Fluefiskerens sjelebot

Myke, bestemte og rytmiske bevegelser trengs når man driver med fluefiske. Det er med på å opprettholde bevegeligheten i ryggsøylen, så mange spondylitter mener de har god nytte av denne fritidsaktiviteten.

Hvis du fisker for å fylle fryseren din med fisk, da er fluefiske lite hensiktsmessig. Er du derimot ute etter bevegelse og naturopplevelser er fluefiske en god kilde for oss som har ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) – både kvinner og menn. For deg som ikke har drevet med fluefiske før kan det være en fin start for å finne nye fritidsaktiviteter. Den som fisker med flue vil få mosjon – og trolig ro i sjela også. Dessuten er det lett å bli hekta når du først kommer i gang, og du blir garantert aldri utlært.

Venter på godbiter

Den sommeren jeg ble tenåring var vi på ferie i Trysil. Faren min hadde kjøpt fluestang til meg. Han viste meg litt om hvordan jeg ikke skulle gjøre når jeg kastet, og så forsvant han oppover elva for å fiske selv. Det var ei lita elv med klart vann og nedi vannet bodde det ørret. Da jeg kom ned til den nærmeste kulpen så jeg fisken stå over den lyse bunnen. Alle med hodet vendt mot strømmen for raskt å kunne snappe opp godbiter om det skulle komme noen drivende.

Mann fluefisker
Den sitrende følelsen når fisken er nær ved å bite på flua forsvinner aldri for en fluefiskersjel. Foto: Anders Høilund

LES OGSÅ: Inge finner motivene vi andre går forbi

Sitrende spenning

Jeg hadde plukket ut en lys, lys blå flue, en døgnflueimitasjon av en tørrflue, som skulle flyte på vannskorpa som et forlist insekt. Helt feil etter sted og dato, det vet jeg nå, men når du ikke vet at det er feil, så lever forhåpningene. Ørreten er kjent for å være sky og med det samme jeg kastet ut ble all fisken i kulpen skremt. På få sekunder hadde alle sammen gjemt seg, eller pilt oppover strømmen hvor jeg ikke lenger kunne se dem. Jeg gikk til neste kulp. Det var fisk der også. Jeg gjemte meg mellom einerbuskene på bredden, kastet ut, og skremte alle sammen igjen.

Men en fisk, en som hadde stått nær bredden på den motsatte siden, oppfattet situasjonen annerledes. Den så noe falle i vannet midt i kulpen og ville undersøke om dette noe var spiselig. Den kom mot flua mi. Nå hadde jeg sjansen! Jeg husker veldig godt den sitrende spenningen. Jeg måtte puste med åpen munn. Turte ikke engang å blunke, ble varm. Jeg sluttet å puste, ørene liksom brant. Så bestemte ørreten seg, den skjøt opp mot overflaten, og kastet seg over den lyseblå flua. Og siden har jeg vært fluefisker.

Få flere fisketips hos Norges Jeger- og fiskerforbund

Økt livskvalitet

Det spesielle med fluefiske er at det er snøret som utgjør kastevekten. En litt øvet fluefisker kan enkelt balansere ti meter med snøre i lufta. Å bruke kraft er helt nytteløst, da vil snøret falle ned i en haug. Det er myke, bestemte og rytmiske bevegelser som trengs. Nettopp dette har kanskje hatt en avgjørende og positiv innvirkning på mine skuldre og rygg. Det har hjulpet meg med å opprettholde bevegeligheten og det har definitivt økt livskvaliteten for meg.

Fluefiskere utvikler gjerne sin egen stil. Kastestilen gjenspeiler personligheten sier noen. Ei fluestang er lett, og føles nesten som en forlengelse av armen når timingen i kastet er riktig. Som med lesing, svømming og veldig mye annet må du gjennom en læreprosess før det blir noe fart i sakene. Når først grunnlaget er lagt, bygges det videre på det, og det blir mer givende jo mer du lærer. Og best av alt, etter hvert blir du din egen læremester, både når det gjelder å kaste med fluestang og i selve fisket.

Mann fluefisker fra båt
Ei gjedde gir tøff motstand når den landes med ei lett fluestang. Foto Anders Wennevold

LES OGSÅ: Arktis og snødekte vidder er kontoret

Bli med på fisketur!

For å komme i gang kan det passe for noen å gå på et nybegynnerkurs i fluekasting. Slike kurs blir holdt av fiskeforeninger rundt om i landet. I de seinere årene har flere fiskeforeninger også holdt rene jentekurs. En annen måte å komme i gang på er å alliere seg med en som allerede kan kaste med flue. Bli med på fisketur, rett og slett. Kanskje låne utstyr de første gangene. Det finnes hundrevis av instruksjonsvideoer på for eksempel YouTube. Mange av disse er gode og jeg skal innrømme at også jeg, etter mer enn 45 år som fluefisker, kan plukke opp tips derfra.

Selv en erfaren fluefisker har dager der det kjennes ut som om å være en klovn med fluestang.

På den annen side, nesten alltid vil gleden over å få til et godt kast være der. Å se snøret danse utover vannflaten, kjenne at rytmen i kastet får snøret til å strekke seg utover dit du tror fisken er, det gjør godt. Denne følelsen av å mestre gir en glede som er en ekstra bonus – og ikke minst en trøst når fisken ikke samarbeider.

LES OGSÅ: Slik trener du hjertet

Utstyr

Jeg skal slett ikke gå noe dypere inn på utstyr her. Det trengs en fluestang, ei fluesnelle og et fluesnøre. På snella spoles det først på en backingline, deretter selve fluesnøret, og til snøret knytes fortommen. Den er tykk nærmest snøret og tynnest i spissen, og det er i fortomspissen at flua knytes på. Det er viktig at stang og snøre matcher, derfor er alle stenger og snører klassifisert i et system som kalles AFTM. En femmer stang krever et femmer snøre, og så videre. Jo tyngre utstyr, jo høyere AFTM-nummer.

Til tradisjonelt tørrfluefiske brukes et flytende snøre. Skal flua serveres dypere brukes synkesnører. Det finnes snører som synker sakte og snører som synker fort. Det finnes fluefiskere som fisker stortorsk og storsei. Da trengs det et fluesnøre som synker fort.  Igjen er det standardiserte benevninger på snørene. Et synk2-snøre synker fortere enn et synk-1, og så videre.

LES OGSÅ: Det eneste som hjelper er bevegelse

Gammel tradisjon

Å fiske med flue med snøret som kastevekt er ingen moderne oppfinnelse. Den første skrevne avhandlingen om hvordan å fiske med flue finnes i en bok som kom ut i England rundt 1450. I den boka, skrevet av nonnen Dame Juliana Berner, finnes et kapittel som heter «Treatyse of Fyssynge wyth an angle». Der skriver Berner om hvordan du kan skaffe deg fisk ved hjelp av stang, snøre og flue. Hun skriver blant annet at det lønner seg å bytte flue etter årstidene. Hvilke insekter som finnes skal avgjøre ditt fluevalg.

Fiskefluen March Brown
Gode gamle March Brown. Foto:Anders Sveen

For mars måned anbefaler hun en flue med gråbrun kropp laget av hareull, en hale med fibre fra en fjær fra rapphøne, og en fjær fra rapphøna som vinge. Denne brune flua har blitt kalt March Brown. Flua, som egentlig etterligner en døgnflue som svermer tidlig på våren i de engelske elvene, duger den dag i dag, og ikke bare i mars måned! Fritjof Nansen sa at fikk han bare to March Brown og en eske fyrstikker, så ville han overleve en hel sommer på fjellet i Norge. Historikere kan sikkert pirke på unøyaktigheter i historien om Berner, men hvorfor ødelegge en god historie.

Lakseslottene

Det var engelske friluftsmenn som introduserte fluefisket i Norge. Rike engelskmenn reiste til Norge for å klatre i fjell, jakte og ikke minst fiske laks og ørret. I boka «Tre i Norge ved to av dem» av Walter J. Clutterbuck og James A. Lees beskrives en slik ekspedisjon fra Christiania opp Gudbrandsdalen og til Gjende, hvor engelskmennene tilbrakte sommeren med jakt og fiske. Boka kom ut i 1882.

I en rekke norske dalfører kom såkalte lakselorder for å fiske. Disse velhavende engelske herrer lot bygge, etter norsk standard, imponerende bygninger for sine sommerferier her i nord. I de mange av disse elvene er laksefisket nå dessverre borte, eller meget beskjedent, men husene, lakseslottene, står der ennå. De vitner om en stor skatt, som vi ikke greide å forvalte.

LES OGSÅ: En liten tur betyr mye

Vårens vakreste eventyr

Tidligere var det ørret, laks og annen laksefisk som ble fanget på flue i Norge. Etterhvert har fluefiskerne oppdaget hvilke muligheter som finnes i andre arter. I fjorder og langs kysten biter sei, lyr, torsk og makrell på flue i tillegg til sjøørret og annen rovfisk. I ferskvann lar abbor og karpefisk seg friste av fluene de blir tilbudt, for ikke snakke om gjedda.

Med store, gjerne fargerike fluer på fortommen, er det fler og fler som synes at nettopp gjeddefiske er vårens vakreste eventyr. Gjedda jakter først og fremt med synet, derfor er det viktig at gjeddefluene er godt synlig for fisken. At gjedde og abbor ofte er på matjakt på grunt vann gjør dem til attraktive fisker for fluefiskeren.

LES OGSÅ: Birken med bekhterev og amputert ben

Imitere mat

I dag imiterer vi ikke bare insekter med fluene våre. Reker, krabber, småfisk av forskjellige arter, til og med mark og brødsmuler kan du etterligne. Vi bruker materialer som fjær, hår og ellers det meste som veier lite. Jeg hørte engang en historie om en fluefisker som etter en resultatløs dag ved elva møtte en familie som matet ender med loff. Så ble han var at fisken også kom for å snappe loff fra overflaten. Han lette igjennom flueboksen, men fant ikke noe som kunne ligne en bit loff. Han løp til bilen, tok fram fiskekniven og skar opp setetrekket, nappet ut litt skumgummi. De bitene kunne gå for en bit loff. Jeg vet ikke om det fungerte, eller om fisken avslørte jukset.

En bildemontasje av ulike fluer
I dag imiterer man ikke bare insekter med fluene. Også reker, maur og småfisk og gode gamle March Brown. Fluene er fotografert og bundet av Anders Sveen.

Skolisse

Selv var jeg en gang overbevist om at en lisse fra joggeskoene mine ville ligne en børstemark. Børstemarken lever i mudderbunn i sjøen, om våren kommer de opp fra mudderet for å gyte, og da har fisken lett tilgang på proteinrik mat, og jakter på børstemark i kveldingen. Å oppleve en slik børstemarkgyting kan være en lykke for en som fisker med flue i sjøen. Stor torsk, sjøørret, sei og lyr, alle kommer de for å feite seg opp etter vinteren på disse lite pene markene. På land kunne min skolisse ligne en børstemark, jeg bandt den til en krok, og kastet ut, men i vannet lignet den på en skolisse. Altså ingen suksess.

LES OGSÅ: Badstuens legende effekt

Knekke dagens kode

Fluefiskere flest blir gjerne opptatt av mer i naturen enn bare fisket. Å vite hva fisken spiser, gir suksess for fiskeren. Fisk spiser hva som er lett tilgjengelig og næringsrikt. Flest mulig kalorier, med minst mulig innsats er fiskens mål, så når mauren svermer, eller når den lokale stammen av brisling gyter, da er fisken opptatt av å spise akkurat det. Å finne ut hva fisken tar, kalles gjerne å knekke dagens kode. Det kan være veldig lett, litt utfordrende, og noen ganger klarer du det ikke. For meg er de aller beste fiskedagene når kastene går bra, og når jeg klarte å knekke dagens kode etter å ha prøvd og feilet noen ganger først.

Noen fiskere sier at «du kan ikke fiske to ganger i samme elva». Med det menes at når du går hjemover fra dagens fiske, så har du alltid lært noe nytt, noe du kan bruke neste gang du står ved bredden.

Gode fluebindere har ofte egne spesialiteter, og veldig ofte er det det enkle som fungerer. For eksempel er en maurimitasjon for ørret og harr, og en sildeimitasjon for fisken i sjøen, aldri helt feil. Imitasjoner av forskjellige døgnfluer, vårfluer og mygg i forskjellige stadier kommer til nytte hvert år.

Statussymboler

Laksefluer er et helt kapittel for seg selv, eller et helt bibliotek for seg selv. Det har blitt skrevet utallige bøker om hvilken flue laksen vil ha, og hvorfor. Så lenge det finnes vill laks vil det komme ut nye bøker, med nye forslag og nye teorier om hvorfor laksen tar, eller ikke tar, flua.

Da de første engelske fluefiskerne kom til Norge for å fiske laks rundt år 1900 var fluene de hadde med like mye statussymboler som det fruenes hatter var på den tiden. Hadde fiskerne fluer med eksotiske fjær, var det et bevis på at fiskeren hadde råd til å skaffe seg eksklusive materialer, fjær fra fugler som fantes i India, eller andre fjerne steder i det britiske imperiet. Det ironiske er at disse overdådige og vakre fluene er vanskeligere å få fisk på enn fluer bundet av hår fra en golden retriever.

LES OGSÅ: Wirkola-brødrene holder sykdommen i sjakk med golf

Er det vann er det fisk

Terskelen for å komme seg ut på fisketur skal være lav og samme hvor du bor i Norge er det ikke langt til nærmeste sultne fisk. Er du i stand til å gå langt, kan du selvfølgelig komme over fiskeplasser som er nesten urørte, selv i dag, men er du ikke så mobil skal jeg love deg at fisk finnes nesten overalt hvor det er vann. Til og med fra Vippetangen og Hjortneskaia i Oslo kan du få fisk. Faktisk er sjansene større der enn lenger ut i fjorden. Langs bryggekanten finnes torsk og sjøørret, og om sommeren kommer makrellen og den mystiske havabboren.

Igjen kan det være lurt å bli med erfarne fiskere på de første turene. En erfaren fluefisker vil nødig fortelle deg om sine favorittsteder, men drar dere på tur sammen, er det lettere at du får et innblikk i hemmelighetene.

Mann står i vannet og fluefisker i solnedgangen
Har du interesse og glede av å fiske, trenger du ingen annen unnskyldning for å komme deg ut. Foto Anders Sveen

Grunne plasser

I sjøen ser fluefiskerne gjerne etter grunne plasser med god strøm. Gjerne i sund og rundt nes og odder. Plasser med skjær og varierende dybde er attraktive for rovfisk, og en strekning med såkalt leopardbunn, flekkvis sand og tang får det til å rykke i kastarmen til sjøørretfiskeren. Store innsjøer er vanligvis ikke de letteste å fiske med flue. Mindre vann, små skogstjern og bittesmå myrhull, hvor all annen redskap vil skremme fisken, er fluefiskerens hjemmebane. Det samme er elver. Etter hvert kan du lese elva, som vi sier. Strømmen i elva forteller deg hvor du kan vente å finne en fisk på matjakt, akkurat som jeg fant den gangen i Trysil for mer enn 45 år siden. God tur, og skitt fiske!

Artikkelen sto på trykk i Bekhterever’n 2-15

STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID – KUN 200 KRONER FOR Å LESE SPONDYLITTEN ET HELT ÅR!

Kanskje du også liker disse: