Kan SpA-pasienter oppnå remisjon eller sykdomskontroll?
Når man får en spondyloartrittdiagnose er det ingenting mer man ønsker enn å bli frisk. Derfor er det så viktig å ha legen med på laget, for å oppnå best mulig sykdomskontroll. Kan man ikke oppnå remisjon, må i hvert fall målet være å jobbe mot lavest mulig sykdomsaktivitet.
Sykdomskontroll eller remisjon – er det mulig for spondyloartrittpasienter å oppnå det? I Spafo Norges nyeste utgave av Spondyrapporten svarer Lillann Wermskog, leder av Spondyloartrittforbundet Norge og Gunnstein Bakland, overlege ved Revmatologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, på spørsmål angående dette.
Spondyrapporten er laget for å skape oppmerksomhet rundt SpA-diagnosene og synliggjøre forskjellen mellom dem. Den sendes til alle landets fastleger og legespesialister som er i kontakt med pasienter med spondyloartritt. På den måten kan fastleger, revmatologer, hudleger og gastroenterologer få bedre forståelse av hele sykdomsbildet.
Måling av remisjon
Når kan man si at en pasient med spondyloartritt har oppnådd remisjon, og hvordan kan man måle dette?
Man kan vurdere dette etter pasientens symptomer, men det er faktisk mulig å ha lite symptomer og fortsatt ha aktiv betennelse – og mulighet for utvikling av skade. I slike tilfeller ville ikke pasienten nødvendigvis være i det vi oppfatter som remisjon.
For å kunne måle sykdomsaktivitet hos SpA-pasienter er det utviklet et scoringssystem. Det mest brukte kalles «ASDAS» – Axial Spondyloarthritis Disease Activity Score. Dette vurderer pasientens symptomer sammen med C-reaktivt protein (CRP) eller senkningsreaksjon (SR).
CRP er en blodprøve som måler et protein som øker når det er betennelse i kroppen. SR er en blodprøve som kan vise om det er betennelse i kroppen. Den måler hvor raskt de røde blodcellene synker i et blodprøverør. SR reagerer langsommere enn CRP og kan være påvirket av flere andre forhold, blant annet alder og blodprosent.
Nivåer for å oppnå remisjon
Ved spondyloartritt (SpA) regnes sykdomsaktiviteten som høy når ASDAS er 2.1 eller høyere, og vi regner det som remisjon når verdien er 1.1 eller lavere. Ved remisjon er det da normale nivåer av CRP eller SR.
For pasienter med en SpA-diagnose kan det være vanskelig å oppnå remisjon. Dette kan ha sammenheng med flere ulike faktorer, blant annet hvor lenge pasienten har hatt sine symptomer.
Det er som regel lettere å oppnå remisjon hvis man kan komme tidlig i gang med behandlingen, og det gjelder både ved leddgikt og spondyloartritt. Noen ganger kan det være man ikke oppnår remisjon, men da vil målet være å oppnå lav sykdomsaktivitet.
LES OGSÅ: Verdien av å oppnå remisjon
Behandling av spondyloartritt
Hvilken behandling skal SpA-pasientene ha?
For denne pasientgruppen er det viktig å komme i gang med behandling tidlig for å få rask kontroll på tegn og symptomer. For noen pasienter kan det være nok bare å komme i gang tidlig med medisinering. Innen denne pasientgruppen er det store individuelle forskjeller på sykdomsaktiviteten.
Enkelte pasienter kan kanskje klare seg uten medisiner, eller bare bruke vanlige betennelsesdempende medikamenter (NSAIDs) i perioder, for eksempel Ibuprofen, Naproxen eller lignende. Andre må bruke biologisk medisin for å oppnå sykdomskontroll.
Veldig mange av disse pasientene føler de kan leve som friske, uten å endre særlig på treningsvaner, kosthold eller livsstil. Har man hatt sykdommen over lengre tid, eller hatt veldig aktiv sykdom, kan regelmessig trening være veldig viktig. Vi oppfordrer uansett alle pasienter til regelmessig trening, både styrke- og kondisjonstrening.
For noen av disse pasientene kan det være nødvendig å gjøre flere endringer i livet, som det å skifte jobb eller yrke. Noen kan også ha behov for tilrettelegging både på arbeidsplassen og hjemme. For mange kan det å kunne få et opphold på rehabilitering være en forbyggende faktor, for å kunne ha mer kontroll på sin sykdom.
Komorbiditeter
For pasienter med komorbiditeter, altså samtidige sykdommer, kan situasjonen være enda mer komplisert. Da må man se på andre behandlingstiltak i tillegg. Når pasienter rammes av flere sykdommer som IBD/tarmbetennelse og psoriasis kan dette hos noen begrense muligheten for bruken av medisiner. Det kan dermed gjøre det vanskeligere å få kontroll på symptomene.
Det kan for eksempel være veldig uheldig for en pasient med Crohns sykdom eller ulcerøs kolitt å bruke NSAIDs. Da kan symptomene fra tarmen blusse opp. Heldigvis har disse pasientene ofte god effekt av biologisk medisin, både på leddsykdommen og tarmsykdommen. Det ser vi også hos pasienter med psoriasis, da de biologiske medisinene virker både på ledd og hud.
Forskjellen på kontroll og remisjon
Hva er forskjellen på remisjon og sykdomskontroll?
Ved remisjon er det fravær av sykdomstegn og symptomer, mens det ved lav sykdomsaktivitet fortsatt kan være noen symptomer eller mild inflammasjon til stede. Det er ikke alltid mulig å oppnå en tilstand hvor alle tegn til inflammasjon/betennelse er borte. I slike tilfeller kan det være nødvendig å akseptere noe aktivitet, men så lav som mulig.
Ofte ser vi jo at pasienten kan ha normaliserte blodprøver og eventuell MR, men likevel ha noe smerter og stivhet. Da må kanskje både pasient og lege akseptere at det kan være nødvendig å bruke NSAIDs eller milde smertestillende/Paracetamol i tillegg til biologisk medisin. Dersom man oppnår lav sykdomsaktivitet vil de fleste pasienter oppleve det som at sykdommen er under kontroll og ikke påvirker livskvalitet i stor grad.
Unngå skader og risikofaktorer
Hvorfor er det viktig å behandle betennelse?
Det er den aktive betennelsen som driver sykdommen og forårsaker skaden. Denne betennelsen kan enklest vurderes ved CRP, men vi bruker også MR for å påvise dette. Den underliggende betennelsen er det som skaper skade i ledd og rygg, men også det som øker risiko for en del av følgetilstandene, som benskjørhet (osteoporose) og hjertesykdom. Sammenhengen mellom aktiv betennelse målt ved CRP og symptomer pasienten rapporterer er også veldig godt dokumentert.
LES OGSÅ: Slankemedisiner bedrer leddsykdommer
Oppfølging av revmatolog og fastlege
Hvilken oppfølging skal disse pasientene ha?
Det er viktig å ha litt tettere oppfølging den første perioden etter diagnose, og man får ganske raskt et inntrykk av om pasienten har god nok symptomlindring av NSAIDs ved behov og trening. Dersom de har vedvarende aktiv betennelse, men lite symptomer, diskuterer vi likevel muligheten for biologisk behandling. Pasienter med både aktiv betennelse og mer uttalte symptomer vil som oftest bli tilbudt slik behandling.
Videre i oppfølgingen hos revmatolog følger vi funksjonsnivået med ulike målinger (bøy og tøy) og gjennom spørreskjema til pasienten. Over tid kartlegger vi risikofaktorer for hjerte- og karsykdom gjennom blodtrykk, blodsukker og fettstoffer i blodet (kolesterol). Disse risikofaktorene kan gjerne følges hos fastlegen. Dersom vi ser at funksjonsnivået faller over tid, prøver vi å endre behandlingen eller gi råd om trening/rehabilitering.
LES OGSÅ: HLA-B27s rolle ved spondyloartritt
Denne artikkelen er hentet fra Spafo Norges Spondyrapporten 2026. Den sendes til alle landets fastleger og legespesialister som er i kontakt med pasienter med spondyloartritt. På den måten kan fastleger, revmatologer, hudleger og gastroenterologer få bedre forståelse av hele sykdomsbildet.
Alle pasientutgavene av Spondyrapporten kan du lese via nettsiden vår.
Som medlem kan du velge å lese Spondylitten kun digitalt. Våre medlemmer har tilgang til alle digitale utgaver ved å logge inn på MinSide.
Husk at vi også kan tilby mange gode medlemsfordeler som trening, lydbøker, hotellrabatt og andre produkter og tjenester! Klikk her for å finne ut mer om dem
