Besten er verdens sterkeste mann!
For barnebarna er han «verdens sterkeste», men Gunnar Merkesviks styrke er basert på mer enn bare fysiske muskler. Etter å ha begynt med karatetrening for seniorer står han fjellstøtt og føler at han har fått overtaket på bekhterevsykdommen, både fysisk og mentalt.
Gunnar Merkesvik er en bergenser midt i 60-årene, som nå er bosatt på Askøy utenfor Bergen. Til tross for å ha levd med ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) i mer enn 40 år, lever han et aktivt og rikt liv. Han har samboer, tre voksne barn, seks barnebarn og et oldebarn. Da barnebarna var små, gikk de rundt og sa at «Besten er verdens sterkeste mann!»
– Det er morsomt hvordan barn ser ting utenfra, sier Gunnar smilende.
Da barnebarna hans vokste opp jobbet han med utrykning i Securitas og «fanget tyver».
– Når jeg i tillegg kunne ta armhevninger på en arm, og bære dem på ryggen, var ikke barnebarna sene med å kalle meg for verdens sterkeste. Men de skulle bare visst, jeg følte meg jo ikke alltid slik inni meg, erkjenner Gunnar.
LES OGSÅ: Sparker fra seg med Taekwon-Do
Sykdommen fikk overtaket
Da han var i begynnelsen av 20-årene, begynte han å trene karate. Der følte han seg virkelig hjemme og trente så ofte han kunne. Men bare et halvt år etter at han hadde funnet sin favorittidrett, slo bekhterevsykdommen til som lyn fra klar himmel.
– Plutselig fikk jeg smerter i korsryggen. Men jeg fortsatte å trene, for jeg ville jo ikke gi opp det jeg likte aller best.
Gunnar trente karate i gode perioder, men måtte i dårlige perioder ta det med ro. På et tidspunkt måtte han til slutt kaste inn håndkleet, det ble for tøft å fortsette karatetreningen.
– Det var en tung periode og jeg opplevde at sykdommen fikk overtaket på meg. Jeg møtte veggen, for å si det sånn. Men alt jeg hadde lært på karaten kunne jeg likevel bruke. Mottoet på karaten er «Vi gir oss aldri», og det har hele tiden ligget i bakhodet mitt gjennom livet. Dessuten lærer man en enorm mental styrke og disiplin, og det kommer godt med når man skal takle perioder med smerter.
Kiropraktor
Gunnar har jobbet som vaktmester, vekter og arbeidsleder i Securitas. Han holdt seg yrkesaktiv helt fram til for ti år siden. Da kjente han på kroppen at det ble for tungt å fortsette i et så fysisk tungt yrke som han utførte.
– Jeg er stolt over å ha klart å fungere i arbeid så lenge, til tross for sykdommen. Men det er klart at det har vært tøffe tak innimellom. Jeg har ikke hatt så god effekt av medisiner. I forhold til sykdommen har det nok på mange måter hjulpet meg å være i daglig aktivitet på jobb. I dårlige perioder har jeg fått veldig god hjelp av kiropraktor, som jeg sverger til når jeg trenger å bli «knekt opp» innimellom, forteller han.
Gunnar har gått til den samme kiropraktoren i over 30 år, som kjenner kroppen hans på godt og vondt. Han har hørt at mange bekhterevere er skeptiske til å prøve kiropraktor, men selv har han bare gode erfaringer med denne behandlingsformen.
– Jeg klarer meg ikke uten kiropraktoren min. Han har fått meg fra å krype til å gå oppreist mange ganger, forteller han ivrig, og legger til;
– Hver gang jeg er på vei ut døren etter behandlingen sier kiropraktoren til meg at jeg skal bevege meg mest mulig, og det prøver jeg å etterfølge. I fritiden har jeg alltid gått turer i skog og mark.
LES OGSÅ: En bekhterever på kiropraktorbenken
Seniorkarate
Etter at Gunnar ble uførepensjonist kom han i kontakt med Bergen Karateklubb sitt seniorparti.
– Jeg var litt skeptisk til å prøve karate igjen, men jeg tenkte at jeg hadde mer å vinne enn å tape, så da måtte jeg bare prøve.
Det har han aldri angret på. Nå driver Gunnar ukentlig med karate igjen, og det er han veldig takknemlig for at han kan gjøre. Seniorpartiet er for dem mellom 50 og 80 år. De trener Kyokushin, som er en Japansk karatestil grunnlagt av Mas Oyama.
– Trenerne er skikkelig profesjonelle og tar veldig godt vare på oss og kroppene våre. Alle trener ut fra sine egne forutsetninger. Vi tar ingen høye spark, og går ikke i kamp. Egentlig så konkurrerer vi bare med oss selv, ler han.
– Derimot får vi en veldig fin styrketrening. I tillegg gir karatetrening økt smidighet i kroppen, god balanse, og økt kondisjon. Jeg merker at jeg har fått en veldig god kroppsbeherskelse av karaten.
Hans tips til andre som har lyst til å begynne med karate er å kontakte din nærmeste karateklubb. Du kan spørre trenerne om du kan ta noen prøvetimer for å se om dette er noe for deg. Fortell trenerne om din sykdom eller skade, og de vil finne alternative posisjoner og tilpasse treningsopplegget for deg.
LES OGSÅ: Bastiaan van der Pas – Med hodet i en skrustikke
Vennskap og samhold
Gunnar forteller om et spesielt vennskap i treningsgruppen. Det sosiale er viktig, og det hjelper at noen savner deg hvis du ikke kommer deg på trening. Da er det ekstra givende å dra dit. Karategjengen arrangerer årlige treningsleirer og turer og har det veldig kjekt sammen. De motiverer hverandre og backer hverandre opp.
– En av vennene mine på treningen tok 2. dan i svart belte etter å ha fylt 80 år! Treningen kan vel ikke bli mer inspirerende og motiverende enn det, sier han.
Selv har Gunnar grønt belte, men skal snart gradere seg til brunt. I tillegg til å bli sterkere fysisk, merker han også den gode mentale effekten av karateteningen.
– For første gang på 35 år følte jeg at det var jeg som hadde overtaket på sykdommen, både fysisk og mentalt. Etter at jeg begynte med karatetreningen igjen har alt snudd. Det er ikke lenger sykdommen som styrer livet mitt.
LES OGSÅ: Slik trener du hjertet
Musikkglede
Et annet viktig element i Gunnar sitt liv er musikk, som han har drevet med i over 20 år. De tre siste årene har han vært både gitarist og vokalist i bandet «Lots of Cash». En gang i uken øver bandet sammen, der de synger en blanding av pop, rock og country, inspirert av 60- og 70-tallet. Bandet holder innimellom konserter på blant annet Nøsteboden i Bergen, og var nylig på spillejobb på danskebåten.
– Jeg har alltid hatt veldig stor glede av musikken. Det får meg til å fokusere på noe positivt. Det er så givende å spille for andre mennesker, og jeg har fått mange gode venner gjennom musikken. Når jeg spiller og synger glemmer jeg alt som heter smerter og sykdom. Det hjelper ikke å sitte hjemme å dyrke sykdommen. Det kommer man ingen vei med. Man må gjøre det beste ut av livet, uansett. Det kommer man lengst med! avslutter han med et stort smil.
STØTT VÅRT FRIVILLIGE ARBEID – BLI MEDLEM AV SPAFO NORGE OG LESER AV SPONDYLITTEN
