jeg forstår at livet er opp og ned, jeg vil bare ikke akseptere det. Det er en stor forskjell der. Jeg aksepterer ikke at verden skal se meg sånn her. «Sånn her» – det er på denne måten jeg omtaler det. Jeg klarer ikke en gang å si syk. Fordi det er det jeg er nå. Syk. Det er nok derfor jeg føler sånn skyld for å sende den meldingen til sjefen. Jeg tror selv at dette er noe jeg burde tatt meg sammen for. Og så klarer jeg ikke det. Spennet mellom mitt oppfattede selv og mitt virkelige selv blir så stort. Det blir så slitsomt. Og det gapet fyller jeg med ekstremt lite produktive tanker om min egen tilværelse. En periode i hvert fall.
Så snur det. Smerten døyves av medisiner. Tunnelsynet vides noe ut. Dette er noe jeg bare må lære meg å akseptere. Dette er noe jeg skal vise meg selv at jeg er verdt. Hadde det gjeldt min beste venninne hadde jeg virkelig ikke hatt mindre tanker om henne. Jeg ville ikke trodd at hun var mindre verdt, mindre smart, eller uinteressant. At det var en person jeg aldri ville ansatt.
Nei, jeg ville hatt dyp, dyp omsorg i vonde perioder, men samtidig visst at dette kommer hun seg gjennom. Hvorfor er det så vanskelig å være venn med seg selv? Hvorfor trekker jeg ned hele rullegardina og slutter konklusjonen at smerter i rygger betyr at jeg er uinteressant og lite egnet som venn, mor eller kone?
Verden er ikke sort eller hvit. Bekhterevs sykdom gir ikke meg mindre verdi. Det gir meg noen bumper på veien, men helt seriøst har det gitt, og gir meg, en styrke. Det er faktisk sånn at det å miste kontroll over sin egen sterke kropp kan snus til noe positivt. Når du i hverdagen aktivt jobber for at kroppen og sinnet skal fungere optimalt. Skuffelsen over når teppet blir revet vekk under deg. Gang på gang, på gang, på gang.
Når du gang på gang reiser deg opp igjen. Stiger tilbake på hesten. Kommer deg ut i skogen og går runden rundt vannet i stedet for å løpe, men du fuckings gjør det. Du gjør noe med det du kan gjøre noe med. Kan du ikke gå, så rull på skuldrene sittende i stolen. Og er du i en periode du heller ikke kan sitte, så rull på anklene i senga. Noe kan du.
Velg et eple over sjokoladen. Mediter. Bare gjør det. Også når du har gode perioder. Skriv ned de tingene du er takknemlig over. Fordi jeg lover deg, noe er det. Rent vann i springen, fastlege, eller kaffe. Whatever. Noe fungerer. Det er det som er poenget. Og det er det som skiller oss kronikere fra andre. Evnen til å reise oss igjen. Og ha en takknemlighet og ydmykhet til de små tingene i livet. Fordi det er virkelig de som betyr noe.
I dag skal jeg virkelig forsøke å bytte ut litt av den skyldfølelsen med kjærlighet til meg selv. Jeg skal gi meg selv tid til et bad. Til en god kopp kaffe. Takke for at jeg har en familie som støtter meg. Som elsker meg som jeg er. I dag skal jeg jobbe med å elske meg selv like mye. Det går over. Min sykdom skal faen ikke knekke meg. Den skal gjøre meg sterkere. I kroppen. I hodet. Som menneske.
———————-
Ingeborg Austrått er gjesteskribent i Tanker-spalten vår. Du kan følge henne på instagramkontoen @ingeborgaustraatt . Flere tanker rundt det å leve med spondyloartrittsykdom finner du her.
