Virtuell virkelighet som fysioterapi og trening
På ACR-kongressen i Atlanta ble det presentert hvordan virtuell virkelighet og dataspill kan brukes i opptrening av pasientgrupper, deriblant personer med revmatisk sykdom. Spondylitten fikk teste sine ferdigheter med lasersverd!
Robert C. Ferguson fra universitetet i Michigan jobber ved Stroke Rehabilitation Program. Han er ergoterapeut og har spesialisert seg på opptrening med virtuell virkelighet og dataspill. Under den store revmatologikongressen i Atlanta i USA presenterte han noe av det han og teamet arbeider med. Virtuell virkelighet, også kjent som VR og virtual reality, er datateknologi som simulerer virkelige eller fiktive omgivelser. Den lar brukeren påvirke, og bli påvirket, av et dataskapt miljø – ofte med både syns- og lydinntrykk, som gir brukeren en opplevelse av å befinne seg på et annet sted.
Mindre smerter og bedre bevegelighet
Ferguson og kollegene hans har i flere år brukt VR og dataspill i det han kaller et databehandlingslaboratorium. Der hjelper de spesielt slagpasienter som trenger rehabilitering innen både fysiske og kognitive ferdigheter, for å forbedre funksjon og bevegelighet. Ferguson og teamet hans har imidlertid konkludert med at disse rehabiliteringsprogrammene også kan komme pasienter med revmatologiske lidelser til gode.
– Jeg startet med opptrening innen virtuell virkelighet for et par år siden, med ryggmargsskader og andre nevrologiske lidelser hos pasienter, men la merke til den potensielle fordelen for andre diagnoser og tilstander, sa Ferguson under et foredrag og forklarte;
– Pasientene rapporterte mindre smerter og bedre bevegelighet etter opptrening med VR og dataspill. Dette ledet oss til spørsmålet om hva vi kan gjøre videre med virtuell virkelighet for å lage et treningsprogram som kan benyttes av revmatologiske pasienter.
LES OGSÅ: Hvorfor er trening viktig for revmatiske pasienter?
Ønsker mer forskning
Ferguson viste til gode forskningsresultater for pasientrehabilitering innen dette feltet. Når pasientene for eksempel rekker ut en virtuell hånd som gjør håndbevegelser, beveger de seg med større bevegelsesområde og med økt toleranse. Gjennomsnittlig trener pasientene to minutter lengre i den virtuelle virkeligheten enn det de tror eller opplever selv.
– Det kommer stadig ny teknologi på markedet. Jeg ønsker mer forskning på dette området, spesielt med tanke på opptrening for revmatikere. Jeg håper at vi kan samarbeide innenfor flere sektorer for å lage nye behandlingsmetoder, og skaffe nye ressurser innen forskning på revmatologiske diagnoser og bruk av virtuell virkelighet i opptreningen for denne gruppen, sa han.
Jobbe mot mål
Ergoterapeuten bruker den virtuelle datateknologien for å hjelpe pasienter med å jobbe mot mål de har satt seg. Det kan for eksempel være et funksjonelt mål, som å ta på seg en skjorte eller å klatre i fjellet. Da gis pasientene aktiviteter som er grunnleggende bevegelser for å bygge opp styrke og mobilitet til å utføre slik type aktivitet.
– Trening i seg selv virker smertedempende, ved at kroppen skiller ut hormoner som virker smertestillende. Samtidig er selve spillingen avledende fra smertene hos pasienten. Videre utfører pasienten de ulike aktivitetene på en enklere måte i spillet enn i virkeligheten, slik at vedkommende gjennom å mestre øvelsene samtidig trener balanse, styrke, utholdenhet og bevegelighet, fortalte Ferguson entusiastisk.
Ergoterapeuten la til at målet for revmatiske pasienter gjerne vil være å minske graden av smerte, og oppnå bedre bevegelighet, gangfunksjon og styrke. Gjennom oppgavespesifikk trening i spillet kan pasienten oppnå disse målene.
Øker motivasjon
Når du er i den virtuelle verden og spiller kan du gjøre sprø ting som du ikke kan klare i virkeligheten, eller du kan simulere virkeligheten og gjøre «ekte» ting, som å klatre, kjøre bil, kle på deg, og en rekke andre handlinger eller aktiviteter. I følge Ferguson er det viktig at du finner noe som du også liker og synes er gøy, fordi det gjør opptreningen mye lettere og motiverende å holde på med.
– Gjennom en følelse av at det er virkelig, blir også denne formen for trening engasjerende. Virtuell trening er dermed et hjelpemiddel til å holde motivasjonen oppe, samtidig som treningen er veldig effektiv.
LES OGSÅ: Slik unngår du avslag på søknaden om rehabiliteringsopphold
Menneskelig joystick
Den virtuelle virkeligheten i laboratoriet til Ferguson er ikke helt det samme som Nintendo Wii eller Microsoft Kinect, som mange kjenner fra stuen eller barnerommet her i Norge. Han og kollegene har tatt et skritt lenger innen teknologibruken. Pasientene kommer inn i en digital verden ved hjelp av hodemonterte skjermer, og tilkoblede konsoller i hendene.
En bevegelsessensor fanger opp pasientens bevegelser og overfører disse til videospillet. Dermed blir du en «levende joystick», der din egen kropp manipulerer eller bruker ulike gjenstander eller figurer på skjermen.
Interaktiv spiller
På denne måten er du interaktiv, altså deltakende i spillet. Spillet forteller deg også hva du skal gjøre, og gir deg poeng for riktig utførelse, og du kan trene mer for å samle poeng. Du kan også få en visuell tilbakemelding på måloppnåelse av treningen din.
– Det er viktig som terapeut å velge ut riktig spill og konsoller for hver pasient, slik at hver og en får riktig opptrening ut i fra sykdom, skade eller funksjonsutfordringer, sa Ferguson.
Når han har funnet det riktige spillet for pasienten, kan han stille det inn etter hvilke kroppsdeler eller funksjoner som spesielt skal trenes opp. Repetisjon av bevegelser blir involvert i spillet og i konteksten, og terapeuten kan tilpasse spillet til hver enkelt pasient når det gjelder bevegelser, grad av smerte, og pasientens bevegelighet. Etter hvert som pasienten for eksempel bokser, kjører bil eller fekter med sverd, får pasienten en mestring av bevegelser i de gitte kroppsdeler som skal trenes.
Kunnskap om treningen
Ferguson poengterte at før man starter opptrening med dataspill i virtuell virkelighet, bør man snakke med sin terapeut og få gode tips eller råd. Det finnes få kontraindikasjoner, altså risikofaktorer, på det å drive med trening i virtuell virkelighet. Pasienter med epilepsi er likevel en gruppe som må være forsiktig med denne formen for trening, fordi det kan utløse epileptiske anfall.
Enkelte som har heldekkende maske under den virtuelle spillingen kan oppleve kvalme og svimmelhet, fordi masken dekker ansiktet. Noen pasienter bør av sikkerhetsmessige hensyn være forsiktig med spill som kan risikere fall, eller kan føre til at de mister balansen, dersom dette kan være skadelig for dem. I den virtuelle verden føles det så ekte at man lett kan komme ut av balanse under spillingen.
– Det er ingen negative effekter av trening i virtuell verden, tvert imot! Denne formen for trening er gøy, motiverende og effektiv, og den gir en stor treningsglede, konkluderte Ferguson.
Med lasersverd i hendene
Etter foredraget ønsket han at flere kunne prøve seg på trening i virtuell virkelighet. Spondylitten var blant de heldige som fikk teste ut det avanserte datautstyret. Først spurte Ferguson om diagnosen til undertegnede, for å finne et passende spill. For pasienter med ankyloserende spondylitt (Bekhterevs sykdom) anbefalte han trening for både rygg og hofter. Han mente jeg kunne prøve et spill der jeg også fikk opp pulsen, samtidig som jeg trente styrke og bevegelighet.
Med avansert hodeskjerm kom jeg inn i en fantasiverden, som føltes helt virkelig. Det opplevdes som å være inni en film eller et spill, og 360 grader rundt meg var det lysende farger, stjernehimmel og en helt annen verden enn den utenfor. Med spillkonsoller festet på hendene kunne jeg i den virtuelle verden nå se lysende lasersverd i begge hender, og jeg var klar til å kutte flygende frukt. Frukten kom i full fart mot meg, og jeg skvatt og skyndte meg å starte kuttingen med sverdene mine. Jo mer jeg fektet med sverdene, dess flere frukter fikk jeg kuttet og delt.
LES OGSÅ: Spondyloartritt og fysisk aktivitet
God og svett
Ferguson la inn repetisjoner i spillet, og sørget for at jeg fikk brukt både armer og bein på ulike måter. For å gjøre treningen litt tyngre, la han etter hvert til flygende mursteiner som jeg måtte dukke under for at de ikke skulle treffe meg. Jeg både fektet og måtte ned i knebøy for å «overleve.» Oppslukt av fektekampen glemte jeg både tid og sted, og før jeg visste ordet av det hadde jeg trent i ti minutter, uten å tenke på at dette egentlig var trening.
Jeg hadde det virkelig gøy, og var god og svett! Motvillig måtte jeg overlate utstyret til neste deltaker, som ventet på å få prøve.
Tips og råd
Om du vil lære mer om virtuell virkelighet og interaktiv opptrening med dataspill, kan du besøke nettsiden spilldegbedre.no. Der får du tips om denne typen trening i forhold til din sykdom eller skade, samt tips og råd om interaktiv opptrening med for eksempel Nintendo Wii eller Microsoft Kinect. Snakk gjerne med din terapeut for å få gode tips og råd for din situasjon.
Artikkelen sto første gang på trykk i Spondylitten 2-20. Det er kun noen av artiklene fra bladet som legges ut åpent på nett. Dersom du vil lese alle artikler kan du melde deg inn i Spafo Norge via denne lenken. Da får du også tilgang på tidligere utgivelser av Spondylitten i vårt digitale arkiv.
