Behandling av spondyloartritter

Målet med behandlingen er å lindre smerter og ubehag, dempe betennelsene og forhindre leddskader som kan nedsette funksjonen.

Det er viktig at pasienten er godt informert om hvilke behandlingsmuligheter som finnes. Nye diagnosekriterier medfører mulighet for tidligere behandling. Den som behandler skal alltid ha en dialog med pasienten og man skal ha en felles forståelse for hva behandlingen skal bestå av. Man skal ta utgangspunkt i de aktuelle symptomene hos den enkelte pasient og ta hen­syn til hva som er de viktigste funnene.

Mange har ikke bare problemer innenfor smerte og fysisk funksjon, men har en sammensatt problematikk der flere faktorer med­virker. Derfor bør alle faktorene tas med i betraktning ved behandling. Ved oppstart bør det lages en plan og pro­gram, som ikke bare omfatter medikamenter, men også den ikke-medikamentelle behandlingen, som individuelt tilrettelagte øvelser, opptrening og et lærings- og mest­ringstilbud. Studier viser at sykdomsinnsikt og forståelse har positiv innvirkning på det å mestre sykdommen.

Ikke-medikamentell behandling som fysioterapi og manuellterapi er gunstig, det er også fysisk aktivitet og rehabilitering, samt lysbehandling og soling for de med psoriasisartritt. Mange føler også de har god nytte av behandling og øvelser i terapibasseng. En ergoterapeut kan formidle teknikker for å bedre leddfunksjonen til tross for at det foreligger artritt, samt hjelpe til med til­rettelegging og tilpasning av hjelpemidler for å øke den daglige funksjonsevnen.

På grunn av snikende sykdomsstart blir aksial spondy­loartritt ofte ikke oppdaget tidlig i forløpet. Med mulig­heten for effektiv sykdomsbehandling med biologisk behandling øker behovet for å oppdage spondyloartritter på et tidlig stadium. Det forskerne håper på, er at man kan finne en slags vaksine som hindrer sykdommen i å bryte ut. Forskning er også viktig for å kunne utvikle nye medisiner som hindrer sykdomsutviklingen og demper sykdomsaktiviteten.

Treat 2 Target

Treat-2-target (T2T) er et begrep som blir brukt om målstyrt behandling, der målet er at sykdommen ikke er aktiv, eller lav sykdomsaktivitet. Når man starter på behandling skal man sette et mål, og hvis man ikke når målet, så skal man endre behandlingen. Disse prinsip­pene er utarbeidet av en ekspertgruppe fra EULAR – det europeiske samarbeidet om revmatiske sykdommer. Der er eliten innen revmatismeforskning representert. Ekspertgruppen har utformet noen prinsipper som skal gjelde for målrettet behandling for pasientene:

• Behandlingsmålene skal baseres på en drøfting mellom pasient og revmatolog som fører til en felles beslutning om hvilke behandlinger som skal brukes og hvilke mål som skal nås (på engelsk kalles dette shared decision making). For at denne diskusjonen skal bli meningsfull er det viktig at pasienten er godt informert
• Spondyloartritt og psoriasisartritt er ofte komplekse systemsykdommer og behandlingen av dem og tilleggssykdommer bør koordineres med andre spesialistgrupper som hudlege, gastroenterolog og øyelege.
• Hovedmålet med behandlingen er å få maksimal helserelatert livskvalitet og deltagelse i samfunnet. Dette skal man få til ved å kontrollere tegn og symptomer, forebygge strukturell skade, normalisere eller bevare funksjon, unngå toksisitet og minimere forekomsten av tilleggssykdommer.
• Reduksjon av betennelse er antagelig viktig for å nå målene.
• Målbasert behandling ved å måle sykdomsaktiviteten, og justering av behandlingen etter den, bidrar til en optimalisering av kortsiktig- og langsiktig effekt.

Spørreskjemaer

Det er viktig å følge med på sykdomsutviklingen ved hjelp av ulike skjemaer. Ved besøk hos revmatolog, eller ved deltagelse i fors­kningsstudier, vil man ofte bli bedt om å fylle ut spør­reskjemaer. Disse er viktige for å kunne se om ting har forandret seg over tid.

De mest vanlige spørreskjemaene heter Bath Ankylosing Spondylitis Disease Activity Index (BASDAI) og Bath Ankylosing Spondylitis Functional Index (BASFI). BASDAI er et selvrapporteringsskjema, som består av seks spørsmål angående de fem viktigste symptomene ved spondyloartritt. Pasienten setter en strek på en skala fra 0-10 om hvor store problemer de har når det gjelder utmattende tretthet, smerter i ryggraden, hevelser og smerter i ledd, ømme punkter/betennelser i senefester og morgenstivhet.

BASFI er et selvrapporte­ringsskjema når det gjelder funksjonen din på ulike områ­der. Der må du svare på hvor store problemer du har med å ta på deg sokker, bøye deg for å ta opp noe fra gulvet eller løfte ned noe fra en høy hylle. Du får også spørsmål om hvor store problemer du har med å komme deg opp av en stol uten hjelp av armene, komme deg opp fra lig­gende stilling på gulvet og det å stå i ti minutter uten å få ubehag.

I tillegg er det spørsmål om å gå i trapper, se over skulderen, gjøre store fysiske aktiviteter og det å fungere en full dag hjemme eller på jobb. Også her svarer man med å sette en strek på en skala fra 0-10. Dette er felles måleverktøy i revmatologi, som er utarbeidet internasjo­nalt, og som brukes i svært mye forskning verden over.

Svakheten ved disse spørreskjemaene er at de bare rap­porterer opplevd smerte og stivhet. Nå har det i tillegg kommet en forbedret måte å registrere på, som kalles ASDAS (Ankylosing Spondylitis Disease Activity Score). Spørsmålene er de samme, men de kombineres med svar fra blodprøver. Det gir legene et bedre inntrykk av hvor­dan sykdomsaktiviteten er og man får et mer sammen­satt resultat. Det gir mulighet til å måle sykdomsaktivitet der flere faktorer er inkludert. Dette vil gjøre det lettere å sette seg mål og å vurdere resultater av behandlingen.

I tillegg finnes det et måleverktøy kalt Bath Ankylosing Spondylitis Metrology Index (BASMI), som benyttes for å måle sentrale bevegelsesutslag. Med det finner fysio­terapeut eller lege ut om bevegeligheten er bedret, eller har blitt redusert over tid. Dette gjøres i samarbeid med pasienten. Det benyttes også spørreskjemaer som har til hensikt å måle livskvalitet.

Medisinsk behandling

Medikamenter er til god hjelp i behandlingen av ulike spondyloartritter. De bidrar til å redusere symptomer som smerte, stivhet og dårlig søvnkvalitet. De demper og forhindrer betennelsesaktivitet og skade i ledd. Dermed kan man lettere opprettholde funksjon og bevegelse.

Behandling skal individuelt tilpasset og være knyttet til om man har en aktiv sykdom, ikke om man har en diag­nose. Det er viktig å unngå funksjonstap og varig skade, for å forebygge ytterligere plager og redusert funksjon. Lindring av smerte og stivhet bidrar også til at man sover bedre, er mindre utmattet, samt at det er lettere å delta på både organisert trening og drive egentrening, da dette er en viktig del i behandlingen.

I tillegg kan medisinering gi bedre livskvalitet og redusere risikoen for tidlig død. Pasienter med spondyloartritt har en økt risiko for en forkortet levetid sammenlignet med normalbefolkningen. Det gjelder særlig de med aksial spondyloartritt uten medisinering. Årsaken er at de ofte har høyere forekomst av aktiv betennelse i kroppen, som kan føre til hjerte- karsykdom.

Nyere studier viser også at kvinner med høy betennelsesaktivitet har lavere fertilitet, men noen betennelsesdempende medisiner kan også gjøre det vanske­ligere å bli gravid.

Medisiner har dessverre bivirkninger i varierende grad, og det er viktig å ta dette med i betraktningen, men det er viktig å ikke være alt for redd for bivirkninger ved medisinbruk. Demping av smerte og øke funksjon er viktig.

Sammen med legen bør man vurdere risikoen for bivirkninger opp mot gevinsten/nytten disse legemid­lene har på smerter og øvrige symptomer. Den enkelte pasient vil som oftest være den som best kan bedømme om symptomdempende legemidler virkelig reduserer smerte og stivhet og bedrer funksjonen.

Det finnes i dag en rekke legemidler som brukes i behandlingen av spondyloartrittpasienter. Dersom ordinære, reseptfrie smertestillende medikamenter ikke hjelper starter man vanligvis med betennelsesdempende legemidler kalt NSAIDs. Hvis to betennelsesdempende medikamenter er forsøkt, og ikke oppnådd ønsket effekt, kan det vurderes for start med biologisk behandling. Noen må også ha sterkere smertestillende i tillegg (morfinpreparater) i dårlige perioder.

Gravide bør disku­tere legemiddelbruk under svangerskap og amming med sin revmatolog og fastlege.

Biologiske medisiner

TNFalfa-hemmere var de første av denne nye typen lege­midler som også kalles biologiske medisiner. Medisinene bremser betennelsesreaksjonen i kroppen og hemmer kroppens angrep på eget vev. Medisinene inneholder et antistoff som blokkerer proteinet TNF-alfa, og motvir­ker dermed betennelses- og immunprosessene. Derved dempes aktiviteten i den revmatiske sykdommen, slik at den blir fredeligere.

Mange vil føle seg mindre utmattede/trette, og senk­ningen reduseres. Leddplager blir mindre, smertene reduseres, leddødeleggelser bremses og hudutslett bedres. Noen merker effekt etter bare noen dager, mens andre må gå flere måneder før de merker noen bedring. Det tar gjerne måneder før oppbremsing av leddødeleg­gelsen kan påvises. Om man ikke har nytte av den første TNFalfa-hemmeren kan man bytte, men sjansen for god effekt er ikke så god som da man startet med sin første behandling. Det er heller ikke alle som har effekt av denne typen behandling.

En ny medisin basert på et nytt virkestoff kalt interleukin -17A er også godkjent for de med psoriasisartritt og anky­loserende spondylitt (rSpA). IL-17A-hemmeren har i tillegg til å redusere progresjon av strukturelle leddskader vist god effekt i form av reduksjon av symptomer på psoriasis.

Det har også kommer medisiner med nye virkningsmekanismer de siste årene, blant annet tabletter som kalles JAK-hemmere. De er godkjent for bruk i forbindelse med noen av spondyloartrittdiagnosene. Det er også medisiner som påvirker interleukin 23 som nå er godkjent for noen av SpA-diagnosene.

De fleste biologiske medisinene setter pasienten selv i form av en sprøyte eller penn i underhudsfettet (subcu­tant). Noen av medisinene må man på sykehus for å få som en intravenøs infusjon. De har alle en rekke bivirk­ninger rapportert, men det er ikke dermed sagt at alle får disse. Det finnes en rekke biologiske medisiner på mar­kedet. Det er ulike produkter som er godkjent for bruk ved de ulike diagnosene.

Hvilke biologiske legemidler som er godkjent for bruk mot din diagnosene finner du her.

Hvilke av legemidlene som anbefales som førstevalg for de ulike diagnosene varierer fra år til år, etter en anbuds­runde. For biologiske legemidler er det opprettet en egen spesialistgruppe i Legemiddelinnkjøpssamarbeidet (LIS), som vurderer de tilbudene som kommer fra legemiddelindustrien.

Disse legemidlene demper immunforsvaret, så pasienter får høyere risiko for infeksjoner. Hvis du har vært smittet med, eller har hatt tuberkulose, vil legen vurdere om du må ha forebyggende behandling mot tuberkulose, slik at den ikke blusser opp igjen under behandlingen. Det er derfor viktig at du gir legen opplysninger om slik tidligere smitte.

Dersom man får en infeksjon skal man ikke benytte biologiske legemidler før denne er over. Kontakt lege for nærmere vurdering med hensyn til infeksjonsbehandling og hvor lenge du må ha pause fra medisinen.

Alle pasienter som skal få behandling med TNFalfa-hemmere bør undersøkes for hudkreft både før behand­lingen starter og under behandlingsforløpet.

Det anbefales at man unngår levendebaserte vaksi­ner. Influensavaksine og pneumokokkvaksine er ikke-levendebasert og kan benyttes Det anbefales vaksine mot influensa og pneumokokksykdom før oppstart med biologisk behandling, deretter årlig influensavaksine.

Bruk av biologiske medisiner i forbindelse med svangerskap er i pakningsvedleggene ikke anbefalt. Det er basert på studier gjort før medisinen ble godkjent av legemiddelmyndighetene. I dag er det flere studier som viser at enkelte medisiner er trygge å bruke i forbindelse med svangerskap.  Hvis du planleg­ger å bli gravid, bør du diskutere medikamentell behandling med din behandlende revmatolog i god tid. Det er viktig å være godt forberedt, så du har det best mulig både før, under og etter svangerskapet.

Det foreligger så langt ikke data som tyder på at biolo­giske medisiner påvirker sædcellene negativt. Menn som planlegger å bli fedre, kan fortsette behandlingen.

Det foreligger ikke dokumentasjon på at amming skader barnet ved bruk av flere av de biologiske medisinene. Knapt målbare mengder av medikamentet går over i morsmelk. Spørsmålet om amming bør likevel tas opp med behandlende revmatolog og vurderes i sammen­heng med den totale bruk av medikamenter, da noen av de biologiske legemidlene frarådes brukt ved amming.

Du kan lese mer om medisiner i forbindelse med svangerskap her. Du kan lese mer om medisiner i forbindelse med svangerskap her. 

Biotilsvarende legemidler

De første biologiske medisinens patent har gått ut, og andre firmaer kan produsere lignende medisin. Det er ikke mulig med eksakt kopi av et biologisk legemiddel. Grunnen er at de biologiske legemidlene består av store og komplekse proteiner, at de gjennomgår en produk­sjonsprosess med store variasjonsmuligheter og at de er immunogene (de stimulerer immunsystemet).

Selv små modifikasjoner i produksjonsprosessen kan endre legemiddelets biologiske funksjon og dermed endre sikkerhets- og effektivitetsprofilen. Et biotilsvarende legemiddel er et bioterapeutisk produkt som er lignende i forhold til kvalitet, sikkerhet og effektivitet som et allerede lisensiert bioterapeutisk produkt. De originale, biologiske legemidlene er heller ikke helt like hver gang, siden det jo dreier seg om biologisk materiale.

NSAIDs

Legemidler kalt NSAIDs (ikke-steroide betennelsesdem­pende legemidler) brukes ofte for å redusere smerter, hevelser og stivhet. Behandling med disse startes som regel opp av fastlege, eventuelt en spesialist i revmatolo­gi. NSAIDs virker svært godt som basisbehandling for de med aksial spondyloartritt, men litt dårligere hos de med affeksjon i perifere ledd, som hender, knær og føtter.

Det er en økt risiko for noen bivirkninger ved bruk av disse medikamentene, som høyt blodtrykk og mageproble­mer, så det er ikke anbefalt å bruke slike legemidler hver dag over lang tid, med mindre de gir svært god effekt på smerter, stivhet og funksjon. NSAIDs demper beten­nelse i leddene og reduserer smerter, stivhet og feber. Det finnes også en NSAIDs, som inneholder et legemid­del som gir beskyttelse mot skader i tarm og magesekk. Reseptfrie betennelsesdempende midler bør ikke brukes samtidig med dem du har fått på resept, uten at du har snakket med lege eller farmasøyt.

De ulike typene NSAIDs brukes ulikt og noen finnes i både tablettform, som krem/gel samt stikkpiller. Enkelte tas flere ganger daglig og andre kun en gang om dagen. For å forebygge morgenstivhet kan NSAIDs som depot­medisin, hvor den virksomme substansen frigjøres lang­somt over lang tid, benyttes om kvelden. Tar man slike betennelsesdempende medisiner regelmessig har man høy risiko for å få skader i magesekken. NSAIDs bør der­for ikke brukes av personer med magesår.

Legemidlene bør også brukes med forsiktighet av personer med astma, hjerte-, lever- eller nyresykdom, samt ved blod­levringsforstyrrelser eller bruk av blodfortynnende lege­midler. Det er også kjent at hyppig bruk av NSAIDs kan redusere muligheten til å bli gravid. Bruk av NSAIDs hos gravide bør bare skje i samråd med lege. Det anbefales å ta NSAIDs i forbindelse med måltid. Tablettene bør svelges hele med rikelig drikke.

Coxiber

I gruppen ikke-steroide betennelsesdempende lege­midler finner man også Cox-2-hemmere. COX-2 hem­mere er som regel snillere mot magen og er beskyttende for mageslimhinnene, noe som gir mindre risiko for å utvikle magesår grunnet medisinbruk. Men COX-2 hemmere synes å ha en negativ virkning med tanke på hjerte/kar sykdom.

De som har høy risiko for hjertesykdom bør derfor ikke bruke disse medisinene. Begge har vært oppe til diskusjon på grunn av risikoen for hjerte- og karbivirkninger under behandlingen, men Statens Legemiddelverk har funnet at risikoen er omtrent lik for disse sammenlignet med andre NSAIDs.

DMARD

DMARDs er sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler. Det er en gruppe legemidler som omfatter blant annet hydroksyklorokin/klorokin, sulfasalazin og metoreksat. Denne legemiddelgruppen har ofte god effekt i kombinasjon med TNFalfa-hemmere, NSAIDs og rene smertestillende, som for eksempel paracetamol.

I tillegg til den sykdomsmodifiserende effekten har også DMARDs effekt på pasientens symptomer og funksjons­evne. Det kan gå relativt lang tid før man kjenner noen virkning av medikamentet. Det er ikke uvanlig at man går alt fra 1-4 måneder uten å kjenne noen effekt.

Sulfasalazin har effekt hos spondyloartrittpasienter med artritter, ved inflammatoriske tarmsykdommer og leddgikt. Bivirkningene er vanligst de første tre måne­dene av behandlingen, men noen av bivirkningene er doserelaterte.

Metotreksat virker på betennelsesceller og immuncel­ler og har betydelig betennelsesdempende effekt, men demper også immunforsvaret. Det finnes ulike varian­ter av metotreksat, enten som tabletter eller sprøyter. Legemiddelet har vist god effekt for de med psoriasisart­ritt, særlig i kombinasjon med biologisk behandling, men ikke særlig god effekt på de med aksial spondyloartritt.

En hyppig bivirkning er kvalme, som kan bedres med kvalmestillende medikamenter. Subkutan injeksjon av metotreksat gir mindre tendens til kvalme enn tablet­ter, og er aktuelt ved doser på 20 mg eller mer per uke. Enkelte av bivirkningene av metotreksat kan motvirkes noe av folsyre. De fleste pasienter anbefales derfor å ta folsyre under metotreksatbehandling. Følg doseringen som er avtalt med legen. Her kan du lese mer om hvorfor det er ulike doseringer som er anbefalt. Her kan du lese mer om hvorfor det er ulike doseringer som er anbefalt. 

Steroider

Steroider i form av kortison brukes mest som lokale injeksjoner i behandlingen av spondyloartrittpasien­ter. Prednisolon er et kraftig betennelsesdempende legemiddel der innholdet er et kortison i tablettform. Medikamentet brukes ofte i lave doser ved kroniske revmatiske sykdommer eller i høyere doser over kort tid ved alvorligere sykdomsoppbluss.

Også sykdommer med revmatisk betennelse i muskler, blodårer, hud og andre organer kan bedres. Mange vil føle seg mindre utmattet/trette og blodprøver kan vise effekt på betennelsesprøver: redusert senkning og CRP kan ses. Virkningen av kortison kommer fort, ofte fra før­ste dag.

Prednisolon kan imidlertid gi en rekke alvorlige bivirkninger og skal derfor brukes med forsiktighet og i så lave doser som mulig. I høye doser kan medikamen­tet føre til rundere ansikt (måneansikt) og fedme som fordeler seg mest rundt magen og nakken. Matlysten blir ofte større. Dette er bivirkninger som reduseres ved lav dose og går tilbake når behandlingen avsluttes.

Ved lang tids bruk har man høyere risiko for å få benskjør­het (osteoporose) fordi medisinen kan gi tap av kalk i knoklene, samtidig som oppbygging av nytt benvev reduseres. Prednisolon kan øke blodsukkernivået og kan utløse diabetes.

Bruk av kortison i høye doser eller over lang tid sammen med andre betennelsesdempende medisiner, kan irritere mageslimhinnen og gi magesår eller magekatarr. Dette kan forebygges ved å ta et legemiddel som beskytter magen. Søvnløshet kan oppstå, spesielt ved høye doser. Da kan også hetetokter, svetting og uro forekomme. Det er viktig å pleie huden daglig med fuktighetskrem fordi kortison gjør huden tørr og skjør.

Opioider

I perioder kan man ha behov for sterkere smertestillende og må benytte legemidler med opioider, men disse pleier ikke å ha god effekt mot betennelsene i ledd og rygg.

De finnes i ulik styrke og har morfinlignende effekt. De med middels sterk smertestillende effekt (B-preparater) kan være vanedannende og har misbruksfare. De sterkeste smertestil­lende medisinene er opioider i kategorien A-preparater. Disse kan være svært vanedannende og har høy mis­bruksfare. I denne kategorien finner vi også smerteplaster.

Opioider innenfor både A- og B-preparater har en dempende effekt på hjernen i tillegg til at de er smertestillende. Som for alle medisiner er effekt og bivirkninger individuelt. Den dempende effekten på hjernen vil øke med dosen. Effekten øker også når lege­middelet kombineres med andre midler som også har en dempende effekt, som for eksempel sovemedisiner.

Du kan lese mer om denne typen smertestillende medikamenter her.

Ikke-medisinsk behandling

Det finnes flere typer ikke-medikamentell behandling spondyloartrittpasienter kan ha nytte av. Det kan for eksempel være fysikalsk behandling, manuellterapi, psykomotorisk fysioterapi, kiropraktikk, osteopati, reha­biliteringsopphold, klimabehandling, akupunktur og bløtdelsbehandling (massasje).

Noen benytter også TENS (transkutan elektrisk nervestimulering). Det er ikke alle behandlingsmetodene som er like godt dokumentert når det gjelder effekt, og det er kun noen av dem som dekkes etter refusjon fra folketrygden.

Vi har derfor valgt å fokusere på de med godt dokumentert effekt og som dekkes av folketrygdordningen. I tillegg har vi et eget underpunkt om trening, da dette er en viktig del av en spondyloartrittpasients behandlingshverdag.

Fysikalsk behandling

Internasjonale anbefalinger sier at spondyloartrittpasien­ter skal tilbys fysioterapi gjennom hele sykdomsforløpet. Kontakt med fysioterapeut bør opprettes tidlig og man må ha henvising fra lege eller manuellterapeut for å komme til en fysioterapeut med kommunal avtale, slik at størsteparten av behandlingsutgiftene blir dekket.

Spondyloartritter har et svingende forløp, med betyde­lig variasjon i sykdomsmanifestasjoner og konsekven­ser. Behandlingen må derfor være individuelt tilpasset. Fysioterapi, opptrening og trening spiller en sentral rolle i behandling av sykdommen, og daglig aktivitet er viktig for å hindre stivhet og feilstillinger.

Fysioterapeut og ergoterapeut kan utarbeide daglige treningsprogram og gi informasjon om hensiktsmessige arbeidsstillin­ger. Kondisjonstrening og styrketrening, dosert i tråd med gjeldende anbefalinger, skal vurderes som del av behandlingsopplegget.

Målet med fysioterapien er å redusere symptomer, forebygge eller begrense sykdoms­konsekvenser, som hjerte- karsykdom, bedre fysisk form og funksjon, samt å opprettholde eller forbedre helsere­latert livskvalitet, og deltakelse i arbeid og sosialt liv. Lindring av smerte og stivhet bidrar også til at det er let­tere å delta på både organisert trening og drive egentre­ning, da dette er en viktig del i behandlingen.

Tidligere hadde man hovedfokus på å vedlikeholde eller øke bevegelighet og trodde at treningsbehandling bestående av moderat til intensiv trening kunne gi opp­bluss i den revmatiske sykdommen. Nyere studier viser imidlertid at slik behandling tolereres godt.

Det er svært viktig med et tverrfaglig helhetlig behandlingstilbud for spondyloartrittpasienter. Begrepet «trening» hos i fysi­kalsk behandling benyttes om øvelsesbehandling som utarbeides, igangsettes og følges opp av fysioterapeut. Behandlingen skal være tilpasset den enkeltes sykdoms­grad, fysiske kapasitet og tidligere erfaringer og skal motivere til egeninnsats. Fysioterapeuten skal, i samråd med pasienten, evaluere resultatene av behandlingen og tilpasse tiltakene.

Behandlingen skal være rettet mot konkrete mål og være tilstrekkelig dosert for å oppnå disse målene. Ved behov anbefales lengre tilvenning til trening, noe lettere vekter og flere repetisjoner i oppstart av behandlingen. Treningsmetoder som brukes er gjerne kondisjonstrening, styrketrening, tøyning, balanse- og koordinasjonsøvelser.

Fysioterapeuten bruker også ter­moterapi (varmepakning, ispakninger, parafinvoks etc) og utfører bløtdelsbehandling (massasje), gjerne i kombi­nasjon med øvelsesbehandling. Aktivitetsregulering kan inngå i behandlingsopplegget, dersom det er nødvendig for å sikre at pasientene oppnår og vedlikeholder et akti­vitetsnivå som er i tråd med de generelle anbefalingene for helsefremmende aktivitet.

Manuellterapi

For å bli manuellterapeut må man være autorisert som fysioterapeut og ha videreutdanning i manuellterapi. Som spondyloartrittpasient med godkjent diagnose for refusjon kan man gå direkte til behandling hos en manu­ellterapeut, uten henvisning fra lege, og likevel få trygde­refusjon for det meste av kostnaden. Manuellterapeuter kan også sykmelde og henvise til legespesialist, røntgen og fysioterapeut.

Manuellterapeuter undersøker, vurderer og behandler plager i muskel- og skjelettsystemet for å gjenopprette eller bedre kroppens funksjoner. De gir råd om hvordan du skal forholde deg til plagene dine og instruksjon om hva du kan gjøre selv.

Du kan få smertelindrende behandling og behandling som normaliserer muskel- og skjelettfunksjonene. Til dette brukes ulike behandlings­teknikker, som å løsne ledd som har låst seg (manipula­sjon), strekkbehandling (traksjon), massasje, tøyninger, avspenning, rygg- og nakkeskole. Flere norske studier har vist at manuellterapi har god effekt for pasienter med spondyloartritt.

Klimabehandling

Personer med radiografisk aksial spondyloartritt (AS/Bekhterevs sykdom) og psoriasisartritt kan ha store helsegevinster av et flere ukers sammenheng­ende rehabiliteringsprogram, enten det gjennomføres i et middelhavsland eller i Norge.

Behandling i et varmt klima gir generelt større effekt av lengre varighet enn en tilsvarende behandling i Norge. Man kan få mindre smerter og stivhet, bedre kondisjon og mykere rygg i minst tre måneder etterpå. Selv om det oppnås en større bedring både av symptomer og bevegelighet i ryggen etter et behandlingsopphold i middelhavsklima, så er det også en klar, vedvarende effekt av behandlingen i Norge.

Behandlingsreiser er hard trening. I tillegg til det ordinære programmet med 3 aktive og 2 passive behandlinger per dag, arrangerer idrettspedagogen fjellturer for de sprekeste og de med størst pågangsmot. Foto: Behandlingsreiser til utlandet

Klimabehandling administreres av en egen seksjon på Oslo Universitetssykehus HF, Rikshospitalet, kalt Seksjon for behandlingsreiser til utlandet. Tiltaket er en egen post på statsbudsjettet. Inkludert i behandlings­reiseprogrammet er voksne revmatikere med doku­mentert diagnose på radiografisk aksial spondyloartritt, psoriasisartritt og reumatoid artritt (leddgikt).

De har også egne grupper for barn og ungdom med revmatiske inflammatoriske leddsykdommer. I tillegg har de et eget klimabehandlingsprogram for voksne, barn og ungdom med psoriasis.

Det er langt flere søknader enn plasser, så om lag halvparten av søkerne får ikke innvilget søknaden sin. Søknaden sendes av revmatolog eller fastlege, samt at du selv må fylle ut en egensøknad, som finnes på nettsi­den til seksjonen.

Behandlingsreiser er en behovsprøvd behandling og ikke en rettighet. Søkerne prioriteres ut fra det behovet som beskrives i den aktuelle søknaden og effekt fra tidligere opphold. Søkere med aktivitet i syk­dommen og seinfølger i form av leddskade og redusert funksjon blir satt i førsterekke. Det skal også vise gode resultater av behandlingen.

Etter at ASAS 2010-kriteriene kom, er spondyloartrit­tene blitt en stor gruppe. Siden det ikke er midler til å behandle alle, har de valgt å prioritere de som har defi­nitive forandringer i iliosakralleddene. Funn forenelig med inflammatorisk aktivitet på MR og CT godkjennes også.

For en førstegangssøker er det derfor vesentlig at det foreligger en epikrise fra revmatolog med bekreftelse av aktuell diagnose i form av billeddiagnostikk, samt en beskrivelse av sykehistorie med henblikk på debut, konkret beskrivelse av leddaffeksjon og prøvesvar.

Rehabilitering

Det finnes ikke bare én type rehabilitering. Den ene er den intensive behandlingen, treningen og oppfølgingen man får ved et institusjonsopphold. Det er opphold som varer i noen uker. En del sykehus og rehabiliteringsinsti­tusjoner tilbyr slike opphold for spondyloartrittpasien­ter. Slik behandling har en godt dokumentert effekt for denne gruppen.

Den andre kaller man hverdagsrehabilitering, som man gjør på hjemplassen sin. Den har gjerne en tverrfaglig tilnærming, blant annet med fysioterapeut/manuellte­rapeut. Under begrepet hverdagsrehabilitering går også egentreningen pasientene driver med uten oppfølging av fagpersoner.

Spondyloartrittpasientene må se på rehabilitering i et livsløpsperspektiv. De blir aldri ferdig, men målet er å opprettholde funksjon, bevegelighet og deltagelse i samfunns- og arbeidsliv så lenge som mulig. I tillegg skal pasientene leve best mulig med sin kroniske sykdom og føle mestringsevne, selvstendighet og kunne delta sosialt og i samfunnet.

Pasientene trenger kontinuerlig oppfølging og individu­elt tilpasset medisinsk treningsterapi, samt gruppebe­handling i varmtvannsbasseng. Den bør bestå av øvelser med instruksjon, veiledning og hjelp, som skal bidra til bedring av de utfordringene, smertene og stivheten som disse pasientene sliter med.

Trening

De aller fleste som får fysioterapi kombinerer dette med treningsbehandling. Selv om også friske personer bør trene for helsens skyld, er trening for spondyloartrittpasientene essensielt for at de skal kunne forebygge sykdomsoppluss, samt opprettholde funksjon og styrke. For dem er treningen en viktig brikke i behandlingen og erstatter for mange en del medisinsk behandling.

Likevel trener mange spondyloartrittpasienter ikke så mye som anbefalt. Mye av treningen har i tillegg lav intensitet. All fysisk aktivitet er viktig. Pasienter med spondyloartritt bør trene kondisjon- og styrke for å forebygge at de utvikler tilleggs sykdommer, som hjertesykdom. Selv når sykdommen er i en aktiv fase kan man trene høyintensivt uten at det øker sykdomsaktiviteten.

Både studier og pasienters egenerfaringer viser at pasientene i perioder med treningsbehandling i oppvarmet basseng opplever bedring i smerter, tretthet og stivhet, samt økt aktivitet. Det er imidlertid også funn som sier at intensiteten ved denne typen treningsbehandling ikke er stor nok i mange bassenggrupper. Som spondyloartrittpasient er det derfor viktig å finne en bassenggruppe som har variert og intensiv trening.

I tillegg driver mange egentrening og finner en trenings­form som passer seg og sin sykdom. Din aktivitet bør passe der du er akkurat nå. Snakk med din behandler om hva som kan være egnet for deg. I tillegg er det viktig å finne treningsformer som er lystbetont.

Turgåing kan også være et godt alternativ til fysisk aktivitet, for da kan man legge opp egentreningen etter det man har av tid og dagsform, men skal det være effektivt som trening er det viktig å komme litt ut av komfortsonen og utfordre seg selv med både tempo, terreng og stigning. Det er også viktig med hvile og restitusjon etter trening. Det er viktig å huske på at det er mulig å trene for mye, slik at man ikke oppnår forventet resultat.