Tanker – Helt Ronaldo!
– Jeg følte med ham, Ronaldo, der han måtte gi opp drømmen om å spille finalekampen, som han hadde jobbet for i tolv år. Gråtende ble Ronaldo båret ut av fotballbanen…
Med fotballinteresserte barn og mann, installerte jeg meg foran tv-en på hytten. Sommerferie, og selve finalen i fotball-EM! Det store spørsmålet – hvem vinner? Frankrike på hjemmebane, eller Portugal med etterlengtet seier etter tidligere nederlag i EM?
Vi heiet på Portugal, og Ronaldo, den store helten. Forbildet til guttene mine gjennom lang tid. I løpet av kvartfinalene laget barna mine uttrykket «helt Ronaldo» som de brukte på hverandre når de fikk til vanskelige ting, eller når de følte seg «helt konge».
Chips, cola og fotballkake gikk ned på høykant mens vi håpet at Ronaldo ville føre laget til seier. Men brått satte vi godteriet i halsen. Ronaldo ble skadet. Hardt. Tappert prøvde han å løpe og fortsette kampen. Ville ikke gi opp. Men full i smerter måtte han tilslutt forlate fotballbanen oppløst i tårer og fortvilelse. Kunne ikke gå på foten. Ute av sitt livs største kamp i første omgang. Bærende ut på båre. Krise.
Så fort kan livet snu. Så brått kan våre største drømmer få en fortvilet slutt. Hardt og brutalt. Jeg følte med ham, Ronaldo, der han måtte gi opp drømmen om å spille finalekampen, som han hadde jobbet for i tolv år. Gråtende ble Ronaldo båret ut av fotballbanen, og i takt med regnet som trommet på hyttetaket hamret hjertet mitt av medfølelse.
LES OGSÅ: Tanker – Stopp på rødt lys!
Jeg er ingen toppidrettsutøver eller fotballspiller, men jeg er en proff kronisk revmatiker. Jeg vet så inderlig godt hvor smertefullt det er å få drømmene sine knust. Hvor frustrerende det er å ikke kunne gjennomføre det man hadde planlagt, gledet seg til, håpet på, fordi kroppen svikter. Smertene tar overhånd, og man blir fange i egen kropp. Framtiden blir usikker. Hva nå? Spør man seg.
Alle lurte på om de fikk se Ronaldo tilbake på banen etter pausen. Hvor hardt skadet var han? Kunne han spille igjen, slik han prøvde da han løp haltende rundt på fotballbanen og håpet på at det skulle ordne seg?
Håpet slipper man ikke så lett. Heldigvis. Uten et håp er verden og livet ganske dystert. Jeg har alltid hatt et håp om at livet mitt ville bli bra til tross for en kronisk sykdom og smerter. Da jeg hadde artritt i begge hoftene og ikke kunne gå, den bitre følelsen av å ikke kunne fungere og det å måtte skrinlegge planene mine, kunne dukket meg under.
Heldigvis hadde jeg et håp. Et håp om å bli bedre etter hvert, medisiner som kunne hjelpe. Riktig trening og behandling.
Jeg har også grått mine bitre tårer, slik som Ronaldo, da jeg til slutt måtte innlegges på sykehus for å opereres. Skifte ut hoftene. Det var ikke slik livet skulle bli, tenkte jeg. Det var ikke dette jeg hadde jobbet for!
Jeg skulle bli danser, og søke på balletthøgskolen. Det var det hele livet mitt hadde dreid seg om, å danse. Trene, hardt arbeid. Det føltes så urettferdig å måtte gi opp den karrieren jeg så vidt hadde begynt på. Som å ryke ut av finalekampen da den nettopp hadde begynt.
Men livet tar nye retninger for den som ikke gir opp. Det finnes alltid nye måter å gjøre ting på, andre veier å gå, for den som virkelig vil vinne. Vi smilte og heiet da Ronaldo kom inn igjen på fotballbanen under ekstraomgangene i finalekampen. Bandasjert og haltende stod han på sidelinjen for å motivere laget sitt til å vinne. Som lagets kaptein heiet han dem fram. Dere kan klare det, dere vinner! ropte han til medspillerne sine.
LES OGSÅ: Tanker – Champions of the world
Og hvem vant finalen? Jo, Portugal vant 1-0, og Ronaldo fikk sin høyt verdsatte EM-tittel. Ikke slik som han hadde tenkt, men han var med likevel. Selv om han ikke fikk spille finalekampen og score mål selv, fikk han oppleve den store seieren. På en annen måte. Og nederlagets tårer ble til gledestårer. Han fikk kysse sin pokal. Drømmen ble til virkelighet på en måte han ikke hadde planlagt, men det fikk en lykkelig slutt likevel.
Jeg også har vunnet i mitt liv. Mine tårer har også blitt til gledestårer, fordi jeg har oppnådd ting som jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare. Jeg har realisert drømmer. På min måte. Til tross for smerter og kronisk sykdom.
Jeg ble ikke danser, men jeg har kjempet meg til andre viktige seire i livet. For meg ble det viktig å fungere i hverdagen. Klare helt vanlige ting. Leve med kroniske smerter på best mulig måte i kombinasjon med familie, jobb og venner.
Jeg har fått tre barn, noe jeg i ung alder var redd for at kroppen min ikke ville tåle. Jeg er glad for at jeg har familie og venner som tar meg for den jeg er. Som forstår at jeg ikke alltid er like opplagt.
Jeg jobber deltid som lærer, og jeg gleder meg til hver eneste dag jeg skal på jobb og undervise. Føle at jeg bidrar.
Jeg trener jevnlig, for å unngå å stivne mer til. For å opprettholde bevegeligheten i leddene. Jeg vet hva smerte og tap er, men det gjør at jeg også vet hva seier er, og hvor utrolig glad man kan bli for å vinne.
For meg er alt dette minst like mye verdt som en EM-pokal i fotball. For meg gjelder det ikke å vinne et mesterskap, men å seire i selve livet. Jeg smiler til finalistene på tv-skjermen, men jeg tillater meg å gi meg selv det største smilet.
I kveld føler jeg meg faktisk «helt Ronaldo».
Lill Due
————
Lill Due er frilansskribent for Spondylitten og har levd med Bekhterevs sykdom i over 20 år. Hun er aktiv i bekhterevarbeidet i Norge og sitter som leder av Bergen bekhterevforening.
